Rapporten fra Amnesty International, hvor Israel anklages for apartheid, har siden publiseringen blitt tilbakevist fra flere hold, blant annet fra israelske arabere. Det som likevel er bemerkelsesverdig med den over 200 sider lange rapporten er alle bevisene på ekte apartheid som Amnesty har utelatt. Det er grunn til å være bekymret for apartheid i Det hellige land, men ikke det apartheid som Amnesty påstår eksisterer, skriver Eugene Kontorovich i et innlegg i The Wall Street Journal.
Kontorovich er jusprofessor ved Antonin Scalia Law School og George Mason University og er en fremtredende ekspert på internasjonal rett.
«Det definerende kjennetegnet ved apartheid, som skiller det fra generisk rasediskriminering, er den rigide separasjonen av grupper i offentlige rom og i maktposisjoner. Det er denne adskillelsen som er apartheid», skriver han.
Et tegn på apartheid kan således være en regjeringspolitikk som forbyr salg av eiendom eller transaksjoner med den ene gruppen mennesker. Apartheid blir skapt av en politikk hvor du har egne soner hvor den ene gruppen ikke kan leve eller bo, med etniske homogene soner og hvor man begrenser den ene gruppen til ghettoer. Man kan også betrakte det som apartheid hvis en regjering håndhever en politikk med utenomrettslige henrettelser av medlemmer av en annen gruppe.
All denne politikken blir i dag praktisert på Vestbredden og Gazastripen, av de palestinske selvstyremyndighetene overfor jøder. Det som gjør anklagen om «israelsk apartheid» spesielt foraktelig er at det ikke bare er en løgn, det er en inversjon av sannheten. I alle områder som er styrt av Israel, så blander jøder og arabere seg fritt og åpent. Men de palestinske myndighetene har i flere tiår styrt Gaza og halve Vestbredden, og alle områder under deres jurisdiksjon er gjort jødefrie.
«Det finnes ikke ett eneste jødisk samfunn som lever under palestinsk kontroll. Det er ikke fordi de ikke vil. Jødiske samfunn eksisterer over hele verden og de ville definitivt eksistert bare minutter fra Jerusalem hvis det ikke var for palestinske myndighets politikk om å ekskludere jøder og oppfordre til vold og fordommer», skriver Kontorovich.
I henhold til palestinske lover er salg av eiendom til jøder en forbrytelse som kan straffes med døden, ofte uten rettssak. Palestinske myndigheter anerkjenner heller ikke jøders rett til å eie eiendom. På palestinsk TV blir det sagt at landet bare tilhører muslimer og at de som selger eiendom til jøder ikke bare forråder sitt folk, men også sin religion.
I Israel derimot nyter arabere full eiendomsrett, håndhevet av domstolene.
Kontorovich reagerer spesielt på at Amnesty i sin rapport trekker frem flere eksempler på rettslige prosesser, hvor jøder har gått rettens vei for å vise at de er de rettmessige eierne til eiendommer i Øst-Jerusalem, som eksempler på apartheid.
«I Amnestys alternative univers er det apartheid når jøder håndhever eiendomsretten, men det er ikke apartheid når jøder blir nektet retten til å eie eiendom. Den Sør-Afrikanske regjeringen brukte dødsskvadroner mot svarte. Den palestinske regjeringen betaler terrorister for å drepe jøder – jo flere de dreper, jo større blir utbetalingen. De fengsler de få modige palestinerne som våger å kritisere dem», skriver jusprofessoren.
I alle områdene som kontrolleres av den palestinske regjeringen er jøder forhindret fra å tilbe på sine hellige steder, til tross for eksplisitte bestemmelser i Oslo-avtalen som krever at palestinske myndigheter skal beskytte religiøs frihet. Skal jøder klare å besøke slike helligdommer må de komme på midt natten med væpnet beskyttelse.
Og selv i områder som er under israelsk kontroll, som Tempelhøyden – jødenes helligste sted – forhindrer palestinske myndigheter jødene fra å be, med å true med massevold hvis jødene «besudler området med sine skitne føtter», som den palestinske presidenten Mahmoud Abbas sa det.
Alt dette er en del av en større visjon. Den palestinske grunnloven definerer Palestina som en utelukkende «arabisk nasjon», med islam som sin offisielle religion og arabisk som sitt eneste offisielle språk.
Samtidig fornekter palestinske tjenestemenn og lærere all jødisk historie og forbindelse til Israel. I Israel derimot, selv om Israel er det eneste landet i verden med jødisk majoritet, så er ikke jødedommen en offisiell religion. Både hebraisk og arabisk har offisiell status. Likevel hevder Amnesty at det å identifisere seg som en «nasjonalstat» for et bestemt folk i praksis er apartheid – men bare når det kommer til Israel.
«Apartheid er ikke bare en stemplende kritikk, men også definert som en forbrytelse i internasjonale avtaler. Hvis man skal se på det juridiske, selv om palestinske myndigheters behandling av jøder er diskriminerende og bryter menneskerettighetene, så er det umulig å si om det formelt kvalifiserer til apartheid. Standarden for apartheid er satt så høyt av det internasjonale samfunnet at så langt er det bare Sør-Afrika som er ansett som et klart tilfelle. Men skal man følge standarden som er implisitt i Amnestys rapport, så er den palestinske regjeringen skyldig i apartheid mot jødene», skriver Kontorovich avslutningsvis.
