30. januar meldte Finansdepartementet at de to israelske bedriftene Africa Israel Investments (AII) og Danya Cebus Ltd (DC) er utelukket fra Statens Pensjonsfond Utland (SPU), kjent som «Oljefondet».
Fra august 2010 til august 2013 var disse bedriftene utestengt fordi DC (som er eid av AII) drev utbygging for jøder på Vestbredden, noe som ifølge norsk politikk er ulovlig. Våren 2013 tok Etikkrådet for SPU kontakt med AII og spurte om de driver på Vestbredden. Selskapet svarte da at de på det tidspunktet ikke var involvert i å bygge på Vestbredden. Da opphevet etikkrådet utestengningen. Men 10. september 2013 svarte morbedriften at DC nå er hovedentreprenør for byggeprosjektet «C-Jerusalem» i bydelen Gilo i Jerusalem. Denne ligger øst for den grønne linje, og blir dermed regnet av norske myndigheter for å tilhøre Vestbredden. Ifølge israelsk lov ligger Gilo innenfor kommunegrensene av Jerusalem. På denne bakgrunnen er bedriftene så igjen utelukket.
Etikkrådet følger den vanlige logikken for hva som er folkerett og ga sin anbefaling til Finansdepartementet 1. november. Så har finansdepartementet valgt å følge den tilrådingen og altså utelukke de to bedriftene igjen etter noen måneders opphold. Forrige gang de ble utelukket, kritiserte Siv Jensen og andre ledende FrP-er at dette ble gjort. Nå sier Jensen at hun ikke vil bruke fondet politisk, og av den grunn kunne hun ikke overprøve etikkrådet.
Er dette svik?
Da NRK meldte om denne saken ble det fremstilt som om «finansminister Siv Jensen kaster to israelske selskaper ut av oljefondet». Israel-venner brukte sterke ord i sin reaksjon. På Facebook ble det skrevet om «svik» og erklært «jeg skal aldri mer stemme FrP» og lignende. Utskjelling av FrP-lederen synes jeg er lite rasjonelt og skadelig.
Det vil jeg begrunne med en liten grunnleggende politisk innføring: FrP har to valg. Enten står de utenfor regjeringen, og da kan de fritt kjøre sin egen politikk, men har liten innflytelse i praksis. Eller de er med i regjeringen. Da skal i det minste ministrene føre og forsvare regjeringens politikk. Dersom ministrene, og aller mest partilederne, begynner å erklære seg uenig i regjeringens politikk, og framhever sin egen, da er det begynnelsen på slutten for regjeringen. Mer menige folk, som Christian Tybring-Gjedde, kan si at FrP er blitt presset til slik politikk hvis de ikke sier det for ofte.
Når man altså da skal være i regjeringen, er det flere partier inn i bildet. Hvert av disse partiene har en oppfatning av Midtøsten. Høyre og Venstre står ganske nær Arbeiderpartiet. FrP og KrF står vesentlig nærmere Israel enn Høyre og Venstre gjør.
I regjeringsforhandlingene var Høyre klart størst, og Venstre som støtteparti var også en faktor. I tillegg har disse partiene støtte i Stortinget fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet i sin Midtøsten-politikk. (SV er litt for seg selv, kanskje.) Alle disse partiene har det samme synet som nesten alle vestlige land, inkludert Israel-vennlige land som USA og Canada: Vestbredden og Øst-Jerusalem er okkupert. Det er «ulovlig» for israelske jøder å bygge «bosetninger» der. I tillegg til alt det andre kommer at Norge er leder av giverlandsgruppa, noe Israel er glad for. Dersom palestinerne ikke hadde fått så mye penger, ville det antakelig vært mye mer uro der.
For Norge å hevde et annet syn enn andre vestlige land, ville antakelig gjort at vi måtte trekke oss fra ting som Israel i dag er glad for at vi er med på.
FrP har lovt sine velgere å støtte Israel, har sagt at ikke alle bosetninger er ulovlige, osv. Men Høyre og Venstre har også lovt sine velgere noe i disse sakene. Så det måtte bli et kompromiss, og det har de vært helt åpne på. Kompromisset er slik:
Politikken ligger fast
Den norske politikken om Vestbredden, Øst-Jerusalem m.m. ligger fast. Norge kommer fortsatt til å kritisere Israel. Men tonen skal være mindre krass enn den noen ganger var fra de rødgrønne.
Sterkt økt kontakt
Det Israels venner først og fremst har fått gjennomslag for, er følgende: Helt uavhengig av alt det Norge er uenig med Israel i og kritiserer Israel for, skal regjeringen støtte alle fornuftige samarbeidstiltak mellom Norge og Israel. Det er allerede i gang, og hvis folk kommer opp med gode praktiske ideer, vil det nok øke sterkt i årene som kommer. Denne regjeringen vil ikke gjøre som den forrige, som ganske enkelt lot være å svare på en israelsk forespørsel om å sende en delegasjon med oljefolk til Norge for å lære og få etablert samarbeid. (Besøket ble til slutt noe av fordi Norsk-Israelsk Handelskammer tok seg av saken og ordnet det privat.)
Kritikk
De som sier at FrP og KrF «ikke har oppnådd noen ting», er forhåpentligvis uinformerte. For det stemmer ganske enkelt ikke. Det man risikerer med å skjelle ut FrP for en anbefaling fra Etikkrådet, er at Israels venner i Storting og regjering går lei. Hvorfor i all verden skal de arbeide for noen som uansett kritiserer dem, ja, skjeller dem ut?
Selvmål fra ytre høyre i Israel
Alle som har uttrykt sterk kritikk mot FrP pga. bedriftene som ble utelatt fra Oljefondet, synes jeg skal ta seg tid til å lese en artikkel jeg skrev for en del år siden. Den heter Selvmål fra ytre høyre i 1992 og 1999. Der forteller jeg om hvordan ytre høyre i Israel tvang Yitzak Shamir til å gå av som statsminister. Det ble nyvalg, som venstresida i Israel vant. Resultatet var Oslo-avtalen. Den ville neppe ha kommet hvis ikke ytre høyre i Israel hadde gjort akkurat som de som skjeller sterkest nå og lover «aldri mer FrP»: De klarer ikke å se at når noe er ille, er ikke løsningen å bytte det med noe som er verre.
Man skulle tro at ytre høyre i Israel hadde lært av dette. Men nei. I 1999 var det samme leksa med Netanyhu. De tvang ham til å gå av og gav ham liten hjelp i valgkampen. Det gikk som det måtte gå: Ehud Barak vant valget. Resultatet ble Camp David-forhandlingene og Clintons forslag, som vel ligger til grunn for det utenriksminister Kerry foreslår nå. Og det ble intifadaen.
Vi må ikke gjøre samme tabben i Norge. Vi må lære oss gradbøyning: Ille-verre-verst. Når noe er ille, må vi ikke stelle oss slik at vi får noe som er verre, kanskje mye verre. Og vi må lære oss at folk som forsøker å bli venner med oss, skal vi ikke skjelle ut, men forklare tingene vennlig og rolig, og ikke nødvendigvis ved tusener av mailer på noen dager. Kanskje etter noen år kan vi få Høyre med på ting de ikke vil være med på nå.
Men at FrP kjører FrP-politikk i forhold til Israel, mot regjeringens politikk, er ikke aktuelt. Avtaler er til for å holdes. De er i regjering.
Om disse bedriftene konkret vet jeg ikke om det er mulig å få dem inn igjen. Dersom vi opptrer på en klok måte, kan vi kanskje få Høyre til etter hvert å justere sitt syn. Men ved å behandle dem som fiender, går det ikke.
Nyanser og fakta er bra
Til slutt vil vi påpeke at utbygging av bosetninger er omstridt internt i det israelske samfunnet. Men utbygging i Gilo og andre jødiske bydeler i Øst-Jerusalem er det ikke. Det store flertallet av jøder i Israel ser det som svært frastøtende at noen skulle mene at det er ulovlig at de bygger ut i sin egen hovedstad. I tidligere forhandlinger skal palestinske representanter ha akseptert at Israel beholder kontroll over jødiske bydeler i Jerusalem og at de arabiske bydelene i Øst-Jerusalem blir del av en palestinsk stat. Dette var også inne i president Bill Clintons fredsforslag fra januar 2001. Både Etikkrådet, FrP og resten av Norge har godt av å få slike nyanser og fakta servert. Men Israels sak er ikke tjent med utskjelling av israelvennlige politikere.
Conrad Myrland bidro til denne artikkelen.
