Siden 2012 har George Deek vært ambassaderåd ved Israels ambassade i Oslo. Lørdag 27. september holdt han et foredrag under MIFF Forum på Litteraturhuset i Oslo. Foredraget ble mottatt med stående applaus, og flere sa i ettertid at det var den beste talen de har hørt av en israelsk diplomat.
Under følger talen i norsk tekst, oversatt for MIFF av Geir Knutsen. MIFF oppmuntrer medlemmer og andre til å dele talen av Deek til flest mulig.
God morgen!
Når jeg vandrer langs gatene i min hjemby Jaffa, blir jeg ofte minnet på om året 1948.
Smugene i gamlebyen, husene i nabolaget Ajami, fiskegarnene ved havna – de synes alle å fortelle forskjellige historier om hva som skjedde det året som forandret min by for alltid.
En av disse historiene handler om en av de eldste familiene i denne eldgamle byen – Deek-familien – min egen.
Før 1948 jobbet min bestefar, George, som jeg er oppkalt etter, som elektriker på Rotenberg Electricity Company.
Han var ikke veldig interessert i politikk, og siden Jaffa var en blandet by, hadde han naturlig nok også noen jødiske venner og faktisk hadde noen av vennene i elektrisitetsselskapet som han arbeidet med, til og med lært ham Jiddisk, noe som gjorde ham til en av de første araberne noensinne som kunne snakke språket.
I 1947 ble han forlovet med Vera – min bestemor – og sammen hadde de planer om å stifte familie i den samme byen som Deek-familien hadde bodd i rundt 400 år – Jaffa.
Men noen få måneder senere forandret disse planene seg, bokstavelig talt over natten.
Da FN godkjente opprettelsen av Israel og noen få måneder senere staten Israel ble opprettet, advarte de arabiske lederne araberne om at jødene planla å drepe dem dersom de ble værende hjemme, og de brukte Deir Yassin-massakren som et eksempel, og sa til alle: «Forlat deres hjem og flykt vekk».
De sa de ville trenge bare noen få dager, og med fem arabiske hærer lovet de å ødelegge det nyfødte Israel.
Og min familie – skrekkslagen over hva som kom til å skje – bestemte seg for å flykte, sammen med de fleste andre.
Så en prest ble i full fart kjørt til Deek-familiens hus og han viet George og Vera – mine besteforeldre – i huset i all hast.
Min bestemor hadde ikke engang tid til å skaffe en ordentlig bryllupskjole.
Og etter den plutselige vielsen, startet hele familien på flukten nordover, i retning Libanon.
Men da krigen var over, hadde araberne mislykkes i å ødelegge Israel, og min familie var nå på den andre siden av grensen, og det virket som om skjebnen til brødrene og søstrene i Deek-familien var å bli spredt rundt på kloden.
I dag har jeg slektninger i Jordan, Syria, Libanon, Dubai, Storbritannia, USA, Canada, Australia, og flere.
Og historien om min familie er bare en – og trolig ikke den verste – blant de mange tragiske historiene fra året 1948.
Og for å være ærlig – du trenger ikke å være en anti-israeler for å erkjenne den humanitære katastrofen som palestinerne erfarte i 1948, det vil si Nakbaen.
Det faktum at jeg må Skype for å snakke med slektninger i Canada, som ikke kan snakke arabisk, eller med en fetter i et arabisk land som fortsatt ikke har statsborgerskap der, til tross for det faktum at han er en tredje-generasjon, er et levende vitnesbyrd på de tragiske konsekvensene av krigen.
Ifølge FN ble omtrent 711.000 palestinere fortrengt. Vi har hørt det tidligere. Noen av dem flyktet og noen av dem ble drevet bort med makt.
Og samtidig, på grunn av opprettelsen av staten Israel, ble 800.000 jøder tvunget til å forlate den arabiske verden, noe som førte til at den ble omtrent tom for jøder.
Og som vi har hørt før [i foredraget til professor Benny Morris], grusomheter fra begge sider var ikke uvanlig.
Men det virker som om denne konflikten ikke var den eneste i det 19. og 20. århundret som førte til utvisning og forflytning.
Fra 1821 til 1922 ble 5 millioner muslimer utvist fra Europa, hovedsakelig til Tyrkia.
På 1990-tallet brøt Jugoslavia sammen og det førte til om lag 100 000 døde og om lag 3 millioner ble tvangsforflyttet.
Fra 1919 til 1949, under Operasjon Vistula mellom Polen og Ukraina, døde 150.000 mennesker og 1,5 millioner ble tvangsforflyttet.
Etter andre verdenskrig og Potsdam-konferansen, ble mellom 12-17 millioner tyskere tvangsforflyttet.
Da India og Pakistan ble opprettet, ble rundt 15 millioner mennesker tvangsforflyttet.
Og denne tendensen eksisterer også i Midtøsten, for eksempel tvangsforflyttingen av 1,1 millioner kurdere utført av osmanerne, eller 2,2 millioner kristne som ble utvist fra Irak.
Og mens vi snakker i dag blir yazidier, bahaier, kurdere, kristne og selv muslimer drept og utvist i et antall på 1000 personer per måned etter fremveksten av radikal Islam.
Sjansen for at noen av disse gruppene vil kunne returnere til sine hjem er nesten ikke-eksisterende.
Hvorfor er det slik at tragediene til serberne, de europeiske muslimene, de polske flyktningene eller de irakiske kristne, ikke blir markert?
Hvordan har det seg at tvangsforflyttingen av jøder fra den arabiske verden ble fullstendig glemt, mens tragedien til palestinerne – Nakbaen – fortsatt er i live i dagens politikk?
Det synes for meg å være slik fordi Nakba har blitt forvandlet fra en humanitær katastrofe til en politisk offensiv.
Markeringen av Nakba handler ikke lenger om å huske hva som skjedde, men om å bli fortørnet over staten Israels eksistens.
Det blir tydelig gitt til kjenne i valget av dato for å markere den:
Nakba-dagen er ikke 9. april – dagen for Deir Yassin-massakren, eller 13. juli – dagen for tvangsforflyttingen fra Lod.
Nakba-dagen ble satt til 15. mai – dagen etter at Israel proklamerte sin uavhengighet.
Ved å gjøre dette signaliserte den palestinske ledelsen at Nakba-katastrofen ikke handler om tvangsforflyttingen, de forlatte landsbyene eller å leve i eksil.
Nakbaen – i deres øyne – er etableringen av Israel.
De er mindre triste over den humanitære katastrofen som skjedde med palestinerne og mer over gjenopprettelsen av den jødiske staten.
Med andre ord: De sørger ikke over at mine fettere er jordanere, de sørger over det faktum at jeg er en israeler.
Og ved å gjøre dette har palestinerne blitt slaver av fortiden, de blir holdt fanget i lenker av krenkelser, fanget i en verden av frustrasjon og hat.
Men venner, den åpenbare og likevel enkle sannheten er – for å unngå å resignere i tårer av sorg og bitterhet – må vi se fremover.
Og for å si det enda klarere: For å reparere fortiden, må du først sikre fremtiden.
Dette er noe jeg lærte av min musikklærer, Avraham Nov.
Da jeg var 7 år gammel ble jeg med i et musikkorps i det arabisk-kristne samfunnssenter i Jaffa. Det var der jeg møtte Avraham, som var min musikklærer. Han lærte meg først å spille fløyte og senere klarinett. Jeg var god.
Men Avraham er en Holocaust-overlevende, og hele familien hans ble myrdet av nazistene. Han var den eneste som klarte å overleve fordi en viss nazioffiser syntes han var begavet i å spille munnspill og tok ham med hjem under krigen for å underholde sine gjester.
Og da krigen var over og han var etterlatt alene, kunne han lett ha blitt sittende i endeløs gråt over den største forbrytelsen som mennesker har begått mot andre i menneskets historie og over det faktum at han var alene.
Men det gjorde han ikke. Han så fremover, ikke bakover.
Han valgte livet, ikke døden. Håp, i stedet for fortvilelse.
Avraham kom til Israel, ble gift, bygget en familie og begynte å undervise det samme som reddet livet hans – musikk. Han ble musikklærer for hundrevis og tusenvis av barn over hele landet.
Og da han så spenningen mellom arabere og jøder bestemte denne Holocaust-overleveren å spre håp gjennom musikk til hundrevis av arabiske barn, som meg.
Overlevende fra Holocaust, som Avraham, er blant de mest usedvanlige mennesker du kan finne.
Jeg var alltid nysgjerrig på å forstå hvordan de klarte å overleve med det de visste og det de hadde sett. Men gjennom de 15 årene jeg har kjent Avraham – og jeg var hans elev – snakket han aldri om sin fortid, bortsett fra én gang – da jeg forlangte å få vite.
Det jeg kom til å innse var at Avraham ikke var den eneste, og at mange overlevende fra Holocaust ikke snakket om disse årene, om Holocaust, selv ikke til deres familier, noen ikke over tiår, eller hele sin levetid.
Bare da de hadde sikret fremtiden tillot de seg selv å se tilbake på fortiden. Bare da de hadde bygget en fremtid med håp kunne de tillate seg å huske tilbake til dagene fylt med fortvilelse.
De bygget fremtiden i sitt gammel-nye hjem, staten Israel.
Og under skyggen av deres største tragedie var jøder i stand til å bygge et land som er verdensledende innen medisin, landbruk og teknologi.
Hvorfor? Fordi de så fremover.
Venner, dette er en lærepenge for alle nasjoner som ønsker å overvinne en tragedie – inkludert palestinerne.
Hvis palestinerne ønsker å gjenopprette fortiden må de først fokusere på å sikre en fremtid, på å bygge en verden slik den bør være og som våre barn fortjener at den skal bli.
Og det første skritt i den retningen er, uten tvil, å avslutte den skammelige behandling av de palestinske flyktningene.
I den arabiske verden blir de palestinske flyktningene – inkludert barn, barnebarn og deres oldebarn – fortsatt ikke bosatt, men blir aggressivt diskriminert, og i de fleste tilfeller nektet statsborgerskap og grunnleggende menneskerettigheter.
Hvorfor er det slik at mine slektninger i Canada er kanadiske statsborgere, mens mine slektninger i Syria, Libanon eller i Gulf-landene – som ble født der og ikke kjenner noe annet hjem – fortsatt anses som flyktninger?
Det er åpenbart at behandlingen av palestinerne i de arabiske landene er den verste undertrykkelsen de opplever noe sted.
Og medhjelperne til denne forbrytelsen, er ingen andre enn det internasjonale samfunnet og FN.
Snarere enn å gjøre jobben sin og hjelpe flyktningene til å skape seg et liv, er det internasjonale samfunnet opptatt med å opprettholde deres tilstand som offer.
Mens det er ett FN-organ med ansvar for alle flyktninger i verden – UNHCR, ble i tillegg et annet organ etablert for bare å ta seg av de palestinske flyktningene – UNRWA.
Dette er ingen tilfeldighet. Mens målet til UNHCR er å hjelpe flyktninger til å etablere et nytt hjem – etablere en fremtid og avslutte statusen som flyktninger, er målet til UNRWA nøyaktig det motsatte; å bevare deres status som flyktninger og å hindre dem i å bli i stand til å starte et nytt liv.
Det internasjonale samfunnet kan ikke seriøst forvente at flyktningproblemet blir løst når det samarbeider med den arabiske verden med å behandle flyktningene som politiske brikker og nekter dem de grunnleggende rettighetene de fortjener.
Uansett hvor de palestinske flyktningene ble tildelt like rettigheter, har de blomstret og bidratt til samfunnet – i Sør-Amerika, i USA, og til og med i Israel.
Faktisk var Israel et av få land som automatisk ga fullt statsborgerskap og like rettigheter for alle palestinere etter 1948.
Og vi ser resultatet: Til tross for alle utfordringene har de arabiske innbyggerne i Israel bygget en fremtid.
Israelske arabere er de mest utdannede arabere i verden med den beste levestandard og muligheter i regionen.
Arabere gjør tjeneste som dommere i Høyesterett.
Noen av de beste legene i Israel er arabere som arbeider på nesten alle sykehus i landet.
Det er 13 medlemmer i parlamentet – arabiske medlemmer i parlamentet – som kan nyte godt av retten til å kritisere regjeringen – en rett de utnytter til det fulle – beskyttet av ytringsfriheten.
Arabere har vunnet populære realityshow.
Du kan til og med finne arabiske diplomater – og en av dem står foran dere.
I dag, når jeg går i Jaffas gater, ser jeg de gamle bygningene og den gamle havnen, men jeg ser også barn som går til skolen og universitet, jeg ser blomstrende forretninger, og jeg ser en levende kultur.
Kort sagt, til tross for det faktum at vi fortsatt har en lang vei foran oss som minoritet, har vi en fremtid i Israel.
Dette bringer meg til mitt neste punkt:
Det er på tide å sette en stopper for ukulturen med oppvigleri og hat – fordi anti-semittisme, mener jeg, er en trussel mot muslimer og kristne, like mye som den er mot jøder.
Jeg kom til Norge, som dere ble fortalt, omtrent for to år siden, og her var det første gang noensinne at jeg møtte jøder som del av en minoritet. Jeg er vanligvis vant til å se dem som en majoritet. Og jeg må si, det så veldig kjent ut.
Jeg vokste opp i et lignende miljø, i det arabisk-kristne samfunnet i Jaffa. Jeg var en del av de ortodokse kristne, som er en del av det kristne samfunnet, som er en del av den arabiske minoriteten i den jødiske staten Israel, i det muslimske Midtøsten. Så det er som de russiske dukkene, du åpner den store og finner mindre dukker inni. Jeg er den minste delen.
Og, for en jøde i Norge eller en araber i Israel, å være en minoritet betyr at du alltid er en del i et lite samfunn der alle bryr seg om hverandre og støtter hverandre.
Det er en vakker ting å vite at uansett hva som skjer vil du alltid ha et fellesskap som bryr seg om deg.
Og, å være del av en minoritet har vært en velsignelse for meg gjennom mitt liv.
Men venner, livet til en minoritet er også et liv i konstant kamp for rettferdig behandling.
Noen ganger blir du diskriminert imot og kan til og med bli et offer for krigsforbrytelser.
Selv i et demokrati som Israel er det å være en arabisk minoritet ikke alltid så lett.
For bare litt over ett år siden gikk en gjeng med «Prislapp»-bøller inn på den arabisk-kristne gravlunden i Jaffa og de skjendet gravsteinene ved å skrive «Død over araberne». Og en av gravene på denne gravlunden var min fars.
Så å være en minoritet, mine venner, er en utfordring overalt, fordi å være en minoritet betyr å være annerledes.
Og ingen nasjon har noen gang betalt en større pris for å være en minoritet, å være annerledes, enn det jødiske folket.
Historien om det jødiske folket har tilført mange ord til det menneskelige ordforråd. Ord som: deportasjon, tvungen konvertering, inkvisisjon, ghetto, pogrom og for å ikke nevne ordet Holocaust.
Og rabbiner Lord Jonathan Sacks forklarer det presist i en artikkel at jødene led opp gjennom tidene fordi de var annerledes.
Fordi de var den mest betydningsfulle ikke-kristne minoriteten i Europa.
Og i dag den mest betydningsfulle ikke-muslimske minoriteten i Midtøsten.
Men venner, faktum er; er vi ikke alle forskjellige?
Sannheten er at å være annerledes er det som gjør oss mennesker.
Hver person, hver kultur, enhver religion er unik, og derfor uerstattelig.
Og et Europa, eller et Midtøsten, som ikke har plass til jøder, har ikke plass til menneskelighet.
Fordi, venner, la oss ikke glemme: Antisemittisme starter kanskje med jøder, men det slutter aldri med jøder.
Jødene var ikke de eneste som ble tvangskonvertert under inkvisisjonen.
Hitler sørget for at sigøynere og homofile, blant andre, også led ved siden av jødene.
Og det skjer nå, igjen, denne gangen i Midtøsten.
Den arabiske verden synes å ha glemt at dens mest ærefulle dager de siste 1400 år var da den viste toleranse og åpenhet mot de som var forskjellige.
Matematikkgeniet Ibn Musa el-Khawazmi var usbeker, den store filosofen Rumi var perser, den strålende leder Saladin var kurder, grunnleggeren av arabisk nasjonalisme var Michel Aflaq, en kristen, og den som brakte den islamske gjenoppdagelsen av Platon og Aristoteles til resten av verden var Maimonides, en jøde.
Men i stedet for å fornye den vellykkede tilnærmingen med toleranse, blir arabisk ungdom fortsatt lært opp til å hate jøder og bruker antisemittisk retorikk fra middelalderens Europa, blandet med islamsk radikalisme.
Og enda en gang, det som begynte med fiendtlighet mot jødene har blitt fiendtlighet mot alle som er forskjellige.
Bare forrige uke flyktet mer enn 60.000 kurdere fra Syria mot Tyrkia, redd for å bli slaktet.
Samme dag druknet 15 palestinere fra Gaza i havet i et forsøk på å unnslippe klørne til Hamas.
Bahaier og Yazidiere er i fare.
Og på toppen av det hele, den etniske rensingen av kristne i Midtøsten er den største forbrytelsen mot menneskeheten i det 21. århundre. I løpet av bare to tiår har kristne – som meg – blitt redusert fra 20 % av befolkningen i Midtøsten til bare 4 % i dag.
Og når vi ser at de største ofrene for islamistisk vold er muslimer, da blir det klart for alle; at til slutt vil hatet ødelegge hateren.
Så venner; hvis vi ønsker å lykkes i å beskytte vår rett til å være annerledes, hvis vi skal ha en fremtid i den regionen, mener jeg vi må stå sammen – jøder, muslimer og kristne.
Vi skal kjempe for kristnes rett overalt til å leve ut sin tro uten frykt, med samme lidenskap som vi vil kjempe for jøders rett til å leve uten frykt.
Vi vil kjempe mot islamofobi, men vi trenger også at våre muslimske partnere deltar i kampen mot kristenfobi og jødefobi.
Fordi det som står på spill er vår felles humanisme.
Jeg vet at dette kan høres naivt ut for noen, men jeg tror at det er mulig, og det eneste som står mellom oss og en mer tolerant verden, er frykt.
Når verden endres, begynner folk å bekymre deg for hva fremtiden vil bringe.
Denne frykten gjør at folk reduserer seg selv til et passivt offer som fornekter realitetene og går på leting etter en syndebukk å legge skylden på for alt dette.
Det er like sant i dag som det var sant i 1948.
Den arabiske verden kan overvinne denne mentaliteten, men det krever mot til å tenke og handle annerledes.
Denne endringen krever at araberne innser at de ikke er hjelpeløse ofre.
Og det forutsetter at de åpner opp for selvkritikk, og at de aksepterer å stå ansvarlig.
Til dags dato har ikke en eneste historiebok i den arabiske verden stilt spørsmål ved den historiske feilen det var å avvise opprettelsen av en jødisk stat.
Ingen fremtredende akademiker i den arabiske verden har stått frem og uttalt offentlig at dersom araberne hadde akseptert ideen om en jødisk stat, ville det vært to stater, det hadde ikke vært noen kriger og det hadde ikke vært noe flyktningproblem.
Jeg ser israelere, som Benny Morris, som er med oss i dag, som tør å utfordre historiefortellingen som ble formidlet av deres lederskap i Israel, og som tar en personlig risiko i søken etter en sannhet som ikke alltid er behagelig for deres eget folk.
Men jeg klarer ikke å finne tilsvarende arabiske.
Jeg klarer ikke å finne en debatt som stiller spørsmål ved visdommen i det ødeleggende lederskapet til stormuftien av Jerusalem, Hajj Amin al-Hussaini; eller den unødvendige krigen som ble startet av den arabiske liga i 1948, eller noen av krigene mot Israel i årene som fulgte og inntil i dag.
Og jeg klarer heller ikke å finne selvkritikk blant hovedstrømmen av den palestinske befolkningen i dag om bruk av terrorisme, oppstarten av den andre intifadaen eller avvisningen av minst to israelske tilbud de siste 15 årene om å avslutte konflikten.
Selvrefleksjon er ikke svakhet, det er et tegn på styrke.
Det frembringer vår evne til å overvinne frykt og å konfrontere virkeligheten.
Det krever av oss å se oppriktig på våre beslutninger, og å ta ansvar for dem.
Bare araberne selv kan endre sin virkelighet ved å slutte å stole på konspirasjonsteorier og å legge skylden på utenforliggende krefter – Amerika, jøder, Vesten eller hvem det måtte være – for alle problemene.
Ved å lære av tidligere feilgrep, og ved å ta klokere beslutninger i fremtiden.
For bare to dager siden stod den amerikanske president Obama på FNs talerstol foran generalforsamlingen og sa. Og jeg siterer:
«Oppgaven med å avvise sekterisme og ekstremisme er en oppgave for generasjoner. En oppgave for folk i Midtøsten selv. Ingen ekstern makt kan tvinge frem en transformering av hjerter og sinn.»
Jeg har nylig lest en svært interessant artikkel skrevet av Lord Sacks om rivalisering blant brødre i Bibelen.
Det er fire historier om rivaliserende brødre i Første Mosebok. Hver fortelling ender forskjellig.
Det er historien om Kain og Abel, Isak og Ismael, Jakob og Esau, og Josef med hans brødre.
I saken om Kain og Abel; på slutten av den ligger Abel død.
I saken om Isak og Ismael står de sammen på sin fars grav.
I saken om Jakob og Esau møtes de, omfavner hverandre og går hver sin vei.
Men fortellingen om Josef ender annerledes.
For de som ikke er kjent med historien: Josef var den en av Jakobs tolv sønner og de bodde i Kanaans land.
På et tidspunkt, på grunn av sjalusi mot ham, velger brødrene å selge ham til slaveri.
Men etter en stund stiger Josef på rangstigen til han blir en av de to mektigste personer i Egypt ved siden av Farao.
Og da hungersnød rammet Kanaan kom hans familie ned til Egypt og der møter han dem.
Og der, i stedet for straffe dem for hva de hadde gjort mot ham, bestemmer Josef seg for å tilgi dem.
Dette var det første registrerte tilfellet av tilgivelse og forsoning i litteraturen eller hvor som helst.
Og ikke bare tilgir Josef brødrene. Han sørger for å dekke alle brødrenes behov. De har fremgang, de øker i antall og de blir en stor nasjon.
På slutten av historien sier Josef til sine brødre: «Dere hadde til hensikt å skade meg, men Gud mente det godt for å oppnå det som nå blir gjort, nemlig å redde mange liv.»
Med dette mente han at våre handlinger i dag kan forme fremtiden, og gjennom dette forløse fortiden.
Nå, jøder og palestinerne: Vi er kanskje ikke trosbrødre, men vi er absolutt brødre i et skjebnefellesskap.
Og jeg tror at akkurat som i fortellingen om Josef at gjennom å gjøre de riktige valgene, ved å fokusere på fremtiden, kan vi forløse vår fortid.
Gårdagens fiender kan bli morgendagens venner. Det skjedde mellom Israel og Tyskland, Israel og Egypt, Israel og Jordan.
Og det er på tide å starte med å lage en lysstråle av håp i forholdet mellom israelere og palestinere, slik at vi kan avslutte gamle klagemål og å fokusere på vår fremtid og de spennende muligheter den holder for oss, hvis vi bare tør.
Jeg har ennå ikke fortalt dere resten av min families historie i 1948.
Så etter en lang reise mot Libanon, det meste til fots, nådde mine besteforeldre George og Vera frem til Libanon. De ble værende der i mange måneder. Og mens de var der fødte min bestemor hennes første sønn, min onkel Sami.
Og da krigen var over, innså de at de hadde blitt løyet til.
Araberne vant ikke slik de hadde lovet. Og samtidig drepte ikke jødene alle araberne slik de ble fortalt ville skje.
Min bestefar så seg rundt og så ikke noe annet enn en blindvei i et liv som flyktning.
Han så på sin unge kone Vera – ikke fylt 18 ennå, og hans nyfødte sønn, og visste at på et sted som er låst til fortiden og uten evne til å se fremover, var det ingen fremtid for hans familie.
Mens hans brødre og søstre så deres fremtid i Libanon eller andre arabiske land eller i den vestlige verden, tenkte han noe annet.
Han ville dra tilbake til Jaffa, hans hjemby.
Fordi han hadde jobbet med jødene og var venn med noen av dem, var han ikke hjernevasket med hat.
Min bestefar George gjorde det få andre ville ha våget. Han tok kontakt med de som samfunnet hans anså som fiender.
Han fikk tak i en av hans gamle venner fra elektrisitetsselskapet, og ba om hans hjelp til å komme tilbake.
Og denne vennen, som jeg har hørt om fra min fars historier, men uten å vite navnet hans, var ikke bare i stand og villig til å hjelpe min bestefar til å komme tilbake, men i en ekstraordinær handling hjalp han ham med å få den gamle jobben tilbake i det som hadde blitt The Israeli Electricity Company. Det gjorde ham til en av svært få arabere som arbeidet der.
Og i dag, blant mine fettere og kusiner har vi regnskapsførere, lærere, forsikringsagenter, ingeniører innen høyteknologi, diplomater, fabrikkledere, universitetsprofessorer, leger, advokater, investeringskonsulenter, ledere i ledende israelske selskaper, arkitekter og til og med elektrikere.
Og årsaken til at min familie har lyktes i livet og grunnen til at jeg står her foran dere i dag som en israelsk diplomat og ikke som en palestinsk flyktning fra Libanon, er fordi min bestefar hadde mot til å ta en beslutning som var utenkelig for andre.
I stedet for å falle sammen i fortvilelse fant han håp der ingen andre våget å lete. Han valgte å leve blant dem som ble ansett å være hans fiender og å gjøre dem til hans venner.
Og for det skylder jeg og min familie ham og min bestemor evig takknemlighet.
Historien om Deek-familien bør tjene som en kilde til inspirasjon for det palestinske folket.
Vi kan ikke forandre fortiden.
Men vi kan sikre en bedre fremtid for de neste generasjonene hvis vi en dag ønsker å forsone oss med fortiden.
Vi kan hjelpe palestinske flyktninger til å oppnå et normalt liv.
Vi kan være oppriktig om vår fortid og lære av våre feil.
Og vi kan samarbeide – muslimer, jøder og kristne – for å beskytte vår rett til å være annerledes og med det bevare vår menneskelighet.
Faktisk kan ikke vi forandre fortiden, men hvis vi samarbeider vil vi endre fremtiden.
Takk.
