Kom til MIFF Forum

NRK oppmuntret til politisk kamp mot den jødiske staten! Send din klage og bli medlem av MIFF i protest!

Jan Benjamin Rødners tale på Krystalnattmarkering i Ålesund

MIFFs nestleder Jan Benjamin Rødner. (Foto: Bjarte Bjellås)

Her er manus til foredraget som Jan Benjamin Rødner, nestleder i MIFFs hovedstyre, holdt på Krystalnattmarkeringen til MIFF Sunnmøre 9. november 2023.

Jeg, en løgner

Jeg, en barnemorder

Jeg, en rasist

Jeg, en okkupant

Jeg, en zionist

Jeg, en herre over verdens media

Jeg, en undertrykker

Jeg, en kommunist

Jeg, en pengeutsugende kapitalist

Jeg, en sykehusbomber

Jeg, en fremmed kolonisator

Jeg, en skitten hund

Jeg, en gris

Jeg, en rotte

Jeg, en jøde!

Holocaust, kan det skje igjen? Hvordan kunne det skje?

Fordi et hav av påstander, stereotypier og troper ble gjentatt så mange ganger at det ikke lenger krevde bevis. Det lager bevisste og ubevisste spor i våre sinn!

Krystallnatten 9.november 1938 skjedde ikke i et vakuum! Det var «bare» det foreløpige lavpunktet i Europas humanitære sammenbrudd. Som i en endeløs langsom tragedie hvor hver scene ble verre enn den forrige og bar bud om noe enda mer forferdelig.

Hitler kom til makten i Tyskland 30. januar 1933. Allerede fra mars 1933 ble jøder angrepet på gatene. SturmAbteilung fjernet jødene fra offentlige stillinger. Dommere ble fjernet fra rettssalene og lærere fra skolene. 1. april 1933 ble det satt i verk en nasjonal boikott av butikker drevet av jøder begynte. Likevel merket man en betydelig sympati for antisemittismen i Norge.

Aftenposten 4. april 1933: «Det kan ikke være tvil om at tyskernes aksjon mot jødene i disse dager skaper en forsterket jødesympati ute i verden, som disse Israels sønner neppe fortjener.

Imidlertid mangler vi her i landet forutsetninger for å kunne dømme rettferdig om aksjonen mot jødene. Vi vet ikke noget om i hvilken utstrekning det tyske folks lidelser skyldes jødenes metoder og mentalitet. Vi vet bare at de er blitt forhatt, og vi får gå ut fra at dette ikke skyldes bare misunnelse, men har sine reelle årsaker.»

Derifra ble det gradvis verre for Tysklands 500.000 jøder. Den første konsentrasjonsleiren Dachau ble etablert i 1933. De antijødiske tiltakene fortsatte med blant annet at Nürnberglovene i 1935 ble jødene fratatt deres statsborgerskap. De ble statsløse. Det kom opp skilt med teksten «jøder ikke ønsket» ved innkjøringer til tettbebyggelse, utenfor butikker og kafeer. En forordning av 14. november 1935 fratok jødene stemmerett og muligheten til å ha offentlige verv eller embeter.

I forbindelse med OL i Berlin i 1936 var det et kortvarig opphold i angrep på jødene og en del antisemittiske skilt ble midlertidig tatt ned. Jødenes formuer ble kartlagt. I 1938 ble menn pålagt å føye «Israel» til navnet og kvinner «Sara», slik at jødene lett kunne identifiseres.

Fratatt sitt arbeide ble de mer og mer utarmet. Hundretusener forsøkte flykte, men få fant noen som ville ta dem imot. I Pommern og i hele distrikter i Prøyssen og Hesse fikk ikke jøder kjøpe mat. I noen byer, som Halle, kunne de kjøpe brød mellom klokken 12.00 og 12.30. Myndighetene i Gowowitz i Øvre Schlesien forbød kjøpmenn å selge til jøder og advarte mot å donere mat til dem. I mange byer, blant annet Magdeburg med 300.000 innbyggere, ble det forbudt å selge melk til jødiske barn. Overalt ble jøder kastet ut av boligene sine og på steder som Mainz og Wiesbaden ble strøm og gass stengt i butikkene og boligene deres. Efter Anschluss 13. mars 1938 ble 200.000 østerrikske jøder kastet inn i det samme ragnarokk. De ble kastet ut av bransjer og profesjoner. Institusjonene deres ble ransaket og stengt, butikker plyndret og synagoger vanhelliget. Politiet nektet dem beskyttelse. De mest umenneskelige og barbariske overfall ble en del av hverdagen. Jenter ble daglig trukket inn på nazistenes brakker, hvor de ble misbrukt på det verste. Efterpå ble noen av dem kastet i Donau. Jødiske menn og kvinner ble tvunget til a skrubbe fortauer og bygninger med vann iblandet etsende syre til fornøyelse for plageåndene. Fra byer øst i Østerrike ble de drevet ut en masse med få timers varsel, og alle deres eiendeler konfiskert. På en eneste uke begikk 1.700 jøder selvmord.

I Polen levde fire millioner jøder i enda større elendighet. De ble terrorisert og degradert med en villskap som knapt kan beskrives.

Verden omkring så forferdet på det som skjedde. På initiativ fra USAs president Franklin D. Roosevelt ble det innkalt til en konferanse.

Éviankonferansen 6.  – 15. juli 1938 behandlet én sak; hvordan verdens land skulle forholde seg til jøder på flukt fra Det tredje riket. Det kom representanter fra 32 stater. De gav uttrykk for sympati med de forfulgte, men viljen til å bidra til en løsning manglet.

Storbritannia motsatte seg mer innvandring til Palestinamandatet, der innvandringen allerede var strammet kraftig inn etter det arabiske opprøret i 1936, men i klar motstrid med mandatet. For britene var imperiet viktigere enn jødene. Europeiske land som hadde tatt imot en del flyktninger, lukket grensene. USA ville ta imot en kvote på 27.230.

Sveits og Sverige var på slutten av 30-tallet bekymret for et økende antall flyktninger fra Tyskland. Dette inspirerte tyskerne til å stemple jødiske pass med en rød J. Da kunne landene skille mellom politiske og jødiske flyktninger. Den norske regjeringen praktiserte også dette skillet, både i 1938 og efter krigen da jødenes tap skulle erstattes, se Berit Reisels bok Hvor ble det av alt sammen? og min bror Harry Rødners bok Sviket. Regjeringen hadde en mer liberal praksis overfor politiske flyktninger. Men jøder fra Tyskland ble ikke regnet som politiske flyktninger.

Evian-konferansen var den viktigste konferansen for jødene i Europa før 2.verdenskrig. 63 NGOer var til stede og et internasjonalt pressekorps på 200 journalister. Målet var å redde jødene. I stedet bidro den til å besegle deres skjebne. Likevel blir konferansen knapt nevnt. Hvorfor er den så underkommunisert og ukjent? Kanskje fordi verden helst vil glemme at den sviktet da det gjaldt som mest?

Da det ble klart at ingen på Evian-konferansen i juli 1938 var interessert i å redde jødene ble det brukt av en omfattende nazipropaganda og styrket Hitler på hans vei mot «den endelige løsningen». Nazitysklands observatører kom hjem til Berlin og fortalte Hitler at han kunne gjøre hva han ville med jødene, ingen var interessert i dem.

Chaim Weizmann, presidenten for den jødiske verdenskongressen, sa efter konferansen: «Verden så ut til å være delt i to deler – de stedene der jøder ikke kunne bo og de stedene de ikke kunne flykte til.»

Det skjedde om høsten. De trengte bare et påskudd – drapet på en tysk ambassadefunksjonær i Paris. Natten mellom 9. og 10. november 1938 gikk nazistenes stormtropper til angrep på jøder, jødiske eiendommer og synagoger. 200 jøder ble drept og 26.000 jøder satt i konsentrasjonsleirer, 1.400 synagoger brent ned over hele Tyskland og Østerrike. Tusenvis av jødiske eiendommer, boliger og forretninger ødelagt av hærverk,  7.500 butikker vandalisert. Knust glass lå strødd utover gatene. Derav navnet Krystallnatten, også kjent som Novemberpogromen.

Aftenposten 15. november 1938: «Utenfor Tyskland har man vel stått i den tro at Hitler hadde gjort så grundig op med jødene at de ikke lenger representerte nogen fare hverken økonomisk eller mentalt. Vi vet nok at jødenes sterke maktstilling på en rekke avgjørende områder – oparbeidet gjennom rasesolidaritet – blev et fryktelig problem for det tyske folk. Men det er jo mange år siden nu, og man antok at problemet i denne henseende var løst for lengst. Derfor virker den ytterliggående forfølgelse nu så oprørende.» Selv når avisen viser medfølelse blir myter tatt som faktum og forståelsen skinner igjennom!

Det skjedde om høsten. Telegram til Politimesteren i Tønsberg oktober 1942: «Alle mannlige over 15 år med J i legitimasjonskort arresteres mandag 26. oktober kl. 6. Formuen beslaglegges. Verdipapirer, smykker og kontanter ransakes, bankkonti sperres og bankbokser tømmes. Alle voksne jødinner pålegges daglig meldeplikt.

Politimesteren i Tønsberg, Fehn, rapporterer 14. november 1942: «Emil Georg Koklin ble den 26. oktober d.å. anholdt og transportert til Berg Interneringsleir i Sem. Benjamin og Julius Koklin oppholdt seg den nevnte dag i Oslo og ble anholdt av Oslo politi. Hustruen Ida Koklin og datteren Gitel Åsen er pålagt daglig meldeplikt på politikamret her. Livsforsikringspolisen og sparebeviset, som ble beslaglagt, beror her.»

Mine besteforeldre Ida og Benjamin Koklin – som jeg er oppkalt efter – og mine onkler Emil Georg og Julius ble deportert med Donau 26. november 1942 og myrdet i Auschwitz. Bare tante Gitel klarte å flykte til Sverige.

Alt de eide ble beslaglagt og listeført. Et salongbord kr 40, et fag gardiner kr 5, div. kjøkkentøy kr 70, 2 nattbordlamper kr 8. Til sammen 49 punkter verdsatt til kr 1.854 som ble solgt på auksjon til allmenheten for kr 2.002. Et industrielt folkemord for å utslette jødisk eksistens og selve minnet om dem var i full gang.

Det skjedde om høsten. 7.oktober-terroren 2023. Hamas angriper Israel i et brutalt angrep som savner sidestykke. Over 1.400 mennesker myrdet og massakrert på bestialsk vis. 240 gisler ført til Gaza som forhandlingskort og levende skjold. Israel er i sjokk, vantro og får sin verste frykt bekreftet. Verden får vite om det som hadde skjedd. I noen få dager får Israel sympati og støtte og Hamas blir fordømt som en terrororganisasjon. Israels rett til selvforsvar blir understreket.

Israel går til motangrep, slik Hamas hadde planlagt. Israels venner spurte seg selv: Hvor lenge vil Israel ha verdens sympati?

Den 17. oktober eksploderte det på parkeringsplassen foran Ahli Arab-sykehuset i Gaza. Før flammene hadde sluknet påstår Hamas at Israel har bombet et sykehus og at 500 er drept. Nyheten går verden rundt og blir gjenfortalt i de store media uten forbehold. Det viste seg snart at det var en rakett fra Islamsk Jihad som var ment å drepe i Israel, men feilet og landet på parkeringsplassen foran sykehuset.

Sjefredaktør Trine Eilertsen i Aftenposten spurte i sitt ukebrev den 21. oktober: Ble hele verden lurt av Hamas? Mitt svar er: Nei,- verden, det vil si media, lurte seg selv!

Hvordan kunne dét skje?

I et forsøk på svar har jeg kalt det Medias Stockholmsyndrom

Eilertsen tok utgangspunkt i hvordan media nærmest uten forbehold ble mikrofonstativ for Hamas´ løgner om eksplosjonen ved sykehuset. Hun følte at media sviktet, men erkjennelsen sitter langt inne. Hun klarte ikke innrømme at media led et kollektivt sammenbrudd i strid med VærVarsomPlakaten (VVP). Det trenges en grundig selvransakelse. Det jeg sier her er ment til selvhjelp. Som vi nu vet: Dette dreier seg ikke bare om ett enkelt tilfelle av villfarelse. Det dreier seg om et mangeårig medietrykk mot Israel og at antisemittismen vokser kraftig i Europa og i Norge.

Det blir gjerne postulert at krigens første offer er sannheten. Det er bare delvis sant. Hamas har vist seg som tvers igjennom løgnaktig – for dem som følger med på den slags. Derfor burde varselklokkene ringt da Hamas umiddelbart påstod at Israel hadde angrepet et sykehus med raketter og 500 var drept. Men nei, det virker som at efter at Hamas hadde fått så fortjent hard medfart pga deres ufattelig ondsinnede terror, var media glade for å kunne fortelle om noe forferdelig som Israel hadde gjort. Det sitter i ryggmargen i redaksjonene at Israel nok er den egentlig skyldige.

Dagbladet skrev på  lederplass: «Israel har skylda uansett.» og det var ikke ironisk, men alvorlig ment. For enten var det Israel som skjøt raketten. Eller så var det en rakett fra Islamsk Jihad som de ble tvunget til av Israel som Dagbladet utropte til å være den angripende part. Det tok ikke mange dagene for Dagbladet å glemme 7.oktober-terroren og Israels rett til selvforsvar.

Denne nyheten var for god til å gi slipp på. Nu gjaldt det å få den ut før noen hadde fått tid til å sjekke og Israel kunne komme med en forklaring.

Før selverkjennelsen hadde fått synke inn ble løgnen forsterket med fordømmelse fra bl.a. Leger Uten Grenser og videoer av leger ved sykehuset hvor Hamas-versjonen ble mentalt bekreftet. Mads Gilbert og Jan Egeland kom programmessig med ensidige angrep på Israel for noe landet ikke hadde gjort. De har lett adgang til media, men media kan ikke skjule seg bak at det er andre som sier det. Media har en selvstendig forpliktelse til å faktasjekke som ble unisont «glemt» i strid med VVP 3.2.

Aftenposten spurte den 19.oktober «Hvem står bak sykehusangrepene?» Efter en gjennomgang av bevis som nærmest unisont pekte mot Hamas/ Islamsk Jihad skrev avisen at «Ingen bevis peker på Israel». Likevel lar avisen andre konkludere: «Men det betyr ikke at det kan utelukkes at Israel er ansvarlig.» Dette følges opp av Eilertsen som skriver: «Også israelsk informasjon må vurderes kritisk. Ingen av oss vet jo hva som faktisk skjedde på det tidspunktet.» Her ligger det noen finurlige tilsnikelser. For det første må tvilen være fornuftig, men her er den så opp i den blå teorirøk at Aftenposten innfører en omvendt bevisbyrde. For det andre: Med det lille ordet «også» antyder Eilertsen at informasjon fra Hamas blir vurdert kritisk. Men det er nettopp poenget,- den kritiske sansen var stengt ned globalt i et medialt sammenbrudd i strid med VVP. Dertil: Å sidestille Hamas med Israel når det gjelder sannheten er grovt misvisende. I Israel er det en aktiv demokratisk opposisjon som holder myndighetene på plass. I tillegg vil Israel bli straffet hardt fra utlandet om de beveger seg for langt fra sannheten. I Gaza knuses enhver korreksjon fra befolkningen under jernhæl med fengsel, tortur og drap. Deres siste myrderier bekrefter at Hamas ikke bryr seg om hva andre mener, og de lyver uhemmet, på linje med komiske Ali. Bare at dette er ikke komisk, det er blodig alvor og det er Israel og jøder over hele verden som må betale prisen.

At noe som var en ulykke likevel blir omtalt som et angrep forsterker problemet. For bak et angrep ligger det en vilje og det er fort gjort at det kobles til Israel. Man kunne skrevet om rakettangrepet på Israel som slo feil. Men den opprindelige hensikten med raketten forties, selv om det i seg selv var en krigsforbrytelse.

Hvordan kunne dette mediale sammenbruddet skje? Fordi det gjennom mange år har blitt bygget opp et narrativ hvor Israel er sterk, rik og mektig og derfor er den skyldige som må gi. Palestinerne kan ikke gjøre noe galt, og dersom de gjør noe galt forstår man det bare så inderlig vel. De har ikke noe valg, blir det påstått. I dette narrativet blir Israel beskyldt for at det ikke er blitt noen fredsavtale på tross av at Arafat avslo en god avtale i 2000 i Camp David og Abbas avslo en enda bedre avtale i 2008. Abbas har nektet å sette seg til forhandlingsbordet siden 2011 og likevel er det Israel som blir beskyldt for ikke å ville sette seg der. Det grunnleggende problemet blir fortiet, nemlig at de palestinske organisasjonene har som mål å utslette Israel. Det blir påstått at hovedproblemet er okkupasjonen og blokaden. Her er det viktig å holde styr på rekkefølgen av årsak og virkning. Når palestinerne aksepterer å leve i fred med en jødisk stat som nabo blir det slutt på okkupasjon og våpenkontroll.

Hamas har ikke bare fotfeste i Gaza. Det blir stadig sterkere på Vestbredden, særlig omkring Jenin som er blitt arnested for terror. Når Israel rykker inn for å pågripe terroristene får vi vite hvor mange palestinere som er drept av israelere allerede i overskriften. Dersom det opplyses at terroristene gjorde voldelig motstand, er det gjerne bortgjemt i brødteksten og man sitter tilbake med inntrykk av at de døde var uskyldige sivile. Dette blir ekstra relevant når det nu ser ut til at disse kampene var en del av Hamas´ forberedelse til 7.oktober-terroren. Og hele tiden blir vi pepret med påstander om at okkupasjonen er ulovlig, at Israel begår krigsforbrytelser og er en apartheid-stat.

Denne vridningen av narrativet har bygget seg opp gjennom mange former for sensur og egensensur som bare sporadisk og mangelfullt blir belyst. Journalister fungerer ikke i disse områdene uten fiksere som sørger for avtaler med intervjuobjekter, tar dem ut til steder som skal besøkes osv. Og dette er sentralt: Fikserne gjør ikke noe som de vet at Hamas, Fatah eller PA vil være imot. Allerede der ligger det en betydelig sensur. Det står enda dårligere til med kildene. FN blir gjerne oppgitt som kilde for tapstall, sårede, hvor mange er barn og sivile osv, selv om FN bare er en sekundærkilde. Primærkilden er Hamas-kontrollert eller Hamas selv.

Når vi hører talspersoner for sykehus, FN osv uttale seg,- hvor troverdige er de? Ikke så veldig. Ett eksempel: I 2021 sa lederen av UNRWA i Gaza, Matthias Schmale, at de israelske luftangrepene var presise og ikke ment å ramme sivile. Dermed erklærte Hamas ham uønsket. Norske Leni Stenseth overtok ledelsen, takket Hamas for å ville fortsette samarbeidet og sa at Schmales uttalelser «ikke på noen måter kunne forsvares».

Disse formene for sensur er utbredt både i media og i hjelpeorganisasjonene. Det tas hensyn til de ansattes sikkerhet og dermed blir det som slipper igjennom i media silt ved en kraftig selvsensur. For å forsvare dette overfor seg selv, sniker det seg inn en forståelse og sympati for ekstreme palestineres narrativ som ubevisst dikterer det man mener og hvordan det rapporteres. Det er effektivt fordi den naturlige mentale motstanden og kritiske sansen brytes ned. Derfor er det så vanskelig for media å erkjenne at de har feilet i sitt samfunnsoppdrag og virkelig rydde opp. Media er rammet av et langvarig og dyptgående Stockholmsyndrom.

Og så det nagende spørsmålet: Hvordan kunne man tro løgnen? Hva er det som gjør at man aksepterer slike påstander? Jeg får angst ved svaret som tvinger seg frem: Fordi gammelt antisemittisk tankegods ligger igjen som usynlige spor. Vi vil ikke egentlig erkjenne det, men det er der: Normalt vil ryggmargsrefleksen få oss til å stoppe opp, tenke grundig igjennom og kreve bevis før vi ville slippe til slikt et villdyr av en historie. Men her dreide det seg om jøder, og da holdes døren åpen for at kan være sant. Selv når det ikke finnes bevis.

I en diskusjon med sjefredaktør Eilertsen i eftertid skrev hun: «Jeg kan ikke gå i en diskusjon om hvorvidt det er antisemittisme som ligger til grunn for vår dekning. Det finner jeg så totalt urimelig at jeg knapt har ord.» Dette er urovekkende. Stilt overfor en diskusjon om de dypereliggende årsakene til medias håndtering av nyhetene fra Hamas, nekter hun i det hele tatt å vurdere tanken.

Og som Eilertsen så riktig skrev: «Men skaden er allerede skjedd.»

I media flommer det nu over av reportasjer og artikler hvor representanter for en hærskare av velmenende humanitære organisasjoner og andre med interesse i den store pengeflommen som konflikten utløser, har klippekort til mikrofonstativene i våre media. De drysser om seg med en mengde påstander som sverter og stigmatiserer Israel uten at det blir stilt kritiske spørsmål.

Hvordan kan disse godhetsposørene vite at det de sier er sant? Hva vet de, og hva vil de vite? Deres kilder er kontrollert av Hamas. Ofte tar journalisten forbehold ved å fortelle at kilden er Hamas, men så føyes det til at opplysningene støttes av det de får vite fra FN. Men ikke et ord om at også FNs kilde er Hamas.

Det hele blir forsterket ved at media fremmer enkle påstander som setter saken på hodet.

Dagsavisen skrev: «Det er ikke så komplisert. Israel angripes ikke fordi de er jøder, men fordi de er okkupanter.» Har de helt glemt at det er nedfelt i charteret til PLO og Hamas at Israel skal nedkjempes ved krig og fjernes fra kartet? At palestinerne blir innpodet med hat og antisemittisme allerede i barnehaven?

Norske politikere står frem med forenklede og historieforvridende fremstillinger:

Erna Solberg skrev: «Helt siden opprettelsen av Israel for 75 år siden har palestinerne kjempet for en selvstendig stat.» Det har de ikke! Med mindre Erna tenkte på at de ønsket at denne selvstendige staten skulle være på ruinene av Israel. Men det tenkte hun nok ikke.

Hun skrev også at «Israel har brukt blokader som hindrer folk og varer å komme ut og inn av de palestinske områdene, at de israelske bosetningene på Vestbredden er et eklatant brudd på folkeretten og at derfor har det ikke vært mulig å komme frem til en tostatsløsning der en palestinsk og israelsk stat kan leve side om side.

Svar til dette: Her forsvinner det arabiske / palestinske kravet om at den jødiske staten Israel skal bort fra kartet. Dermed blir Israel den eneste årsaken til at det ikke blir en fredelig løsning.

Også utenriksminister Espen Barth Eide bruker et sprog som legger ansvaret på Israel og tilsynelatende uten å ta hensyn til at Hamas har vist seg som en absolutt hensynsløs aktør som ikke et øyeblikk tar humanitære hensyn eller holder avtaler. Hamas har ikke bare slaktet ned 1.400 mennesker og tatt 250 israelere som gisler. De har tatt sin egen befolkning på over 2 millioner som gisler og menneskelige skjold.

Noen interessante opplysninger kommer frem tilfeldig, men settes ikke i sammenheng:

  • «Hvorfor demonstrasjoner til støtte for Gaza i Jordan? – Jordan har 75% palestinsk befolkning.» Det betyr at det allerede er en palestinsk stat ved navn Jordan, men det problematiseres aldri.
  • «Blokaden efter 7.oktober-terroren har ført til mangel på vann, mat, medisiner, drivstoff mv. Den hjelpen som har kommet, er imidlertid kun en dråpe i havet. Før kom det inn over 200 trucker hver dag.» Hvor ofte har vi tidligere fått slike opplysninger? Hvor ofte har vi ikke fått høre om at det er mangel på mat og medisiner og at de ikke får inn varer fordi Gaza er under blokade? Men så var det visst ikke så vanskelig å få inn varer før 7. oktober likevel.
  • Jeg savner erkjennelsen av at mye av det vi får vite om situasjonen er mangelfullt og usant.

Før fredagsbønnen 20. oktober – bare 3 uker siden – sendte PAs departement for religiøse saker ut retningslinjer om hva talene i moskéene skulle inneholde. Her var denne hadithen inkludert: «Timen [Dommens dag eller Oppstandelsen] vil ikke komme før muslimene tar kampen opp mot jødene og dreper dem; når jødene gjemmer seg bak steiner og trær, som vil rope: O, muslim! En jøde gjemmer seg bak meg, kom og drep ham!» Denne hadithen er inkludert i Hamas-charteret, og deler av den ble sitert på den anti-israelske demonstrasjonen i Oslo lørdag 20. oktober. I instruksen kom PA også med anklager mot Israel om at tusen av mennesker var drept i et angrep på et sykehus på Gaza. «Det var en av de største forbrytelser i moderne tid,» Slike usannheter og overdrivelser har den arabiske siden holdt på med siden 1920-tallet. Men norske media formidler ikke den slags. Da blir det vanskelig å forstå Israels situasjon.

Vi ser stadig at slagordet “From the river to the sea, Palestine shall be free” blir ropt. Det er kodesprog for at Israel skal bort fra kartet. Men media er ikke interessert i å formidle det og dersom det blir formidlet blir betydningen tolket bort.

Og hva verre er: De palestinske organisasjonene mener det! Derfor er dette en eksistensiell kamp for jødene og den jødiske staten Israel. Derfor dreier dette seg ikke om å få til våpenhvile og forhandlinger,- metoden som har vært prøvd i 100 år, men med lite hell. Akkurat nu er spørsmålet hvordan man kan få reddet gislene og få bort Hamas slik at trusselen om å utvide krigen til andre land blir fjernet. Å vise svakhet i den delen av verden virker motsatt av hva mange tror i Norge. Eftergivenhet tas som en bekreftelse på at terror er det riktige våpenet og inviterer til mye mer av det samme. Dette er Israels moralske dilemma, men det blir ikke nevnt i Norge.

Men hva med de uskyldige palestina-araberne? Barn og kvinner dør, hus, skoler og moskeer blir ødelagt. Dette må være helt klart: Det er grusomt, det er ubeskrivelig forferdelig. Selv om vi kan peke på mange overdrivelser er det nesten ikke til å holde ut å tenke på. Hamas er en totalt hensynsløs dødskult som trekker millioner av mennesker på begge sider av grenser og våpenhvilelinjer inn i et helvete av lemlestelse, død og ødeleggelse. Men vi,- vi må bevare vår medmenneskelighet og evne å vise empati med alle uskyldige som lider – også i Gaza. La oss også huske dem på en dag som denne.

Jeg er sikker på og stolt over at IDF gjør det de kan for å spare sivile og følge krigens regler. Likeså sikker som jeg er på at Hamas begår en nærmest endeløs rekke av krigsforbrytelser uten hensyn til noen eller sin egen befolknings lidelser og tap. Tvert imot ønsker Hamas det velkommen som en viktig del av deres propagandakrig mot Israel. For de vet at de ikke kan vinne denne krigen militært. Da gjenstår det å spille på våre humanitære følelser. Og det gjør de ved å fremstille Israel – les jødene – som morderiske overgripere over enhver forstand. Av uforståelige grunner blir dermed spillet snudd på hodet. Resultatet ser vi – en illevarslende økning av antisemittismen – også i Norge.

Israels fiender mener det! De vil fjerne verdens eneste jødiske stat fra kartet. Jødene og Israel vet det, og vi har advart mot det i mange år. Men blir vi trodd? Det ser ikke slik ut. Narrativet blir stadig omskrevet slik at Israel – les jødene – blir fremstilt som kolonisatoriske okkupanter i strid med folkeretten, rikt og militært sterkt. Palestinerne er derfor undertrykte og har rett til å forsvare seg med alle midler. Eller som Dagbladet skrev: Israel har skylda, uansett. Eller som det het i Tyskland på 1930-tallet, uansett hvilket problem det gjaldt: Det er jødenes skyld.

Rapportene om myrderiene på jøder kom tett fra 1941 av og det ble efter hvert klart at et industrielt folkemord på jødene var i ferd med å skje i hjertet av Europa. Men fortsatt var grensene stengt. De allierte valgte å ikke bombe toglinjene inn til dødsleirene, selv om det kunne spart hundretusener av liv, kanskje millioner. Men jødene ble ikke trodd eller deres bønner ble ikke tillagt tilstrekkelig vekt.

Det er ikke slik at økt konfliktnivå eller krig i Midtøsten skaper fordommer eller hat mot jøder. Men det kan utløse negative holdninger som allerede er der. Derfor er det viktig at våre politikere og media finner en måte å formidle nyhetene på som ikke utløser de fordommene vi ubevisst bærer på. De må kaste av seg sitt Stockholmsyndrom og innse at det er Hamas som har skylden – uansett.

I 1938 var ikke jødene i stand til å forsvare seg og ble ofre for et virkelig folkemord.

Efter 1948 har jødene en egen nasjonalstat (araberne har 22) som kjemper for jødene over hele verden. Da en million jøder ble kastet ut av de arabiske statene hadde de et land de kunne flykte til. Derfor er det viktig at vi på Krystallnatten 2023 støtter ønsket Aldri igjen! Aldri igjen.

Jeg, en humanist og menneskevenn

Jeg, en demokrat

Jeg, en fredselsker

Jeg, en oppfinner

Jeg, en lege

Jeg, et avisbud

Jeg, en kunstner

Jeg, en zionist

Jeg, et menneske

Jeg, en stolt jøde

Vis at du protesterer på regjeringens anerkjennelse av fantasistaten «Palestina»

  1. Bli medlem av MIFF (fra kr. 4 per uke)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel. Vipps 39881
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart