23. september hadde Michael Singh, stipendiat ved The Washington Institute, en kommentarartikkel i Jerusalem Post om den palestinske økonomien.
Han tok for seg tre ulike punkter som regjeringen har lyktes med, men der det fortsatt er rom for store forbedringer, samt veien framover. Her følger en kort gjengivelse av disse punktene.
Høy vekst, men høy ledighet
Den internasjonale giverkomiteen til PA, som er ledet av Norge, har sammen med Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) rapportert om veksttallene for 2010. Sannsynligvis vil bruttonasjonalprodukt (BNP) på Vestbredden øke med 8 prosent i 2010, mens det på Gaza-stripen vil øke med det dobbelte. Samtidig skjer det en forsiktig nedgang i ledigheten på Vestbredden, fra 15,9 til 15,2 prosent.
BNP-veksten på Vestbredden skyldes hovedsakelig at myndighetene bruker mer penger. Men den har blitt godt hjulpet av Israels fjerning av kontrollposter i området. Dessuten får flere palestinere nå arbeidstillatelse i Israel. På Gaza-stripen er det først og fremst det faktum at Israel tillater flere varer å komme inn til kyststripen, som skaper veksten.
Verdensbanken og IMF roser institusjonsbyggingen og økonomipolitikken til PA. De mener at palestinerne har overgått mange av sine mål for dette finansåret, og at en større nedgang i ledigheten derfor vil komme.
Givergleden minker
På tross av den solide økonomiske veksten, finnes det en mørk sky på himmelen, skriver Singh. De imponerende tallene fra IMF og Verdensbanken skyldes hovedsakelig at PA bruker mye penger i offentlig sektor. Det gjelder på områder som sikkerhet, helse og utdanning. Disse utgiftene er igjen finansiert av giverlandene. Kun de siste par årene har verdenssamfunnets bidrag i forhold til den totale BNP sunket.
Men på tross av sjenerøse givere har den eksterne finansieringen vært uberegnelig og utilstrekkelig. I 2010 alene vil PA ha 1,75 milliarder mindre bistandskroner å rutte med. En slik trend har over tid ført til de palestinske myndighetene har pådratt seg en solid statsgjeld, som vil presse de framtidige budsjettene.
Utfordringer på lang sikt
På tross av alle de positive tiltakene fra statsminister Salam Fayyad og regjeringen, har ikke nødvendigvis den palestinske økonomien lagt elendigheten bak seg. Kun den siste tiden har levestandarden på Vestbredden og Gaza-stripen returnert til 1994-nivå, etter mange års nedgang.
På tross av forbedringene er arbeidsledigheten høyere enn i 1994. Dessuten er prosentandelen voksne som er en del av arbeidsstyrken ganske lav.
Den vedvarende utryggheten i den palestinske økonomien kommer av at den er i strukturell ubalanse, hevder Singh. Fram til 1994 var jordbruk og industrien bærebjelkene, mens disse næringene har hatt en tilbakegang de siste seksten årene. Dessuten utgjør de høye utgiftene i offentlig sektor en alt for stor del. Kun lønningene i seg selv utgjør 23 prosent av BNP, noe som er langt høyere enn i noen sammenliknbare økonomier.
Veien framover
For palestinerne er fred og økonomisk vekst tett sammenvevd. Investeringer i privat sektor er helt nødvendig for å sikre økonomisk framgang på lang sikt. Et annet problem er avhengigheten man har av statsminister Fayyad. Ifølge Singh er han ”sendt av Gud til den palestinske økonomien”. Han har styrket den vestlige troen på PA og dermed også styrket Vestens vilje til å bidra. Han har bygget opp en rekke offentlige institusjoner som skal utgjøre en del av den framtidige palestinske staten. Ja, Fayyad har til og med fått palestinerne til å selv tro at opprettelsen av denne staten kan være nært forestående.
PA er like avhengig av Fayyad i økonomiske spørsmål, som av Abbas i diplomatiske. Det betyr at de palestinske myndighetene, sammen med verdenssamfunnet, må sørge for å bygge opp en byråkratisk struktur som kan støtte begge to. Det trengs også en politisk reform, som kan sørge for å få på plass et troverdig politisk system.
Vekst og suksess i den palestinske økonomien er viktig for både palestinerne, Israel og det internasjonale samfunnet. Det skaper handlingsrom i forhandlingene, ettersom det gir Fatah-regjeringen nok støtte til å inngå kompromisser. Men en fortsatt vekst krever at man tar tak i tunge problemer i økonomien, uten å skyve det under teppet.
