Sigrun Farstad Gregori har skrevet masteroppgave ved Høgskulen i Volda om pressedekningen av Israels bording av Mavi Marmara, det største skipet i Gaza-konvoien sommeren 2010. Ni tyrkiske aktivister ble drept da de møtte israelske spesialsoldater med voldelig motstand.
Farstad Gregori har sammenlignet dekningen i tre norske (Aftenposten, Dagsavisen, VG), tre tyske (Frankfurter Allgemeine Zeitung, Süddeutsche Zeitung, Bild) og tre amerikanske (New York Times, New York Post, USA Today) aviser.
– Jeg har undersøkt hvilke kvantitative forskjeller det var i omfanget av dekningen; om det var store forskjeller i kildevalg og vinkling, og om de ulike avisene skilte avisene mellom meningsbærende artikler og nyhetsstoff. Til sist har jeg analysert hvilke tolkningsrammer som ble brukt i fremstillingen av hendelsen, opplyser Farstad Gregori.
Her er noen hovedkonklusjoner som hun trekker i masteroppgaven, som for øvrig fikk toppkarakter:
Norske aviser var overopptatt av hendelsen, brukte svært få kilder, var ubalanserte og antiisraelske, i tillegg til å være selvgode.
Norske aviser var mer opptatt av hendelsen enn både amerikanske og tyske aviser. Norske aviser brukte svært få kilder sammenlignet med amerikanske og tyske aviser. I tillegg kom norske journalister til orde i mye større grad enn amerikanske og tyske journalister gjennom svært mange redaksjonelle kommentarer. De norske avisene var mer ubalanserte enn tyske og amerikanske aviser.
Analysen viste at det var stor interesse rundt begivenheten, men at norske aviser gav hendelsen mest spalteplass. Analysen viste at det var ubalanse i dekningen. Balanse er definert som at avisene ikke identifiserer seg med – eller tar avstand fra noen part i konflikten. Norske aviser framstår som mest Palestina-vennlige og mest Israel-kritiske, USA som mest Israel-vennlige, mens tyske aviser er mest balanserte. På avisnivå er det fire aviser som er mest nyansert i sin nyhetsdekning: Frankfurter Allgemeine, Süddeutsche Zeitung, New York Times og Aftenposten. Utenrikskorrespondentene rapporterte mer balansert enn hjemmejournalistene. Selv i den digitale tidsalder bidrar det å ha journalister på stedet til å heve den journalistiske kvaliteten. Bare Bild brukte færre kilder enn de norske avisene. Særlig Frankfurter Allgemeine og New York Times hadde et stort kildemangfold. Det var sammenfall mellom høyt kvantitativt kildeutvalg og balanse i dekningen. Norske aviser brukte langt færre israelske kilder, og var mer kritiske til Israel enn både tyske og amerikanske aviser. Amerikanske aviser brukte færrest Palestina-vennlige kilder og var mest Israel-vennlige. De tyske avisene hadde kvantitativt minst forskjell mellom Palestina-vennlige og Israel-vennlige kilder, og var mest balanserte i sin dekning, med unntak av Bild.
Felles for alle avisene jeg har analysert var at vinklingen i pressedekningen av Israels bording av Gazakonvoien i stor grad samstemte med utenrikspolitikken landene førte overfor Israel og ellers i Midtøsten. De tre avisene (Dagsavisen, Bild og NYP) som var mest ubalanserte, gjenspeilet utenrikspolitikken i minst grad. Dekningen korresponderte også med landenes selvbilder. Dekningen i de norske avisene bar preg av moralisme. De tyske avisene var motstykke til dette. Dekningen i de tyske kvalitetsavisene var kjennetegnet av forsiktighet. FAZ og SZ var avventende med å fordømme bordingen. De mente noe, men ikke så mye, disse avisene analyserte desto mer.
Både Norge, USA og Tyskland hadde én avis hver i utvalget som ikke gjorde forsøk på å gi et balansert bilde av hendelsen. Dagsavisen var budskapsformidler for palestinerne og aktivistenes narrativ. Men de norske avisene hadde samme perspektiv i dekningen. Israel var fienden. Norske aviser presenterte få alternative tolkningsrammer for leserne.
Høres det kjent ut?
I sin konklusjon skriver Farstad Gregori:
«Oppsummert kan jeg si at Israelsvennene har noe rett i sin kritikk av norsk presse. De norske avisene jeg har undersøkt har den samme tendensen som NRK i dekningen av Midtøsten. De er mer ensrettede enn de tyske kvalitetsavisene, samt NYT, og har en antiisraelsk brodd.»
Hun skriver også:
«I 2012 besøkte Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) Norge for å undersøke hvordan det sto til med integrering og toleranse i verdens rikeste land, særlig i etterkant av 22. juli. OSSE-delegasjonen fikk seg noen overraskelser, selv om de ikke la skjul på at Norge «er en eksemplarisk stat når det gjelder menneskerettigheter og likhet.» Noe av det som forbauset OSSE mest i Norge, var nordmenns syn på Israel og Midtøstenkonflikten. I sin Norgesrapport reagerte OSSE-delegasjonen særlig på holdningene overfor jøder. En undersøkelse i regi av Holocaust-senteret tidligere hadde vist at 38 prosent av befolkningen mente at Israels behandling av palestinerne er sammenlignbar med handlingene til nazistene. 12,5 prosent ga uttrykk for sterke antijødiske holdninger. OSSE-delegasjon mente at dette var «urovekkende», og advarte mot at sterke antiisraelske holdninger kan utvikle seg til en form for antisemittisme. «Utenriksministeren bør fremme en sivilisert diskusjon om Midtøstenkonflikten, og reagere overfor dem som i debatten demoniserer staten Israel», konkluderte OSSE.
Dette er interessant. Kan noe av årsaken til ubalansen i de norske avisene ha med dette å gjøre? Mitt poeng er ikke at norske aviser ikke skal skrive kritisk om Israelsk politikk. Mitt poeng er at det må være informativt og balansert, ellers blir mediene talerør for en av partene. Overføringsverdien av min undersøkelse kan selvfølgelig debatteres, men den ser ut til å stemme overens med andre analyser.»
Hele masteroppgaven – Balansekunst i uoversiktlig farvann – finner du her (PDF).
