I en artikkel i Times of Israel 25. desember 2018, tilbakeviser Dani Ishai Behan argumentene til dem som mener askenasi-jøder hører hjemme i Europa og er inntrengere i Midtøsten. Behan presenteres som «halvt irsk/halvt jødisk-amerikansk aktivist, musiker og forfatter». Her er en forkortet gjengivelse av hans artikkel.
I århundrer fikk jødene i Europa høre at de burde «vende tilbake til Palestina». I dag får de høre at de bare er tilhengere av en religion, ikke har noen rettigheter som folk og at de er «kolonister» i sitt eget land.
Et vanlig motargument fra pro-israelsk hold, er at flertallet av jødene i Israel har bakgrunn fra Midtøsten – fra arabiske og andre muslimske land (mizrahi). Det er viktig å få fram at også askenasi-jøder, jødene som i mange århundrer har bodd i Europa, har sin identitet og historie knyttet til Israels land.
De fleste som bidro til å grunnlegge det jødiske samfunnet i det britiske mandatområdet Palestina i mellomkrigstiden var askenasiske jøder. Sionismens credo er dypest sett minst to tusen år gammelt, men den sionismen som førte til opprettelsen av den moderne staten Israel, ble grunnlagt i Øst-Europa av askenaser. De fleste blant de første olim som emigrerte til Israel var askenaser, i likhet med flertallet av Israels soldater og ledere omkring 1948. Det er dette anti-sionister gjerne fokuserer på når de utfordrer Israels rett. Slik de ser det er askenaser i virkeligheten bare «hvite europeere» som av religiøse årsaker forfektet en «mytisk» tilknytning til Israel og påberopte seg retten til «bosetning» i et land som «ikke lenger er deres» – hvis det da noensinne har vært det. Ved straks å lede samtalen over på mizrahi-jøder i stedet for å tilbakevise denne løgnen, spiller man rett i hendene på antisionister og styrker forestillingen om at askenasi-jødene «egentlig ikke er fra Midtøsten» og følgelig ikke har noen moralsk rett til Israel.
Venstresidens antisemittisme rammer tilsynelatende askenasi-jøder hardest – som forventet. De fleste jøder fra Vesten er askenaser, og følgelig assosierer folk i Vesten det jødiske med askenasi-jødene i særlig grad. Når Students for Justice i Palestine (SJP) og andre antisemitter skriker opp om «hvit jødisk kolonialisme» eller hevder at moderne jøder er «khazarer» som «sitter på all velstanden», er det vanligvis ikke mizrahi-jødene de har i tankene.
Om status som urbefolkning
Innen antropologien dreier opprinnelse seg om etnisk opprinnelse, det vil si: «hvor et folk ble til et folk». Tydeligst går dette fram av arbeidsdefinisjonen på urbefolkningsrettigheter som er ført i pennen av Jose R. Martinez Cobo for FN. Arbeidet hans er ikke feilfritt, som aktivister har påpekt og som du vil se under. Likevel oppfyller både askenasi-jøder og jøder generelt alle de viktigste relevante kriteriene:
«Ursamfunn, urfolk og urnasjoner er de som før en invasjon og kolonialisering kan vise til samfunn med en historisk kontinuitet som utviklet seg i deres områder og som skiller seg ut fra andre samfunn, eller deler av dem, i områdene. De utgjør nå deler med liten innflytelse i samfunnet og er fast bestemt på å bevare, utvikle og formidle til fremtidige generasjoner sine forfedres områder og sin etniske identitet. Dette danner grunnlaget for deres fortsatte eksistens som folk i samsvar med sine egne kulturmønstre, sosiale institusjoner og rettsvesen.
Denne historiske kontinuiteten over en lengre periode frem til i dag kan omfatte en eller flere av følgende faktorer:
a. Besittelse av forfedrenes land, eller i det minste deler av det.
b. Felles forfedre med de opprinnelige folkene i området.
c. Kultur generelt, eller med spesielle uttrykk som religion, stammesystem, medlemskap i et opprinnelig samfunn, klesdrakt, former for livsopphold, livsstil.
d. Språk – enten benyttet alene, som morsmål, som det vanlige kommunikasjonsmiddelet hjemme eller i familien, eller som det viktigste, foretrukne, sedvanlige, generelle eller normale språket.
e. Opphold i visse deler av landet eller i visse deler av verden.
f. Andre relevante faktorer.
Mye er skrevet om hvorvidt jøder i egenskap av å være jøder kvalifiserer som urfolk på grunnlag av disse kriteriene. Hvordan forholder det seg så spesifikt med askenasi-jødene?
A. Det jødiske hjemlandet har gjentatte ganger vært okkupert av ulike kolonimakter, særlig europeiske og arabiske. Av disse er det bare arabere – de såkalte «palestinerne» – som fremdeles befinner seg i området i stort antall. Arabernes motstand mot sionismen var fra først av et forsøk på å styrke, og senere gjeninnføre, kolonitidas status quo i det historiske Israel. Selv i eksil betraktet askenaser seg stadig som del av «Am Yisra’el» – Israels folk. Slik stadfestet de at Israel var deres hjemland og de selv var ‘diaspora’-jøder. LiShanah Haba’ah Yerushalayim – «neste år i Jerusalem» fremsies minst to ganger i året av askenasi-jødene, mens bønn om Jerusalems gjenreisning fremsies minst tre ganger daglig.
B. Askenasi-jødene er en jødisk befolkning i diaspora. De kom til Europa i Middelalderen. Noen er judeere fra Det andre templets tid som ble fraktet til Europa i lenker etter Bar Kokhba-opprøret, andre tok seg til Europa etter at de ble fordrevet av araberne og korsfarerne. Resten er mizrahi-jødiske handelsmenn som ble trukket til Europa av hendel og økonomiske muligheter.
Mer viktig er det at de opprinnelige innbyggerne i dagens Israel var kanaanitter. Fra dem kom så jødene en eller annen gang på 1 000-tallet f. Kr. Minst 30 års DNA-bevis bekrefter at askenasi-jødene opprinnelig er fra Midtøsten, nærmere bestemt Levanten (Kana’an). De kan spore over halvparten av genene sine til Levanten. Skåret inn til benet utgjør den levantinske komponenten hos hver enkelt askenasi-jøde omkring 50 prosent, mens resten er gresk og italiensk. Askenaser skilte seg tilstrekkelig ut fra europeere til hyppig å bli utsatt for rasisme. Ofte ble de bedt om å «pelle seg hjem til Asia». Selv ikke i dag betrakter hvite europeiske nasjonalister dem som hvite.
C. Askenasi-jødenes kultur er jødisk kultur overført til Europa, og er følgelig fra Midtøsten. Absolutt alt – fra deres nasjonale/etniske identitet, kulturelle skikker, språk, åndelighet og lover, og like til deres helligdager, kunst, litteratur og til og med kalender – er nært knyttet til hjemlandet i Levanten. Her er noen eksempler:
- Askenaser-jødene betrakter seg som jøder og som del av nasjonen Israel. De er med andre ord en etnisk gruppe som stammer fra Levanten. Mange mennesker ser på disse diaspora-jødiske undergruppene som særskilte etniske grupper i seg selv, med opprinnelse fra det området de tilfeldigvis bosatte seg i. Uansett hvor utbredt dette synet kan være, så er det fullstendig feil. Ashkenaser-, sefardi- og mizrahi-jøder er rene geografiske betegnelser som viser hvor en særskilt gruppe jøder bosatte seg en eller annen gang etter at de ble fordrevet fra Israel og dagen i dag. Betegnelsene bestemmer ikke etnisk eller nasjonal tilhørighet, de er undergrupperinger av diaspora og til syvende og sist betegnelser for ett og samme folk med felles opprinnelses-sted.
- Hebraisk ble vedvarende benyttet som seremoni-språk. Askenaser benyttet det også i sin litteratur, poesi og musikk. Til daglig snakker askenaser jiddisk, en blanding av hebraisk/arameisk og tysk som skrives med hebraiske skrifttegn.
- Askenaser-jødene praktiserer jødedom, jødenes nasjonalreligion. Jødedommen oppsto i Israel og fokuserer på våre kollektive etniske og åndelige bånd til det landet. Selv om jødedommen inneholder en betydelig mengde mytologi, rommer jødedommen også et omfattende overblikk over vår historie i Israel, helt tilbake til vår opprinnelse. Alle de mest betydningsfulle historiske hendelsene, inkludert navnene på kongene våre, finnes i Tanakh/Talmud. Innholdet i disse historiske tekstene er stadfestet av arkeologiske funn som er gjort på steder som er nevnt i beretningene. Derfor erkjenner selv ateistiske jøder som jeg selv betydningen av disse tekstene. Livsstil og sedvaner er også detaljert skildret. I likhet med andre jødiske diaspora-grupper identifiserte askenasi-jødene seg med Torahens israelitter fordi de bokstavelig talt er det folket. Jødedom er ikke karaoke, ikke kostymeball, og slett ikke fetisjisme. De er – bokstavelig talt – de tradisjonene som våre forfedre praktiserte i vårt opprinnelige hjemland og som vi brakte med oss til de nye vertslandene i landflyktighet. Jøder i Polen, Tyskland, Russland og andre steder fremsa «neste år i Jerusalem» hver eneste påske og Jom Kippur – de sa ikke «neste år i Moskva» eller «neste år i Berlin».
- Jødiske klesplagg – særlig kippah, tzitzit, tallit (både tallit gadol og tallit katan) og tefillim – ble båret av askenaser, og samtlige stammet fra Levanten. Noen klesplagg ble tilpasset det lokale klimaet (turbaner ble for eksempel byttet ut med sorte hatter og kjortler med sorte kapper), men klesdrakten var i det store og hele uforandret.
- De helligdagene som askenasi-jødene feirer, stammer alle fra Israel. Feiringen av innhøstingen samsvarer til og med med vekst-tidene i Midtøsten. Søtsitron og dadler ble ofte importert fra Midtøsten til Løvhyttefesten.
- Askenaser-jøder benytter den jødiske kalenderen. Den stammer også fra Israel.
- Det askenasiske kjøkken bygger for det meste på Midtøstens kjøkken og er tilpasset et europeisk klima. Askenaser-jødene spiste matretter som matzah, halva, kharoset og khallah, selv om noen retter ble endret eller byttet ut fordi det ikke var mulig å skaffe de nødvendige ingrediensene. De benyttet for eksempel bihonning i stedet for daddelhonning, fordi dadler ikke vokser i Sentral- og Øst-Europa. Gefilte fish (fylt fisk) har sin bakgrunn i Torahens krav om en hel fisk, noe som stort sett var utilgjengelig for askenaser-jødene.
- Askenasi-danser som hora er levantinsk.
- Askenasi-musikk spilles ofte på europeiske instrumenter, men bevarer Midtøstens musikologi. Sangene handler oftest om Israel og fremhever de nedarvede og åndelige båndene til landet. Mange av sangene handler om opplevelsen av landflyktighet fra Israel og den smerten, sorgen og lengselen dette medfører.
- Særskilte gjenstander fra Midtøsten, som hamsa og mezuzah, ble brukt av askenaser (selv om sekulære askenasi-jøder opprinnelig rynket på nesen av slike «religiøse» gjenstander).
- Askenaser-kunst har mer til felles med andre asiatiske kunstarter og står i sterk kontrast til europeisk kunst. Fokus er på klare, skarpe farger, intrikate mønstre og åndelige temaer, ikke på realisme og detaljer. I tillegg benyttes ikke-europeiske farger som turkis.
- Askenaser-bygningenes arkitektur, selv reformsynagogene, minner mye mer om Midtøstens byggeskikk enn europeiske kirker.
D. Hebraisk er et kana’aneisk språk – det eneste gjenværende. Som nevnt tidligere, fortsatte askenaser-jødene å benytte hebraisk i landflyktighet.
E. I likhet med det før nevnte «underordnede» punktet er også dette kontroversielt i opprinnelige samfunn, og det med god grunn. Implikasjonen er at et opprinnelig folk som fordrives fra sitt hjemland eller tar tilbake makten fra okkupanter, da er de ikke lengre den opprinnelige befolkningen. Når det er sagt, så har det alltid bodd jøder – også askenasi-jøder – i Israel. Dermed er dette mer eller mindre en ikke-sak.
Dette er grunnene til at askenasi-jødene opprinnelig er fra Israel. La oss nå se på årsakene til at askenasi-jødene ikke stammer fra Europa (og, enn videre, hvorfor de ikke kan kalles for «hvite jøder» eller «hvite europeere»).
A. Jøder som bodde i europeiske land, regnet seg ikke noen gang som et «okkupert» folk. De betraktet seg som et folk i landflyktighet, og ble okkupasjon nevnt, var det alltid i forbindelse med Israel og ikke deres lokale vertsnasjoner. Rett nok har mange – vanligvis antisemitter – argumentert for opprettelsen av et jødisk hjemland i Europa, Afrika eller et annet sted, men askenasi-jødene har aldri selv ytret noe slikt ønske, bortsett fra som et midlertidig oppholdssted som bidrar til at jøder unngår umiddelbar fare for skader som følge av antisemittisme.
B. Vel har askenaser – som de fleste grupper fra Levanten – til en viss grad europeiske aner, men de utgjør under halvparten av de individuelle genene. Dessuten stammer de fra Sør-Europa, særlig Hellas og Italia, og ikke fra Sentral- eller Øst-Europa. Jøder som bodde i Hellas og Italia ble sett på som sefardi- og ikke askenasi-jøder. Det lille som finnes av aner fra Øst-Europa blant askenasi-jødene er hovedsakelig en følge av voldtekt.
C. Til tross for tilpasning til klima av mat og klesdrakt er askenasi-kulturen nesten helt ikke-europeisk.
D. Jiddisk er et pidgin-språk som er utviklet av askenaser i diaspora, en variant av tysk med lånord fra hebraisk og arameisk som skrives med hebraisk skrifttegn. Språket ble utformet for å gjøre det enklere å kommunisere med lokalbefolkningen i Europa. Hebraisk ble stadig benyttet – riktignok ikke som et dagligtalespråk – men hebraisk er ikke et europisk språk.
E. De fleste askenaser bor ikke lenger i Europa. Den største jødiske befolkningen i Europa i dag er faktisk i Frankrike, som betraktes som et «sefardisk» land. Dessuten reiste de som dro frivillig og i mange tilfeller med stor iver, ikke som en følge av utvandring. De har ikke vist noe som helst ønske om å vende tilbake til Europa.
Som nevnt tidligere har både den opprinnelige befolkningen og aktivister gitt uttrykk for bekymring omkring punkt E og «den underordnede sektoren». Hva betyr «opphold i visse deler av landet»? Det er lett å tolke punkt E som en avvisning av askenaser-jødene, ettersom de historisk sett ble drevet ut fra hjemlandet sitt, men det samme argument måtte da benyttes om hvert eneste opprinnelige folk i landflyktighet – og dem er det mange av. Dette kriteriet støter på problemer. Slutter et opprinnelig folk å være det, dersom det fordrives fra landet, føres bort til slaveri eller på annen måte holdes borte fra hjemlandet i en gitt tidsperiode? Oppnår fremmede folk som koloniserer områdene og assimilerer opprinnelige folk status som opprinnelige? Svaret på begge spørsmålene er et utvetydig nei!
Landflyktighet endrer ikke nødvendigvis den kulturelle arven, historien og tilknytningen til et folks opprinnelige røtter. Og det endret ikke askenasi-jødenes tilknytning til Israel. Derfor var det at Dalai Lama ønsket å møte jødiske ledere i 1989. Han ville vite hvordan han kunne hjelpe sine landflyktige tilhengere med å opprettholde tilknytningen til deres eget opprinnelige hjemland: Tibet.
Hva er årsaken til at dette blir avvist?
Selv om jødenes opprinnelige tilknytning til Israel har blitt stadig mer akseptert i de senere årene, er det fremdeles mange som avviser eller ignorerer askenasi-jødenes opprinnelige tilknytning til Israel. Og det gjelder ikke bare antisionister – mange nøytrale og til og med slike som er for Israel er minst like skyldige. Her følger noen eksempler.
- 23andme, et populært nettsted for testing av DNA, klassifiserer askenaser som «europeiske». Dette skjer trass i at de selv anerkjenner at askenasi-jødenes opprinnelse/DNA er fra Midtøsten. Deres klassifisering av askenasi-jødene som «europeiske» har villedet en rekke askenasi-jødiske kunder til å tro at der er «genetiske europeere». 23andme ble tidligere bedt om å ordne opp med klassifiseringen, men de nektet og viste til «politiske årsaker». Dessverre er ikke dette problemet begrenset til 23andme. De fleste kommersielle DNA-selskaper er like skyldige, selv om man enkelt kan sende resultatene til GEDmatch, et dugnads- og donasjonsbasert nettsted drevet av høyt kvalifiserte DNA-entusiaster, og få en mer oppriktig vurdering av kromosomsettet.
- JIMENA, en velkjent talsgruppe for sefardi- og mizrahi-jødiske flyktninger, er et akronym for «Jews Indigenous to the Middle East and North Africa». Dette antyder per definisjon at ikke-sefardi- og ikke-mizrahi-jøder ikke stammer fra Midtøsten. (Red.: Vennligst ikke oppfatt dette som et angrep på JIMENA. De gjør et særdeles viktig arbeid. Samtidig gir navnet deres unektelig visse konnotasjoner om ikke-mizrahi og ikke-sefardi-jøder.)
- Den ofte gjentatte, men stadig like feilaktige, selvmotsigelsen «hvite jøder»/«fargede jøder» virker på overflaten ikke spesielt ille – til du ser nærmere på hvordan betegnelsene benyttes og hvem de benyttes på. I dagligtalen betyr «hvit jøde» «askenasi-jødisk», mens «farget jøde» betyr «enhver jøde som ikke er askenasi-jøde». Definert slik er sefardi- og mizrahi-jøder fargede mennesker, ettersom disse gruppene begge udiskutabelt er fra Midtøsten. På bakgrunn av dette kan det utledes at alle gruppene fra Midtøsten omfattes av definisjonen, mens askenasi-jødene ikke gjør det. Hva antyder i så fall dette om askenasi-jødene? Jo – at de ikke «egentlig» stammer fra Midtøsten. Dette er årsaken til at betegnelsen «fargede jøder» har blitt svært populær blant antisemitter.
Det er absolutt treffende å kalle europeiske konvertitter til jødedommen, som for eksempel Ivanka Trump, for «hvite» jøder. Men når denne betegnelsen benyttes om askenasi-jøder, blir det en brutal form for utradering.
Faktisk har forstillingen om at Israel er et «bosettings- og koloniserings-prosjekt satt i gang av hvite europeere» og dermed ulovlig, utgjort kjernen i anti-sionismen fra første stund. Likevel anerkjenner til og med anti-sionister vanligvis at mizrahi-jødene stammer fra Midtøsten, om ikke fra Israel. Det gjør at de vegrer seg for å utfordre mizrahi-jødenes rett til å være der. Derfor møtes ofte anklager om «europeisk kolonialisme» med lettkjøpte fraser som dette: «De fleste israelske jøder er jo mizrahi-jøder», i motsetning til oppriktige forsøk på å ta tak i det grunnleggende feilaktige i selve utsagnet.
Hvorfor er det så mange mennesker som gjør dette?
1. Det er enklere: De aller fleste sionister er opptatt av å bevare Israels rett til å eksistere. Forestillinger om jødisk tilhørighet, verdighet og til og med historie er av underordnet betydning. Å omgå henvisninger til «europeisk kolonialisme» ved å vise til mizrahi-jøder kan være et overfladisk svar som til syvende og sist ikke oppnår noe som helst, men det er samtidig enkelt og innebærer ikke like stor risiko for å støtte på motstand som et dypere svar med henvisning til vår opprinnelse.
2. Diskriminering rettet mot ikke-askenaser: I det moderne Israels tidlige år opplevde ikke-askenaser en kraftig marginalisering under det alt overveiende sekulære askenasiske styret. Askenaser hadde vært mange århundrer under europeisk kolonistyre og tatt opp i seg et ikke ubetydelig knippe eurosentriske forestillinger: om kolonialiserte folk generelt, andre jøder og – kanskje viktigst av alt – om seg selv. De ble opplært til å forakte sitt Midtøsten-opphav og etterstrebe «hvithet». Denne tilegnede motstanden fikk uvegerlig mange askenaser til å se ned på mizrahi-jødene, som la for dagen en «renere» Midtøsten-livsstil. En adferd preget av kolonialisering er riktignok ikke enestående for askenaser – befolkningen blant de fleste andre ofre for europeisk kolonialisering har befolkningsgrupper som oppfatter seg som mer «hvite» enn resten, men skaden som disse holdningene fører med seg er svært reell. Dette er årsaken til at noen ikke-askenaser nekter å anerkjenne at askenasi-jødene stammer fra Midtøsten.
3. Det bevarer anti-sionistnarrativen intakt: Sionistbevegelsen som vi kjenner den i dag oppsto i Sentral- og Øst-Europa. I tiårene før 1948 var den hovedsakelig askenasi-jødisk, og det samme gjaldt de fleste israelske krigere i Uavhengighetskrigen. På bakgrunn av dette er det ganske enkelt for anti-sionister å anerkjenne mizrahi-jødenes Midtøsten-opphav – de fleste av dem vendte ikke tilbake før tidlig i 1950-årene eller senere, da de mistet sitt jordiske gods og statsborgerskapet og ble utvist fra de muslimske landene de hadde bodd i gjennom århundrer. Tvert imot foretrekker antisionistene å utnytte dem som en beleilig spydspiss mot jødisk enhet, nøyaktig som myten om «hvite jøder» utnyttes av antisemitter i USA. Anti-sionister er nødt til å slå fast at askenasi-jødene er «hvite europeere», for ellers kan de ikke gjøre påstanden om at Israel er et «europeisk bosettings- og kolonialiseringspåfunn». Sefardi- og mizrahi-jøder kan for sin del ganske enkelt på ny bli hjelpeløse minoriteter under arabisk styre.
4. Fordom: Som nevnt innledningsvis er askenasi-jødene selve bildet på «den foraktelige jøde» i de fleste antisemitters tankeverden. Dermed er et spark rettet mot askenasi-jødene i særdeleshet et spark mot «jødene» i videre forstand, ettersom de ifølge antisemitter legemliggjør alt det de avskyr ved jøder. De er «de stygge, hese Finkelsteinene, Rosenblattene og Goldbergene med sine rottefjes som sikrer seg alle verdens rikdommer og utnytter sin enorme makt til å gjøre hedningene til sine slaver». Ved å kalle askenasi-jødene for «hvite», kan antisemitter (særlig pseudo-venstre) utradere deres status som en undertrykt gruppe og nekte dem tilgang til den samme solidariteten som andre minoritetsgrupper nyter godt av i samfunnet, samtidig som de understreker narrativen i Sions vises protokoller om «den hypermektige jøde». Det er på én og samme tid en lumsk måte å tie noen i hjel på og en kanal for antisemittisme. På den annen side fratar man falske venstre-antisemitter hele deres språk og ordforråd vis à vis jøder med å fastslå at askenasi-jødene stammer fra Midtøsten og ikke er hvite.
Hvorfor er dette av betydning?
To viktige årsaker:
1. Det gjør sionismen vidåpen for angrep: Å avvise det israelske opphavet til askenasi-jødene innebærer å betegne de aller fleste av det moderne Israels grunnleggere som «hvite europeiske bosettere». Det innebærer med andre ord å være grunnleggende enig i argumentet om at sionisme mer eller mindre er et europeisk koloniseringsprosjekt. For mennesker som betrakter Israels blotte eksistens som en «urett», er mizrahi-til-askenasi-jøder-forholdet hverken det ene eller det andre, ettersom Israel etter deres syn uansett er en ulovlig stat uten eksistensberettigelse.
2. Å avvise deres Midtøsten-identitet er en form for utradering: Nesten ingenting er blitt sagt om hvor intenst knugende det er å flette askenasi-jøder sammen med dem som koloniserte og forfulgte dem. Tenk deg at noen omtalte tibetanere som «kinesere» eller Lakota-indianere som «hvite»! Da vil du fatte hvor nedlatende dette faktisk er. Forestill deg enn videre at du vises bort fra hjemlandet ditt, selges som slave og tvinges til å vandre hvileløst omkring gjennom flere generasjoner mellom perioder med forfølgelse, hele tiden i håpet om til slutt å kunne vende hjem. Når du omsider vender hjem, får du høre at «du er ikke herfra lenger – kom deg tilbake til Europa», ofte fra dem som med sine koloni-intriger opprinnelig forårsaket landflyktigheten din. Å kalle slike hatefulle, ufølsomme og ytterst hyklerske syn for «uvitende» ville være altfor sjenerøst.
Husk at alt dette ikke har noe å gjøre med det faktum at seks millioner jøder bare tre år før Israels gjenopprettelse ble søkt opp, skilt fra sine familier, ført til dødsleire, torturert, eksperimentert med, tvunget til hardt slavearbeid, tvunget til å se på at deres små barn fikk hodene knust, og gasset med Zyklon-B fordi de stammer fra Midtøsten og derfor var «mindreverdige» i forhold til hvite europeere. Og nå som deres Midtæsten-identitet har reell betydning for jødene, skal den tas fra dem? Nei, beklager. Du får ikke gjøre det! Den retten har du ikke!
Det holder ganske enkelt ikke å anerkjenne bare mizrahi- og sefardi-jøder som opprinnelige. Det holder ikke å skilte med «ja, men mizrahi-jødene, da» hver gang Israels legitimitet utfordres. Askenasi-jødenes israelske opphav må også forsvares. De må anerkjennes som opprinnelig fra Midtøsten, og påstanden om at de er «fremmede hvite europeere» må avvises kategorisk.
Oversatt og bearbeidet av Lars Hoem.
Les mer
