2. mars vant filmen «No Other Land» Oscar-pris for beste dokumentarfilm. Det norsk produksjonsselskapet Antipode Films AS har mottatt til sammen 1.075.000 kroner i statsstøtte for filmen fra Norsk filminstitutt.
FKI presenterer filmen slik: «No Other Land handler om en palestinsk aktivist som allierer seg med en israelsk gravejournalist. Sammen kjemper de mot Israels bosetterpolitikk som daglig fordriver palestinere på Vestbredden og gjør dem hjemløse. No Other Land forteller på en kraftfull måte om palestinsk aktivisme og understreker hvordan aktivisme går i arv fra generasjon til generasjon. Over flere år har et israelsk-palestinsk filmkollektiv – bestående av to palestinske og to israelske filmskapere – dokumentert uretten palestinere på Vestbredden daglig utsettes for.»
MIFFs medarbeidere i Sverige, Anders Engström og Ulf Cahn, har sett filmen, hvor den er tilgjengelig via SVT. «Filmen er rørende og gir en autentisk følelse. Men dens største fortjeneste ligger i dens funksjon som anti-israelsk propaganda,» skriver de.
MIFFs svenske medarbeidere skriver videre i et innlegg i den svenske avisen Dagen:
«No Other Land følger innbyggerne i en liten palestinsk landsby i Masafer Yatta, et område på den sørlige delen av Vestbredden. Eller sørlige Judea, avhengig av perspektiv. Beboerne bygger landsbyens hus uten israelske byggetillatelser, og derfor lar myndighetene rive husene. Husene bygges deretter opp igjen, fortsatt uten byggetillatelse, og rives igjen. Og så videre. Palestinerne er gode, mens israelerne er onde. Det er den grunnleggende historien. Supplert med et par personlige portretter og relatert drama.
Landsbyboerne protesterte fordi de ikke fikk byggetillatelse i det som er et militært øvingsområde. Siden Israel er en rettsstat, ble landsbyboernes innvendinger lovlig testet. Grundig. I flere tiår. Helt opp til Høyesterett. Men i filmen blir 22 år med rettssaker avvist med et skuldertrekk. «Det er settlernes domstol.»
Alle som har fulgt israelsk innenrikspolitikk vet at Høyesterett neppe kan betraktes som «bosetternes domstol», med mindre man bruker «bosetterne» som en generell betegnelse på israelere eller jøder, noe som er ganske vanlig i anti-israelske kretser.
Filmen tar imidlertid ikke opp hvorfor Høyesterett dømte til fordel for staten.
Høyesterett slo fast at bevisene tydet på at det ikke hadde vært noen permanent bosetting i området før det ble et israelsk militært treningsområde. Dommeren la vekt på at historiske flybilder viste at det ikke var noen bosetting i området før 1980 og at palestinerne ikke hadde påvist noen eiendomsrett. Det ble også bemerket at det israelske luftforsvaret brukte området til angrepstrening frem til 1993, noe som styrket konklusjonen om at permanente boliger manglet.
Filmen tar heller ikke opp det faktum at alle byggetillatelser i området må utstedes av israelske myndigheter. Gjennom Oslo-avtalen mellom Israel og palestinerne er Vestbredden i dag delt inn i tre områder med ulik grad av palestinsk selvstyre: Område A, B og C. Filmen foregår i område C hvor Israel ifølge avtalen har full sivil og militær kontroll.
Å avskaffe Oslo-avtalen vil også være å avskaffe den palestinske selvstyremyndigheten.
Israel har ved flere anledninger, bl.a. i 2000 og 2008 tilbudt palestinerne sin egen stat på nesten 100 prosent av Vestbredden. Hadde Arafat eller Abbas akseptert noen av disse tilbudene, kunne denne filmen aldri blitt laget. (Men filmens hovedpersoner måtte likevel underordne seg noens regler om byggetillatelse…). Det er ikke Israel som valgte dagens situasjon, men landsbyens og palestinernes egen president.
Apropos dårlige beslutninger er det slående hvordan landsbyens aller yngste blir fratatt en bedre fremtid av de eldstes anti-israelske aktivisme. Det fremgår tydelig av filmen at bygdas første (!) skole ble bygget (ulovlig) for kanskje tjue år siden – med visshet om at også den ville bli revet. Atferden kunne til syvende og sist føre til en Oscar-statuett, men barna ville hatt en bedre fremtid ved å bo på et sted hvor det fantes en ekte skole. En skole bygget for å bli stående og faktisk være en skole, ikke for å trosse israelske myndigheter.
En tilsvarende dokumentar om landsbyen kunne selvsagt vært filmet fra et israelsk perspektiv. Om hvordan ulovlige palestinske bosettere trosser både rettsavgjørelser på høyeste nivå, og internasjonale avtaler, for å markere seg politisk. Mens de risikerer liv på begge sider og berøver barna deres en verdig fremtid.
En slik film ville vært nærmere virkeligheten, men den ville aldri vunnet en Oscar.»
Så langt MIFFs svenske medarbeidere.
Masafer Yatta var aldri under kontroll av palestinske arabere, påpeker Melanie Phillips i JNS. I 1920-årene var dette del av området som Folkeforbundet lovet som hjemland for det jødiske folk.
– Filmtittelen No Other Land er i seg selv er en uhyrlig appropriasjon, kommenterer Jan Benjamin Rødner, varamedlem i MIFFs hovedstyre. Uttrykket skriver seg fra den tidlige delen av sionismens moderne historie, hvor jødene gjorde det klart at det ikke var aktuelt å opprette en jødisk stat noe annet sted enn i sitt historiske kjerneland.
– Palestinske myndigheter har i lang tid forsøkt å stjele alt jødisk og gjøre det til palestinsk. Alt fra Abraham, Moses og Jesus til Jerusalem hvor den jødiske forbindelsen og opphavet blir aktivt fornektet. Jeg minner om at Golda Meir i 1969 sa: «We Jews have a secret weapon in our struggle with the Arabs; we have no place to go.” Nå stjeler palaktivistene dette. På samme måte som de stjeler FNs delingsvedtak og gjenopprettelsen av Israel ved å lage en såkalt Nakba både til 29. november og 15. mai. Det er både appropriasjon og grovt tyveri. Det er bevisst for å frata jøder, israelere, sionister vårt vokabular, skriver Rødner.
