Bli en aktiv Israel-venn nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai for å høre svært aktuelle foredrag. Vær rask med påmelding, begrenset antall plasser.

Israel setter ny økonomisk kurs

De siste årene har forskjellene mellom rike og fattige økt dramatisk i Israel. Hele 35 prosent av israelske barn lever under fattigdomsgrensen. Sammenligner vi med OECD-landene, hvor Israel nylig ble tatt opp som prøvemedlem, er dette helt i bunnsjiktet. Statsminister Ehud Olmert har bestemt seg for å gjøre noe med saken, og i fjor høst satte han ned en komite som skulle foreslå tiltak for å redusere de sosiale forskjellene. I april vedtok regjeringen å sette komiteens anbefalinger ut i livet, og den tar sikte på å gjennomføre en treårsplan fra januar 2008.

De siste årene har forskjellene mellom rike og fattige økt dramatisk i Israel. Hele 35 prosent av israelske barn lever under fattigdomsgrensen. Sammenligner vi med OECD-landene, hvor Israel nylig ble tatt opp som prøvemedlem, er dette helt i bunnsjiktet. Statsminister Ehud Olmert har bestemt seg for å gjøre noe med saken, og i fjor høst satte han ned en komite som skulle foreslå tiltak for å redusere de sosiale forskjellene. I april vedtok regjeringen å sette komiteens anbefalinger ut i livet, og den tar sikte på å gjennomføre en treårsplan fra januar 2008.

Forskjellene mellom rike og fattige har ikke alltid vært store i Israel. I de første tiårene av statens eksistens stod sosial likhet i høysetet. Mange av nasjonens ledere hadde bakgrunn fra landets kibbutzer, små jordbrukskollektiver basert på Karl Marx’ ideer om å yte etter evne og få etter behov. I kibbutzene fungerte marxismen etter hensikten, noe som vekket beundring blant sosialister og kommunister verden over. For det finnes ingen andre kjente eksempler på samfunn som har klart det samme.

I dag er det derimot markedsøkonomien som er mest fremtredende i de israelske kibbutzene. Dette er delvis resultat av en ønsket utvikling. Som i vårt eget land er dagens israelere langt mer individualistiske enn forrige generasjon. Men utviklingen skyldes også at mange kibbutzer lenge levde over evne og opparbeidet seg stor gjeld. Mot slutten av 1980-tallet ble gjeldsbyrden i kibbutzbevegelsen så stor at en kursendring tvang seg frem. De fleste kibbutzene valgte å ta skritt i retning markedsøkonomi, hvor hvert enkelt medlem fikk et større ansvar for sin egen økonomi og sosiale sikkerhet. Karl Marx’ prinsipper om å yte etter evne og få etter behov er nemlig ikke lett å forene med effektivitet i økonomien.

Kibbutzene utgjør ingen stor del av den israelske økonomien. Så selv om sosialismen mistet et viktig symbol da stadig flere kibbutzer beveget seg mot markedsøkonomi, var det kun noen få prosent av befolkningen som ble påvirket av dette. Men få år senere skulle hele den israelske økonomien gå igjennom en tilsvarende hestekur. Dette skyldtes særlig to hendelser like etter årtusenskiftet: den internasjonale nedgangen i IT-sektoren, som Israel ble rammet spesielt hardt av, og utbruddet av den siste intifadaen, som rammet både turismen og økonomien som helhet.

I 2003 ble Benjamin Netanjahu utnevnt til finansminister i Ariel Sharons regjering. Oppdraget hans var å redde landets økonomi. I følge ham selv skjedde dette i siste liten, han mente landet var på vei mot et økonomisk sammenbrudd av det slaget som Argentina på denne tiden stod midt oppe i. Arbeidsledigheten i Argentina var på det meste oppe i rundt 25 prosent, og en tid befant nesten halvparten av befolkningen seg under fattigdomsgrensen.

Netanjahus hestekur var beinhard. Han gjennomførte en omfattende slanking av offentlig sektor og skar sosialbudsjettet til beinet. Dette var lite populært blant dem som ble rammet, men i ettertid må det kunne sies at hestekuren virket. Det er allment akseptert at denne bidro sterkt til de senere års økonomiske oppgang, som ikke en gang lot seg stanse av Libanon-krigen i fjor.

Men selv om Netanjahu klarte å skape vekst i den israelske økonomien, har politikken hans også bidratt til å skape større forskjeller mellom rike og fattige. Var dette et nødvendig onde, eller finnes det en måte å skape økonomisk vekst på som er mer sosialt rettferdig? I en krisesituasjon burde det vel være mulig å legge en større del av de økonomiske byrdene på de rikeste, spesielt når lønnsforskjellene i Israel er blant de største i OECD-området? De fleste økonomer vil avvise slike tiltak. Om skattenivået øker kan mange ressurssterke finne på å flytte utenlands, investere pengene sine i utlandet og lignende. Men jo sterkere solidariteten og samholdet er i befolkningen, jo større økonomisk omfordeling er det mulig å gjennomføre uten at det får slike konsekvenser.

Israels plan for å redusere fattigdommen vil i liten grad hjelpe fattige som står utenfor arbeidslivet, man satser først og fremst på å styrke «arbeidslinja». Økonomisk vekst skal skape flere arbeidsplasser, og de som jobber skal sikres en lønn som er å leve av. Men selv om noen faller utenfor er denne planen et skritt i riktig retning. Ofte går økonomisk vekst hånd i hånd med økte forskjeller og fattigdom. Israel skal ha honnør om de denne gangen klarer å unngå det. I januar 2011 vil vi se hvordan det gikk.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i avisen Dagen. Morten Rasmussen er styremedlem i Med Israel for fred.

 


Kan du hjelpe på én eller flere måter?

  1. Bli medlem (fyll ut skjemaet under)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel.
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Denne artikkelen kan du lese gratis på grunn av over 13.000 MIFF-medlemmer og andre frivillige givere. Men vi trenger støtte fra mange flere nå!

Gi gave her eller Vipps 39881

Bli medlem ved å fylle ut skjemaet under og trykk «send»!

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart