Da Ehud Olmert var Israels statsminister fra januar 2006 til mars 2009, møtte han 36 eller 37 ganger med PA-president Mahmoud Abbas. Likevel kom ikke de to lederne fram til noen avtale.
Ehud Olmert gikk lengre enn noen annen israelsk leder i å presentere kompromisser for palestinske selvstyremyndigheter. Han ville dele Jerusalem, avstå kontroll over Jordan-dalen og gi landbytte som sikret palestinerne nettoarealet av Vestbredden og Gaza-stripen. Han tilbød å evakuere 70.000 bosettere og slippe inn 5000 palestinske flyktninger (eller deres etterkommere) inn i Israel som en humanitær gest.
– Dette understreket Olmerts tro på behovet for at Israel gjør smertefulle kompromisser, og tatt i betraktning hans politiske bakgrunn [fra høyresiden], var motet og viljen hans spesielt beundringsverdig, mener Shlomo Avineri, professor i statsvitenskap ved Hebrew University i Jerusalem.
Avineri er blant israelerne som i utgangspunktet støtter Olmerts forsøk på å få til fredsavtale med hjelp av israelske kompromisser. Likevel er han kritisk til hvordan Olmert i ettertid fremstiller forhandlingene med Abbas. Olmert hevder Abbas ikke sa verken ja eller nei til hans tilbud. Men ved å ikke undertegne de israelske kompromissforslagene, slik Olmert forelso gjentatte ganger, sa Abbas i virkeligheten et klart nei, påpeker Avineri.
Statsviteren påpeker at dette er en klar strategi fra Abbas’ side.
Den palestinske lederen forhandler så lenge Israel gir stadig nye kompromisser, så lenge slike samtaler pågår er Abbas en «storartet forhandlingspartner». Når Israel har festet sin vilje til kompromiss til papiret, finner Abbas et påskudd for ikke å undertegne. Ved et senere tidspunkt krever han så å fortsette forhandlingene fra det punkt de forrige forhandlingene stanset, uten at han selv har gjort noen kompromisser eller forpliktet seg til noe som helst.
«Dette er nøyaktig hva som skjedde i 1995, i Yossi Beilins samtaler med Abbas. Også da ledet forhandlingene til omfattende israelske kompromisser, og den israelske siden forsøkte å skrive ting ned på papir og skape en permanent løsning, men også da avviste Mahmoud Abbas å undertegne. Det ble aldri noen Beilin-Abbas avtale. Det var bare et papir som forklarte israelske kompromisser,» skriver Avineri i en artikkel i Ha’aretz 18. februar.
Siden Abbas ikke kommer til å undertegne noen fullstendig fredsavtale, må Israel må søke etter alternativer, mener Avineri. Han peker på alternativ som midlertidige eller delvise avtaler, ensidige tiltak, stans i bosetningsaktivitet og tiltak som kan redusere friksjonen mellom partene.
– Lignende midlertidige løsninger er allerede i funksjon i Kypros, Kosovo og Bosnia. Kanskje det er mulig her også, inntil videre, avslutter Avineri.
