Verst var det da de var kommet fram. De var «ulovlige innvandrere». Britene arresterte dem og plasserte dem i den beryktede fangeleiren i Atlit, som ligger litt sør for Haifa, hvor slike farlige forbrytere var plassert. Jødene fikk beskjed om at de ville bli sendt tilbake til Syria eller Irak. Det betydde tortur og død.
Haganah, jødenes forsvarsstyrker, fant ut hva britene tenkte på. En spesialstyrke fra Palmach (stormtroppene) ble utpekt til å redde dem og de andre innvandrerne i fangeleiren. Noen Palmach-folk kom seg inn i fengslet som språklærere og idrettstrenere. De fant mangler ved sikkerhetssystemet, og kunne være med på aksjonen.
Rundt midnatt 9. oktober 1945 kom 80 menn fra Kibbutz Oren til fots ned den bratte slukten gjennom Karmel-skogen til Atlit. En del av gruppen blokkerte hovedveien fra Haifa. Resten gjemte seg like utenfor fangeleiren.
Så gikk fanger og Palmach-folkene til aksjon inne i leiren. Noen få fanger var mistenkt for å være medløpere. De ble bundet og kneblet. Så overmannet fanger og Palmach-folk vaktene og fikk åpnet portene.
Hundrevis av fanger (dvs. «ulovlige innvandrere») kom seg ut mens alarmen gikk og lyden av skyting lød gjennom natten. Fangene ble plassert i biler og kjørt til kibbutz Yagur. Noen gikk dit til fots.
Mens fangene beveget seg mot kibbutzen, kom en konvoi med lastebiler kjørende fra Haifa og sørover. Bilene stoppet foran leiren, som om de plukket opp passasjerer. Så kjørte de sørover i stor fart.
Britene tok opp forfølgelsen. Først ved Hadera klarte de å stoppe lastebilene, som til britenes forbauselse viste seg å være tomme. Innvandrerne var kommet fram til kibbutzen.
Britene fant ut at noe usedvanlig foregikk ved Yagur, og sendte politi dit. Men da kom en stor flokk med jøder til kibbutzen fra omkringliggende byer og landsbyer. De omringet de britiske styrkene.
De nye innvandrerne blandet seg med de andre. Folkemengden hindret britene i å gjennomføre kroppsvisitasjoner. Den fåtallige, britiske styrken måtte trekke seg tilbake. – Da en større styrke ankom ved middagstid, var innvandrerne spredt og gjemt.
Etter denne episoden sendte britene de «ulovlige innvandrerne» de fikk tak i til en fangeleir på Kypros. Der var det nesten umulig å flykte.
Museum
I dag er fangeleiren i Atlit blitt et museum. Den viser en leir som lignet sterkt på de tyske konsentrasjonsleirene i Europa, leirer som de fleste fangene kjente av egen erfaring. Der ble innvandrerne behandlet som kriminelle og holdt til det passet å sende dem tilbake til landet de kom fra, hvor de oftest ikke hadde noe å vende tilbake til.
Igjen ble familier splittet. Igjen ble jødene brutalt slått. Det var piggtråd og vakttårn. Til og med dusjen lignet på de tyske leirene. Men det strømmet riktignok ikke giftgass ut av britenes dusjer, selv om mange av jødene faktisk fryktet det.
Måten britene behandlet flyktningene på – de fleste overlevende fra dødsleirene – bidro sterkt til å samle jødene om kravet om en egen stat. Hadde britene tatt det annerledes, hadde man kanskje ikke følt behovet for et fristed for alle jøder like sterkt.
Men noen år, under krigen, la Haganah og britene felles planer om et siste forsvar i Atlit. Dersom Montgomery ikke hadde slått Rommels Afrika-korps, slik at tyskerne hadde invadert Palestina, skulle Atlit gjøres til stedet for det siste slaget. Det kunne ha blitt Masada om igjen.
Tilbake til toppen
