Tirsdag 25. mai, i kjølvannet av Gaza-krigen 2021, publiserte NRK et intervju med Hamas-talsmann Basem Naim.
– Vi inngår fred hvis vi får vårt eget land, med Jerusalem som hovedstad, og Israel går tilbake til grensene fra 1967. Problemet nå er at det er ingen som klarer å definere hvor grensene til Israel går. De spiser seg stadig innover våre områder på Vestbredden med bosettingene sine, sa Naim.
Dette stemmer ikke med hva en av grunnleggerne av Hamas, Mahmoud al-Zahar, sa til Sky News dagen før. Al-Zahar var tydelig på at Israel ikke har rett til å eksistere. Hamas-pakten (Hamas-charteret) ble vedtatt 18. august 1988. «Som en jødisk stat med en jødisk befolkning står Israel imot Islam og muslimer,» erklærer Hamas. Deres mål er å utslette Israel og erstatte verdens eneste jødiske stat med arabisk stat nummer 23 og muslimsk stat nummer 58. Det ultimale målet er å «løfte Allahs banner over alle ting».
Til tross for over 50 år med bygging av bosetninger, dekker israelske bosetningers boligområder og jordbruksland kun 2,7 prosent av arealet til Vestbredden (ifølge NTB og NRK). Det er heller ikke slik at mange nye bosetninger er bygd de siste tiårene. «Det er ikke uvanlig at Israel utvider allerede eksisterende bosetninger på Vestbredden. Men som følge av internasjonalt press har landet ikke etablert noen nye på over 20 år,» skrev avisa New York Times i 2017. Det ble gjengitt av NTB. Den dagen palestinske ledere er klar til en ekte fred med en jødisk stat er det mulig å finne en løsning på dette i forhandlinger.
Dessverre møtte ikke NRK Hamas-talsmannens påstander med flere kritiske spørsmål. Når Hamas-talsmenn snakker om «slutt på okkupasjonen», mener de ikke Israels militære kontroll over Vestbredden, men de mener slutt på staten Israel.
Senere i intervjuet sa Naim:
– En jøde fra Ukraina eller New York har rett til å returnere til Israel etter 3000 år, og få både pass og alle dokumenter, men en palestiner som bodde her for 70 år siden kan ikke vende tilbake til huset sitt. Hvorfor det?
Her er MIFFs svar, lettere oppdatert fra artikkelen Hvorfor har jødene rett til å vende tilbake? publisert i 2010:
a) Jødene har vært behandlet som fremmede både i arabiske land og Europa. Etter en periode der det var bedre i Vest-Europa, er jødehatet nå i ferd med å gjøre situasjonen uholdbar for jøder igjen her i Europa. Det at jødene gjennom århundrer har vært fremmede der de bodde, gjør at de har et større behov for en egen stat enn andre folk. Vi har sett dynamikken igjen nå i mai 2021: I en rekke land har islamister og venstre-orienterte støttespillere av palestinerne og Hamas gått til verbale og voldelige angrep på jøder. I New York for eksempel, siden Hamas-talsmannen nevner den amerikanske storbyen, er flere jøder blitt angrepet på rent antisemittisk grunnlag. Ingenting vitner mer tydelig om at jødene må få ha sin egen stat.
b) I forlengelsen av dette: Jødene er frosset ut og til dels direkte jaget fra hele den arabiske verden. Det gir dem også rett til et land som alltid står åpent for dem i det tidligere arabiske området. Igjen: Det var i stor grad ideologiske støttespillere til Hamas som drev jødene ut av den arabiske verden.
c) Gjennom sin religion har jødene en mye sterkere tilknytning til sitt land enn andre folk har til sitt. Det er derfor naturlig at det landet de måtte få, var deres fedres gamle land. Dette kravet blir styrket av at jødene er blitt behandlet som fremmede i like stor grad i Det hellige land som i den arabiske verden ellers.
Når man flytter
Nordmenn har flyttet til mange land de siste århundrene, de fleste til USA. Etter to-tre generasjoner er de ekte amerikanere. De kjenner til sine norske “røtter”, kanskje kan de si “lutefisk”, kanskje tar de en ferietur til Norge. Men USA er deres hjemland, det er der de hører til. Etter som generasjonene går, vil båndene til Norge rimeligvis bli svakere og svakere.
Jødene var borte fra sitt land i århundrer (selv om det riktignok hele tiden bodde jøder i landet). I utlendigheten forsøkte de alt, fra ghettoer hvor de strengt holdt seg til sin religion og til full assimilering i Tyskland på 1920- og 30-tallet. Det sistnevnte endte, som vi vet, i gasskamrene. Jødene har alltid vært diskriminert og forfulgt utenfor sitt eget land.
Jødene har derfor en langt sterkere tilknytning til sitt land enn andre folk har. Jødene er fremmede andre steder selv etter generasjoner. Det er ikke nordmenn og andre.
Konklusjon
Jødenes historie både i Europa og i arabiske land viser at jødene må ha en stat hvor de kan være frie og styre sin egen skjebne. Det er bakgrunnen for at jødene har fått, og må ha, et ørlite område (Israel er mindre enn Nord-Trøndelag fylke).
De orientalske jødene, som hadde bodd i den arabiske verden i lang tid, utgjorde ca. 2 % av befolkningen i det arabiske området. Ørlille Israels areal utgjør snaut 0,2 % av det arabiske området. Jødene har derfor heller fått for lite enn for mye.
Summen av disse argumentene gir, etter vår oppfatning, Israel et meget solid grunnlag i forhold til rettferdigheten.
Hva med etterkommere av palestinske flyktninger?
Av alle de store flyktninggruppene fra tiårene etter andre verdenskrig er det bare palestinerne som fortsatt sitter i «leirer». Flyktningene fikk først nødhjelp, og deretter var hovedregelen ny permanent bosetning i området de flyktet til eller i et tredje land.
Det samme vil løse problemet for palestinerne. De må enten få bosetning og alle rettigheter i de arabiske land hvor de er spredt, i en framtidig palestinsk stat eller i tredje land. Å pleie dere flyktningstatus, slik Norge finansierer gjennom FN, bidrar ikke til å løse noe problem.
Rupert Colville, som tidligere var talsmann for FNs høykommisær for flyktninger, har presentert tre prinsipielle argumenter imot «rett til å vende tilbake». Her anvender vi dem for palestinske flyktninger.
1) Tiden som er gått. FN og EU mener det har gått for lang tid for noen tilbakevending på Kypros (1974). Det har gått 26 år lengre for palestinerne.
2) Fortsetter den opprinnelige, etniske konflikter? Ja.
3) Har nye innbyggere flyttet inn i området? Jødiske flyktninger, i stor grad fra arabiske land, har overtatt eiendommene som palestinerne forlot.
Etter alle disse kriteriene har palestinerne for lengst mistet enhver rett til å «vende tilbake». Det har vist seg at alle etniske flyktninger mister denne retten i løpet av noen år, lenge før det har gått over 60 år som i palestinernes tilfelle. Til slutt er det enda et avgjørende argument imot «rett til å vende tilbake» for palestinske flyktninger. Det vil gjøre slutt på den eneste jødiske staten i verden og nok en gang gjøre jødene til undertrykt minoritet over alt i verden.
