Brutte valgløfter fra israelske statsministre

I 1992 ble Yitzhak Rabin fra Arbeiderpartiet statsminister. Han hadde blant annet lovt før valget at han ikke skulle forhandle med PLO "som organisasjon". Men etter noen måneder var det nettopp det han gjorde.

29. juni 2004 hadde Daniel Pipes en artikkel i Jerusalem Post om israelske statsministre som bryter valgløftene. Det følgende bygger på den artikkelen.

 


Benjamin Netanyahu fra Likud lovte før valget i 1996 at under hans lederskap ville Israel «aldri gå ned fra Golan». Men i 1998 planla han å tilby Syria hele Golan i bytte for en fredsavtale. Det har vært noe strid om dette stemmer, men Bill Clinton bekrefter det. – Når det likevel ikke ble noe av fredsavtalen, var det nok først og fremst fordi Syria ikke ville gå med på en ordentlig fred uansett.
Før valget i 1999 dro Likud i tvil hvilken holdning Ehud Barak fra Arbeiderpartiet hadde til å dele Jerusalem. Barak understreket da veldig sterkt sitt løfte om et «Jerusalem, forent og under vårt styre for alltid, punktum». Men i forhandlingene som startet på Camp David sommeren 2000 tilbød han mye av Øst-Jerusalem til det palestinske styret.
Ariel Sharon fra Likud vant valget i januar 2003 stort. Hans motpart, Amram Mitzna fra Arbeiderpartiet, gikk inn for å trekke Israel ut av bosetningene i Gaza. Sharon latterliggjorde dette, og sa at det ville bringe terror nærmere Israels befolkningssentre. Men i desember 2003 gikk han selv inn for dette.

Hvorfor?
Hvorfor har alle de siste statsministrene brutt valgløftene i så sterk grad? Og hvorfor har alle gått langt mer til venstre, blitt «mykere», som statsministre enn før de ble valgt? Pipes gir følgende grunner:

a) Opportunisme: Pipes tror at noen ganger skjer endringen i politikk rett og slett for å bedre utsiktene til å bli gjenvalgt. Dette tror han gjaldt for Netanyahus endring angående Golan og fredsavtale med Syria. Han trodde at en fredsavtale med Syria ville styrke hans sjanser for å bli gjenvalgt.

b) Skjule standpunkt: Sommeren 2000 innrømmet en av Ehud Baraks ministre, Yossi Beilin, at han og andre regjeringsmedlemmer allerede før valget i 1999 gikk inn for å dele Jerusalem. Men de skjulte sitt standpunkt fordi det ville skade muligheten for å bli valgt.

c) En faktor som Daniel Pipes ikke nevner, men som kanskje har spilt en viss rolle, er amerikansk press.

d) Den faktoren Pipes tydeligvis legger mest vekt på, er det han kaller for «Jerusalem-syndromet»: Alle statsministre tror at de selv har et større talent enn andre for å løse landets store og varige problemer, problemer som i verste fall kan gjøre slutt på Israel som stat. Når situasjonen låser seg, vil de forsøke å få til et gjennombrudd av et eller annet slag, og om nødvendig ta «risiko for fred». Skulle man lykkes, får man en plass i historiebøkene og blir populær mange steder i verden. Og går det galt, blir det etterfølgeren som må rydde opp. – Pipes mener at et stort ego og et ønske om å oppnå noe stort er det som får statsministrene til å oppføre seg slik.

Noe av det verste med dette, skriver Pipes, er at det undergraver israelernes tiltro til sin regjering, og at det er grunnleggende udemokratisk. Han mener også at det svekker Israels stilling. Og han mener at dette vil fortsette helt til Israel velger en beskjeden statsminister!


Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

Har du kommentarer til artikkelen?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site is protected by reCAPTCHA and the Google Privacy Policy and Terms of Service apply.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Opplever du problemer med kommentarfeltet? Send en e-post til post@miff.no for å beskrive feilen.

Facebook
Twitter
Email
WhatsApp
0

Your Cart