Bokomtale: Catch-67, ideene bak debatten som splitter Israel
Forfatter: Micah Goodman
Oversettelse: Kjersti Velsand
Forlag: Dreyer
Sidetall: 170 + noter
Da Micah Goodmans bok Catch-67 kom på hebraisk i mars 2017, ble den raskt en bestselger i Israel. Den engelske utgaven kom i september 2018, og i januar kom den norske utgaven (basert på den engelske) fra Dreyers forlag.
Jeg håper Catch-67 blir en bestselger også i Norge. Det er et urealistisk håp, men i det minste bør den leses av alle som ønsker å forstå sionistisk ideologi og israelernes forhold til Vestbredden (eller Judea og Samaria).
Mange israelske journalister og forfattere som skriver om landets konflikter og søk etter fred med sine naboer er statsvitere, historikere eller ideologer. Goodmans perspektiv er særlig interessant og verdifullt fordi han angriper saksområdet med en doktorgrad i jødisk tenkning fra Hebrew University i Jerusalem. Han har tidligere skrevet tre bøker om hellige jødiske skrifter.
Goodman er kritisk til hvordan den politiske debatten føres i Israel. «Israelere, som er så kreative når de diskuterer teknologi, evner ikke å være produktive når de diskuterer politikk.» En hovedforklaring til den lite fruktbare samtalen, slik Goodman ser det, er at mange israelere «gjør sine meninger til en del av sin egen identitet», noe som stenger for enhver kritikk av disse meningene. Han kritiserer også den ultraortodokse retningen for ikke å kunne prioritere i betydningen av religiøse påbud («de flettet det trivilelle sammen med det overordnede»), og mener denne unyanserte tankegangen, hvor det ikke finnes gråsoner, har fått prege det jødisk-israelske samfunnets måte også å tenke på politikk.
MIFF har tidligere gjengitt Goodmans beskrivelse av Israels store dilemma knyttet til landområder under militær kontroll. I boken koker han det ned slik:
«Den israelske høyresiden tror at ideene på venstresiden ikke bare er feil, men farlige: Etter en tilbaketrekning fra Judea- eller Samariafjellene vil Israel stå innskrumpet, svekket og sårbart tilbake, dømt til fysisk utslettelse. Den israelske venstresiden tror at ideene på høyresiden ikke bare er feil, men farlige: Opprettholdes militær og sivil tilstedeværelse på de omstridte områdene, vil Israel stå moralsk forkvaklet og internasjonalt isolert tilbake, dømt til demografisk undergang.
Høyresiden ser venstresiden på nøyaktig samme måte som venstresiden ser høyresiden. Høyresiden er overbevist om at venstresidens visjon vil forårsake Israels totale sammenbrudd, mens venstresiden er overbevist om at høyresidens visjon vil forårsake Israels totale sammenbrudd. Hvordan kan en israeler på enten høyre- eller venstresiden lytte til en medborger hvis visjon vil føre til katastrofe for hele landet?»
I sitt arbeid med boken har Goodman også snakket med mange fremstående og intellektuelle palestinere. «Den dominerende følelsen blant palestinerne er ikke frykt, men ydmykelse. Palestinerne er ikke redde for israelerne, men føler seg ydmyket av dem. Konflikten mellom disse to nasjonene er i høy grad en kollisjon mellom følelser – nærmere bestemt en smertefull konfrontasjon mellom frykt og ydmykelse,» skriver han. «Det å slutte fred med Israel vil av mange muslimer bli oppfattet som å slutte fred med Vestens inntrengning på muslimsk grunn.»
En av de mest informative delene av Goodmans bok, er hans gjennomgang av ulike sionistiske retningers syn på landområdet Israel og hvordan det har endret seg over den siste hundreårsperioden.
Revisjonistenes drøm om et Stor-Israel på begge sider av Jordan-elven havarerte i Holocaust. «Jabotinsky hadde tre hovedambisjoner: en demografisk, en territoriell og en politisk. Demografisk ønsket han en betydelig jødisk majoritet. Territorielt ønsket han at denne majoriteten skulle strekke seg på begge sider av Jordanelven. Politisk ønsket han at minoritetene som bodde på dette området, skulle nyte like rettigheter, og det fullt ut. Dette tredelte målet var oppnåelig på Jabotinskys tid, i hvert fall i teorien. Det bodde millioner av jøder i Europa, og hvis brorparten av dem hadde emigrert, ville Palestina ha hatt en overveldende jødisk majoritet. Men utryddelsen av de europeiske jødene endret den jødiske demografien for all tid og gjorde det umulig å opprettholde drømmen om å oppnå samtlige tre ambisjoner.»
Det enorme tapet av jødisk liv under Holocaust, lå også bak sionistledernes vilje til å dele landet etter andre verdenskrig. «Ben-Gurion, som satte stor pris på både historien og Bibelen, forsto at erobringen av Judea og Samaria ville etterlate Israel med langt mer enn selve landområdet. Det jødiske folkets grunnleggende minner er forankret i dette området. Uten Judea og Samaria ville Israels land være ufullstendig. Problemet var at området ikke bare rommet minner, men også mennesker. Dersom det ble innlemmet i den demokratiske staten Israel, ville også innbyggerne der tilhøre denne staten. Ironisk nok ville annekteringen av et område med en slik gammel jødisk resonans betydd slutten for moderne jødisk herredømme. Stilt overfor dilemmaet med å ha enten en jødisk minoritet over hele landet eller en jødisk majoritet over deler av landet, gikk Ben-Gurion besluttsomt inn for en jødisk majoritet – og følgelig mot erobringen av Judea og Samaria.»
Venstresidens drøm om to stater side om side i fred havarerte i den andre intifadaen. «Over 70 prosent av israelerne har ikke noe ønske om å herske over palestinerne, men en lignende andel har ingen tiltro til muligheten for at man kan oppnå en fredsavtale med dem.»
Goodman gjør en veldig viktig observasjon mot slutten av boken: «Det finnes en viss hevd for å mene at om det ikke var for de store ideene og ideologiene til Israels grunnleggere, kunne ikke staten Israel ha blitt født. Faktum er at det er motsatt: Hadde Israels grunnleggere holdt hardnakket fast ved ideologiene sine, ville staten Israel aldri ha blitt grunnlagt overhodet. Den staten som var forutbestemt til å oppfylle så mange drømmer, skylder selv sin eksistens til de visjonære som var villige til å gi avkall på disse drømmene.»
Hans siste oppfordring til israelerne går i samme retning: Senk forventningene deres. Slutt å håpe på at konflikten og hatet vil bli borte for alltid – men prøv å omforme et katastrofalt problem til et som bare er kronisk, et man kan lære å leve med. MIFF har tidligere gjengitt noen konkrete forslag Goodman har kommet med i artikkelen Hvordan redusere okkupasjonen uten å ofre sikkerheten.
Sitater fra boken
Catch-67 er denne: «De som har opplevd de to intifadaene, kan ikke forestille seg at landet skal forbli samlet, og de kan heller ikke forestille seg en permanent fred.» … «Den eneste handlingen som kan redde dem fra konflikten, er nettopp den handlingen som vil forverre konflikten og gjøre den mer omfattende. En tilbaketrekning fra områdene Israel kontrollerer, vil omskape det demografiske problemet til et sikkerhetsproblem. Det å bli værende på områdene vil fjerne sikkerhetstrusselen, men kostnaden vil være en forlengelse av det demografiske problemet. Handlingen som opphever den ene katastrofale risikoen, forvandler den blott og bart til en annen, men ikke mindre katastrofal risiko. Dette er Israels «catch-67».»
«Fjellene i Judea og Samaria utgjør en forsvarsbarriere som deler den ustabile arabiske verden fra den relativt stabile vestlige verden i Israel. Uten dette territoriet vil ingen kunne love Israel at dets verden vil forbli hverken vestlig eller fredelig.»
«Folk i Vesten har gjerne vanskelig for å ta innover seg forestillingen om at historien kan være større enn de selv er, og at de ikke vil kunne kontrollere alt.»
«Status quo opprettholdes ikke fordi okkupantene insisterer, men fordi de okkuperte stiller seg avvisende.»
«En av lærepengene fra vestlig historie man har vært vitne til og formidlet sent på 1900-tallet og på begynnelsen av 2000-tallet, er at ethvert forsøk fra en vestlig makt på å erobre land og herske over et annet folk har mislyktes. Dette er lærdom israelerne må ta til seg, og de må slutte å herske over et annet folk.»
«I våre dager er det en gjengs oppfatning rundt om i verden at palestinerne mangler en stat fordi landet deres ble okkupert av Israel under en krigshandling. Men ingen palestinsk stat er noensinne blitt okkupert, for det ha aldri eksistert noen slik stat. Og årsaken til at det aldri har eksistert noen palestinsk stat, er at palestinerne har avvist gjentatte tilbud som ville ha lagt til rette for etableringen av en slik stat. Palestinernes innvendinger mot grunnleggelsen av en selvstendig stat for jødene fikk dem til å avvise grunnleggelsen av en selvstendig stat for sitt eget vedkommende. Det er et uomtvistelig historisk faktum at palestinerne er et folk uten noe land. Det er også et uomtvistelig historisk faktum at årsaken ikke er israelske angrep, men palestinsk avvisning.»
«I løpet av eksilet var jødedommen primært en religion, sionismens store bragd var at den vekket den todelte jødiske identitetens nasjonalånd fra tornerosesøvnen.»
«Israels land er hjertet i den bibelske fortellingen. Det er derfor det er umulig å svekke betydningen av Israels land uten å svekke betydningen av den hebraiske bibelen.»
