Både forfatter og forlag fortjener ros for prosjektet. Israelerne – Kampen for å høre til er absolutt en bok hvor nordmenn kan bli bedre kjent med de jødiske israelerne, en bok som gir oss mye mer enn NRKs smale virkelighetsbilde.
Hanne Eggen Røislien (37) er forsker ved Institutt for Forsvarsstudier, og har doktorgrad i religionsvitenskap på det israelske forsvaret. Forlaget presenterer henne som «en av Norges fremste Israel-kjennere», og det har de nok rett i. Blant norske akademikere er det nok ytterst få, om ingen, som har snakket mer med israelere og satt seg mer inn i deres livssituasjon enn Røislien. Hun har et spesielt godt utviklet nettverk av kilder blant unge israelere, tidligere vernepliktige soldater som hun fulgte under sitt doktorgradsarbeid.
Personlig skildring
Israelerne – Kampen for å høre til er mer en skildring av personlige møter med israelere enn en tørr skolebok. Likevel putter Røislien inn tilstrekkelig historie og bakgrunn mellom sine anekdoter til å mette dem som er mest interessert i fakta. Her trekkes linjene fra Titus ødela templet i år 70 e.Kr., via Holocaust og Oslo-prosessen til de mest tungt belastede bydeler av Tel Aviv i 2012.
Røislien lar oss treffe den israelske venninnen som på båttur på Oslo-fjorden sier hun «spiser av nordmenns uskyld». (Den kommentaren ble gitt før 22. juli 2011.) Røislien tar oss med inn i spisestuen til nasjonalreligiøse bosettere og forteller hvordan familieturen til Auschwitz som tenåring vekket hennes interesse for jødenes historie. Røislien gir mikrofonen til israelske soldater, og gjengir dem med deres egne ord, rett fra levra. Som for eksempel dette hjertesukket Shmulik (21) deler med henne over et kakestykket og et M16-gevær på en kafé i Jerusalem:
«Det sies så ofte at vi soldater er hjernedøde. CNN og BBC og alle de der, de følger oss tett, men de ser oss jo ikke. De skjønner jo ikke at mennesket og uniformen ikke er det samme. Og de spør oss jo aldri om hvorfor [red. uth.] vi gjør det vi gjør. Derimot er de utrolig bra på å fordømme. Der er de i hvert fall verdensmestre. Men de glemmer at vi ikke er rene idioter, at vi faktisk tenker selv. Det er jo en jævla fornærmelse – å bli tatt for ikke å kunne tenke! Men de har ikke vært i krigen, de skjønner ikke hva de snakker om. De fordømmer oss ut fra sivile standarder, som om det å være soldat er det samme som å drikke café au lait i London eller gå på kontoret i Paris, ikke sant. Men vi er soldater, vi er ordentlige soldater. Vi leker ikke. Vi tenker, vi analyserer, vi gjør oss opp en mening. Og vi kjemper for noe vi tror på.»
Kjemper for en stat for jøder
Røislien trekker fram mange eksempler på hvordan de jødiske israelerne er splittet, men får også fram hva som samler dem. Og det er nettopp denne troen som den unge soldaten sikter til. Yoni Netanyahu, som ble drept i Entebbe-raidet i 1976, formulerte det slik i et brev til sin bror Benjamin, Israels nåværende statsminister, 2. desember 1973:
«Vi forbereder oss på krig, og det er vanskelig å vite hva vi kan forvente oss. Det jeg er sikker på, er at det vil bli en neste runde og mange runder etter det. Men jeg vil heller velge å leve her i kontinuerlig kamp enn å bli en del av det evig vandrende jødiske folk. Ethvert kompromiss vil simpelthen framskynde slutten. Ettersom jeg ikke har tenkt å fortelle barnebarna mine om den jødiske staten i det tjuende århundre, som om det bare var en kort og forbigående episode i tusenvis av år med vandring, akter jeg å holde fast her, med all min makt.»
Reservasjoner for sikkerhets skyld
Røislien er nøye med å understreke hva boken hennes ikke er. Den er ikke en bok om den israelsk-palestinske konflikten, om forholdet mellom Norge og Israel eller den norske debatten rundt konflikten, skriver hun i forordet.
De siste reservasjonene som forfatteren gjør i forordet avslører nok noe om hvor tøft det anti-israelske klimaet i norsk akademia er. «Boka er ikke et forsvarsskrift eller et partsinnlegg. Jeg er ikke ute etter å endre lesernes standpunkt om den israelsk-palestinske konflikten,» nærmest beroliger Røislien.
«Å forstå noe innebærer å skjønne hvordan det henger sammen. Å legitimere, derimot, er både å ta stilling til noe og å godta det. Denne boka søker å forstå, ikke å legitimere,» skriver hun.
Dersom miljøet for norsk Midtøsten-forskning ikke hadde vært som det er, ville det vært unødvendig for Røislien å komme med slike unnskyldninger. De siste årene er titalls forskningsbøker og reportasjebøker utgitt i Norge for nettopp å deligitimere Israel. Klimaet er blitt så Israel-fiendtlig at skulle det komme en bok som gikk klart i motsatt retning, kunne det bety at forfatteren med den skrev nekrologen for sine karrieremuligheter.
De som leser Røisliens bok vil forstå mye mer Israels kompleksitet og om israelernes situasjon og handlinger. Derfor ønsker vi boken hjertelig velkommen. Venner av Israel kan trygt legge boken under juletreet til venner og kjente som trenger å forstå.
