- Artikkelen er skrevet av Dan Diker, leder for Jerusalem Center for Foreign Affairs.
«Når folk ser en sterk hest og en svak hest, vil de av natur like den sterke hesten,» sa Osama bin Laden i et intervju fra 2001. Han uttrykte dermed et Midtøsten-aksiom som har stått uimotsagt i årtusener. Bin Laden hentydet til den arabiske muslimske historikeren og politiske teoretikeren Ibn Khaldoun fra det fjortende århundre, som argumenterte for at historien er en voldssyklus der sterke hester – på arabisk, «al-faras al-asil» – erstatter svake hester.
Midtøsten-analytiker Lee Smiths bok fra 2010, The Strong Horse: Power, Politics, and the Clash of Arab Civilizations, argumenterer for at voldelig makt er sentral i politikken, samfunnet og kulturen i Midtøsten. Han skriver: «Bin Ladenismen er ikke hentet fra ytterkanten, men representerer den politiske og sosiale normen.» Den palestinsk-israelske konflikten er bare en distraksjon fra de større, endemiske og pågående maktkampene i den arabiske muslimske majoriteten i Midtøsten.
Etter Hamas’ massakren 7. oktober 2023, har Israel av nødvendighet blitt Midtøstens sterke hest i landets pågående kamp mot det iranske regimet og deres allierte terrorgrupper – de nåværende «svake hestene» i sin egen apokalypse – Hamas, Hizbollah, houthiene og ulike militser i Irak og Syria.
Den arabiske verden vet dette. De var vitne til IDFs raske ødeleggelse av både Hamas og Hizbollahs kommandostruktur, eliminering av deres lederskap og detonering av mye av deres våpen- og ammunisjonslagre. De så da Israels luftvåpen desimerte hele Irans luftvernforsvar og dominerte iransk luftrom i tre timer, og utførte 20 separate angrep over den vidstrakte islamske republikken.
Angrepet sjokkerte det iranske regimet til sin kjerne. Irans kulturinstitutt Tebyan, under ledelse av øverste leder Ali Khamenei, innrømmet å være sjokkert over hvordan Israel lyktes i å angripe IRGCs interkontinentale ballistiske missiltestingsenter i den nordøstlige byen Shahroud, hundrevis av kilometer fra andre mål i Iran.
Det vil ta år for regimet å komme seg, om i det hele tatt. Israels pågående offensive bakkeoperasjoner i Libanon og Gaza har fremskyndet fiendens tilbaketrekning fra kampsonen. Israels fornyede status som sterk hest har skapt frykt og ærefrykt over hele den arabiske verden. Samtidig lider de arabiske maktene av kognitiv dissonans.
Medlemmer av Den Arabiske Liga fordømte Israels motangrep mot det iranske regimet, noe som er i strid med saudiarabernes flere tiår lange fiendskap til sine naboer i det iranske regimet, til tross for nylige diplomatiske avtaler og rapporter om sikkerhetssamarbeid.
Denne kognitive dissonansen understreker et viktig prinsipp for å forstå den politiske kulturen i Midtøsten, som kan oppsummeres som: «Se på hva jeg gjør, ikke hva jeg sier.» Bevisene er overveldende: Diplomater fra landene som inngikk Abraham-avtalene (Bahrain, Marokko og De forente arabiske emirater) har blitt i Tel Aviv, det samme har ambassadører fra Jordan og Egypt.
På samme måte har israelske ambassadører blitt værende i de respektive arabiske landene. Utover dette åpnet Jordan, Egypt, De forente arabiske emirater og Bahrain sine luftrom og hjalp til og med Israel under det iranske regimets missil- og drapsdroneangrep mot Israel i april og oktober 2024.
Israels status som sterk hest er en nøkkel til å vinne fred og tilbakeholdenhet i Midtøsten, men det har blitt misforstått i Vesten. Biden-administrasjonen oppfordret og til og med krevde at Israel skulle avstå fra å angripe Hamas i Rafah, kontrollere Philadelphi-korridoren og gå til nye aksjoner mot Hamas i Nord-Gaza.
Israel har gjort det motsatte, og hevdet sin status som sterk hest overfor en blødende og nesten beseiret motstander. Israels nylige angrep på Iran, USAs marerittscenario, har endret den strategiske balansen, og forbedret Israels profil blant sine Midtøsten-naboer.
Amerikas feilaktige speiling av Israel som en liten versjon av seg selv har hindret den jødiske og demokratiske staten fra å beseire radikale Midtøsten-fiender. Seier kan ikke oppnås mot radikal islamsk terrorisme ved å bruke vestlige prinsipper og metoder for kompromiss, våpenhvile, diplomati og kompromiss om landområder.
Midtøsten fungerer ikke slik. Ulike regler gjelder: Kompromiss signaliserer svakhet. En våpenhvile er bare et opphør av fiendtlighetene for å gjenoppruste og styrke sine forsyninger. Kompromiss om landområder er skjebnen til de beseirede. Israels status som sterk hest er en reversering av tidligere feiltrinn som viste seg dødelige.
Da Israel brukte vestlige regler, som sin ensidige tilbaketrekning fra Libanon i 2000, inviterte det til fire år med PLO og Hamas selvmordsbombing, drap og kaos, som kostet tusenvis av menneskeliv. Hizbollah-leder Hassan Nasrallah omtalte Israel som «svakere enn et edderkoppnett» etter Israels tilbaketrekning fra Sør-Libanon i mai 2000.
Arafat og hans Fatah- og PLO-kolleger ble oppmuntret av Israels tilbaketrekning fra Libanon over natten, og observerte at både for Hizbollah og palestinerne var «motstand», som betyr terror, et effektivt våpen mot Israel. Tilbaketrekkingen var et forspill til den palestinske «Al Aqsa-intifadaen», som resulterte i at mer enn 1000 israelere ble drept og tusenvis flere såret.
Den ensidige territoriale innrømmelsen av Gaza i 2005 førte til fem Hamas-kriger, som nådde klimaks i «Al Aqsa-flommen» av Hamas grusomheter 7. oktober 2023. Massakren beviste definitivt at «godviljediplomati» og kompromiss om landområder stilt overfor jihad, som krevd av USA og Europa, var en strategisk katastrofe og eksistensiell trussel mot Israel.
Etter å ha betalt en enormt høy menneskelig pris, har Israel lært leksen om den sterke hesten i et kaotisk, ustabilt og uforsonlig Midtøsten. Israels utviklende selvbevissthet som en etnisk minoritet og urbefolkning i området, har tatt innover seg hva Smith skriver: «Den som straffer fiender og belønner venner, forbyr det onde og styrker det gode, har rett til å styre. Det er ikke noe alternativ, ikke ennå, til den sterke hesten.»
