Arabiske krav
I 2006 og 2007 dannet israelske arabere grupper som forlangte at Israels jødiske karakter skulle opphøre. Jøder skal ikke ha større rettigheter enn andre. Det går særlig på at araberne skal ha like store rettigheter som jødene til å flytte inn i Israel, flyktninger skal få tilbake sine eiendommer fra før flukten, m.m.
Det førte til at en gruppe israelere, både fra høyre, sentrum og venstre politisk, startet et arbeid som nå er blitt minst to, tre ulike forslag om en lov for Israel som jødisk nasjonalstat. Hovedpunktene er de aller fleste israelere enige om. Det man krangler om, er detaljer og formuleringer. Det dreier seg særlig om formuleringer som understreker at Israel er både jødisk og demokratisk, og hva det skal bety i praksis.
Maktkamp
Israel har ikke noen samlet grunnlov. I stedet finnes det noen Basic Laws (grunnleggende lover) om er vedtatt en om gangen gjennom mange år.
Den israelske Høyesterett har tiltatt seg en makt som ikke er hjemlet i noen lov, verken vanlige lover eller grunnleggende lover. Den makten innebærer blant annet at Høyesterett kan erklære et hvilket som helst vedtak i Knesset (Israels «Storting») ulovlig hvis Høyesterett mener at det strir mot en av de grunnleggende lovene. Loven om Israel som jødenes nasjonalstat, som er oppe til debatt og behandling i Israel nå, er derfor også en del av en maktkamp mellom Høyesterett og Knesset om hvem som skal bestemme hvordan Israel skal være. Mange medlemmer av Knesset vil ha dette saksfeltet inn i en «basic» lov som Høyesterett ikke så lett kan se bort fra, slik de har gjort med vanlige lover – for eksempel lover for å begrense innvandringen av ikke-jøder fra Afrika.
Politiske konflikter
Det dreier seg også om at det er store konflikter innenfor Netanyahus regjeringskoalisjon. Ulike standpunkter i nasjonalstat-saken kan brukes til å posisjonere seg i forhold til et eventuelt valg og mulige regjerings-konstellasjoner. Det er ikke alltid uenigheten er så stor som det høres ut.
Jødisk nasjonalstat
Alle partiene i regjeringskoalisjonen, og flere av opposisjonspartiene, er enige om at Israel skal være det nasjonale hjemlandet for det jødiske folket. Noen av de aktuelle sakene i den forbindelsen:
De jødiske helligdagene skal være landets offisielle helligdager (akkurat som de kristne er det i Norge – det meste er stengt første juledag, for eksempel).
Hatikvah skal være nasjonalsang. Den handler om lengselen jødene hadde gjennom århundrene til å bli frie mennesker i sitt eget land.
Hebraisk, jødenes språk fra oldtida, er offisielt språk i Israel.
Et av de punktene som nesten alle jøder er enige om, men som mange andre er imot, er at en hvilken som helst jøde, samme hvor han eller hun bor i verden, har rett til å flytte til Israel og få statsborgerskap der. Grunnen til at det er rimelig, er at jødene er blitt og blir behandlet som fremmede i mange land og/eller er fordrevet fra dem, selv om jødene har bodd der i århundrer. Blant de landene som er slik, er alle de muslimske landene, pluss en rekke andre land i tillegg. Ikke alle land forfølger jødene like hardt hele tida. Men sett over noen tiår blir jødene diskriminert, forfulgt og fordrevet fra et stort antall land. Denne situasjonen, som ikke er bedre nå enn tidligere, gjør det rimelig at jødene har sikret seg et ørlite område (litt mindre enn Nord-Trøndelag fylke) hvor de kan være frie og styre seg selv. – Det er tre faktorer som jeg synes viser at en stat hvor jødene er i flertall, er berettiget:
a) Så godt som alle jøder er fordrevet fra alle arabiske land. Det var ca. 1 million før 2. verdenskrig, nå er det færre enn 10.000 jøder i hele den arabiske verden.
b) Det største partiet blant palestinerne, Hamas, har i sitt charter at det kommer en dag da alle verdens jøder skal drepes. Dette er noe profeten Muhammed skal ha sagt, så det er noe alle islamister egentlig tror på.
c) De orientalske jødene, som har bodd i Midtøsten i århundrer, utgjorde ca. 2 % av befolkningen i det området PLO (palestinernes organisasjon) kaller «det arabiske hjemland». Lille Israel utgjør snaut 0,2 % av dette området, og jødene er da fordrevet fra de øvrige 99,8 %. Tar man ikke hensyn til det jødene har mistet i de 99,8 %, får man et feil bilde av det de har sikret seg i de 0,2 %.
Beslektede temaer er hvilke rettigheter og plikter jødiske minoriteter skal ha, særlig ultraortodokse (også kalt haredim). De fleste av dem gjør ikke militærtjeneste, og en stor del av mennene kommer aldri ut i arbeidslivet – de studerer teologi på fulltid i årtier.
Minoritetenes rettigheter
I Israel har altså jødene flere nasjonale rettigheter enn de har i andre land. Hva med ikke-jødiske minoriteter (kristne arabere, muslimske arabere, drusere, ikke-arabiske kristne osv.)?
De må finne seg i at jødenes språk, helligdager m.m. er det rådende i Israel. Men generelt har de vanlige rettigheter på det personlige og politiske planet.
De største minoritetene (særlig arabiske muslimer) innkalles ikke til militærtjeneste (og heller ikke til siviltjeneste). Det er etter et sterkt ønske fra deres valgte representanter, som ikke ønsker å delta i krig mot sitt «eget folk». De fleste vil vel regne det som en fordel at de slipper jødenes 2-4 års militærtjeneste med årlige repetisjonsøvelser etterpå. Men i et samfunn hvor mange bedrifter arbeider for forsvaret, og hvor ansatte i slike bedrifter i stor grad trenger en sikkerhetsklarering som bare blir gitt dem som gjør militærtjeneste, kan dette oppleves som diskriminering. Men de araberne som mener det, kan melde seg frivillig til militærtjeneste. Et lite, men økende, antall arabere (særlig kristne) gjør det.
Arabisk er også offisielt språk i Israel. Men hva det bør bety i praksis, er det uenighet om.
Arabiske kommuner får generelt mindre penger enn jødiske. Men det er ikke slik at alle jødiske kommuner får mer enn alle arabiske. Mange av arabernes valgte ledere er så negative til staten Israel at de ikke er ordentlig med i det politiske spillet med avtaler og hestehandler.
Hvilke rettigheter og plikter ikke-jøder skal ha i Israel, er også en viktig del av debatten om lov om Israel som nasjonalstat.
Vi viser ellers til et foredrag av George Deek om Israel som verdens beste land for arabere.
Palestinerne
Statsminister Benjamin Netanyahu har forlangt at palestinerne på Vestbredden og Gaza anerkjenner Israel som en jødisk nasjonalstat langs de retningslinjene som jeg har nevnt her. Den viktigste faktoren er dette med «rett til å vende tilbake». Så lenge araberne generelt, og palestinerne spesielt, står fast ved dette kravet, er en ekte tostatsløsning umulig. Da blir det en arabisk, muslimsk stat hvor jøder ikke har adgang. Og så blir det en stat hvor jødene først er i flertall, men ganske snart kommer i mindretall. All erfaring fra før, og det som skjer i Israels naboland akkurat nå, tilsier at det vil føre til at jødene først blir undertrykt og så etter hvert jaget og kanskje massakrert. Og det store poenget er da at dette lille området er det eneste jødene har. De vil ikke ha noe sted å flykte til, akkurat som før Israel ble opprettet. Palestinerne har en stat, Jordan, hvor de er i flertall.
En prosess
Når dette blir skrevet, er den endelige loven om jødenes nasjonalstat langt fra vedtatt. Det gjenstår en lengre parlamentarisk prosess, og i dagens situasjon foreligger det flere forslag. Det blir spennende å se hva dette ender med.
Kilder: Artikler i Times of Israel og Jerusalem Post, pluss en rekke andre artikler og meldinger.
