Tel Aviv blir ofte kalt «Israels svar på New York» – det er en liberal smeltedigel i det israelske samfunnet, hvor sekulære og religiøse jøder, og muslimske og kristne arabere, lever side om side i storbyområdet. Langt borte fra de daglige konfliktsonene, er ikke forholdet mellom ulike folkegrupper like anstrengt som for eksempel i Jerusalem. Dette er stedet der folk fra alle verdens hjørner finner sammen og hver av dem former byens liv.
Med sine drabantbyer består Tel Aviv nå av 3,4 millioner mennesker og er selve motoren i den israelske økonomien. Her finner man også det israelske forsvarsdepartementet, utenlandske ambassader og den israelske børsen.
Opprinnelig «familieby»
I motsetning til mange andre israelske byer, er Tel Aviv en svært ung by. En gruppe på 60 familier grunnla byen i 1906, like utenfor den 4000 år gamle byen Jaffa. Etter å ha blitt betydelig rammet under første verdenskrig, ble byen gjenreist og vokste fram til det som i dag utgjør det tettest befolkede området i Israel.
Tel Aviv er også en tilnærmet perfekt by for «klassiske turister». Lange strender som aldri ender, strandpromenader, en avslappet livsstil, rikt kulturliv, heftig natteliv og kort avstand til flere arkeologiske attraksjoner enn det er mulig å få plass til på et kart.
Dumme, dumme turister
En som falt for Tel Aviv, var journalist Anders Wyller. På Aftenpostens nettsider skrev han 8. oktober en reiserapport fra kystperlen, etter å ha inntatt byen «avventende, åpen og formålsløs».
Han skryter særlig av kystbyens strandpromenade og beskriver den som «visuelt smekker, funksjonell og godt snekret».
«Havet der ute, blått og duvende, mennesker daffer og slapper av i sanden. Noen trener, noen har piknik, noen sitter og lunsjer på en av de mange kafeene, noen sykler, mange surfer, noen strandjegere plager damene og de får så øra flagrer, akkurat som varselflaggene som blafrer som tøytrafikklys i strandkanten: Nå er det lurt å holde seg på land! Nå kan du bade! Selvfølgelig noen som må kjøre på rødt – det går som det må gå – baywatcherne må ut å redde. Dumme, dumme turister.»
Skrekkblandet fryd
Noe førstegangsturister i Israel alltid biter seg merke i, er alle ungdommene i militæruniform over alt i landet. På tross av sitt relativt beskjedne innbyggertall har Israel en av de største militærstyrkene i verden, tvunget fram av et lite hyggelig nabolag. Wyller beskriver sitt møte med Israels kvinnelige soldater slik.
«Hun har en revolver på lur. Ingen tvil om det. Grønn uniform, svart beret, gevær over skulderen. Og Prada solbriller. Og hun er ikke alene. Hun står på den smekkfulle Jerusalem-bussen – skal hjem på perm sammen med en drøss andre vernepliktige jenter. Det slår deg litt på kjaken, synet av unge mennesker i uniform med pistol i beltet og gevær på skulderen. Så naturlig, og så underliggende buldrende, rasende. Det gjør noe med deg å se unge mennesker i en form for soleklar lojal kollektivisme. Vi mot røkla, vi mot verden!»
– Ikke kom for sent!
Han synes også av arkitekturen i bydelen White City er spennende, selv om han tydeligvis ikke liker den så godt.
«Tilflyttede tyskjødiske arkitekter, som flyktet fra det gryende naziriket, brakte med seg bauhausarkitektur, og i løpet av et snaut tiår 1931-39 ble det bygd intet mindre enn 3000 slike modernistiske lavhus. Denne stilen fortsatte helt opp til 50-tallet og over 4000 er i dag på Unescos verdensarvliste. Heldigvis. Hele bydelen White City er preget av denne arkitekturen og er historisk spennende, om enn muligens ikke så vakker: Kalde, slitte, utlevde bygninger som tørster etter oppgradering og forskjønnelse.»
Wyllen skryter av Tel Avivs natteliv og anbefaler en rekke restauranter, men anbefaler alle reisende til å ha tålmodighet med alle sikkerhetsordningene. Han skriver i tillegg et viktig «Glem det!» i uthevet skrift, over sin siste anbefaling for dem som reiser hjemover igjen:
«Å komme for sent til flyplassen. Sikkerheten på Ben Gurion tar sin tid, minimum 3 timer før avreise anbefales.»
Reisebeskrivelsen til Wyllen har også stått på trykk i Adresseavisen.
