Michael Melchior har ennå formelt stillingen som overrabbiner i Norge, selv om det er hans sønn Yoav Melchior som nå fungerer som rabbiner i Oslo. Mange av oss kjenner Michael Melchior fra den tiden han var mer aktiv i Norge, og følger litt ekstra med ham. Det følgende er, fritt gjengitt, litt av det han gav uttrykk for nylig i et intervju.
7. september 2006 brakte Jerusalem Post et intervju reporteren Haviv Rettig hadde gjort med Michael Melchior. Han er nå leder av utdanningskomiteen i Knesset, og leder dessuten fora i Knesset for arabisk-israelsk samarbeid og for miljøvern. Han leder partiet Meimad, som samarbeider nært med det israelske Arbeiderpartiet. Han er rabbiner i en menighet i Jerusalem. Dessuten er han med i en rekke organisasjoner. Han har hatt dialog med ledende muslimer, bl. a. i Qatar og Alexandria (Egypt), og han har startet en rekke skoler hvor religiøse og sekulære barn går sammen.
Dårlig beslutningsprosess
Det israelske statsbudsjettet blir lagt fram nylig uten at det på forhånd har vært noen seriøs samtale mellom politikerne. De skulle først ha bestemt hva som er viktig og skal prioriteres, så kunne tallforslagene ha kommet på grunnlag av det.
Slik er det ikke. I virkeligheten er det noen embetsmenn i finansdepartementet som styrer det hele. De bruker «splitt og hersk» overfor regjeringen, og avtaler med hver enkelt minister. Statsministeren sørger for å ha en av sine lojale venner som finansminister. Men Melchior er ikke sikker på hvor mye ministeren egentlig har å si i forhold til embetsmennene.
«Før jeg kom i Knesset,» sier Melchior, «trodde jeg at de måtte vite ting jeg ikke visste. Da jeg kom der, og så at ingen visste noe særlig, tenkte jeg at de som var i regjeringen måtte vite mer. Så kom jeg i regjeringen, og de visste ikke mer der heller. Nå stoler jeg på Gud.»
Noen eksempler på dårlig styring: Mens han var i komiteen for barns velferd, bestemte finansdepartementet at barn med diabetes ikke skulle få en bestemt medisin gratis. Det sparte de NIS 9 millioner på. Samtidig førte dette til ekstra kostnader på NIS 85. Melchior forsøkte å forklare at de kunne spare NIS 76 millioner netto og barna kunne få det bedre. Men de 85 millionene gikk av et annet budsjett, så det ble som de hadde bestemt.
Israel satte nylig ned momsen med en prosent. Dermed fantes det NIS 3,5 milliarder mindre til utdanning og sosiale formål. Det er Melchior imot. [Andre hevder at det er slike nedskjæringer som har gjort økonomisk vekst mulig.]
Utdanningen
Det finnes ingen langsiktig, nasjonal planlegging. Politikerne klarer ikke å se lenger enn til morgendagens overskrifter.
Det rammer utdanningssystemet også. Det er i en katastrofal tilstand. Mange års nedskjæringer har rammet hardt. De fleste støttetimene er kuttet ut. I grunnskolen har elevene seks timer mindre per uke enn for 5 år siden. I videregående er det kuttet med nesten 9 timer – en hel skoledag i uken er fjernet.
En lærer med bachelor har en begynnerlønn per måned som er ca tusen kroner lavere enn minimumslønnen i Israel! Det sier noe om hva de tenker om lærerne. Det blir bygd for få klasserom – og derfor blir stadig flere elever presset inn i eksisterende rom. Og i tillegg har Israel tillatt en katastrofal sosial situasjon å utvikle seg hvor mer enn tredelen av barna lever under fattigdomsgrensen.
Det går ikke an å rette opp alt dette på ett år. Men regjeringen må bestemme at utdanning skal være det viktigste i årene framover, og at det ikke skal være flere nedskjæringer der. Så må reformene begynne. Noen koster mye penger, som å gi lærerne en kraftig lønnsøkning og bygge skoler og infrastruktur. Andre koster lite, som å gi rektorene en mer sentral rolle. Det hjelper også å lage langsiktige planer som følges opp.
På lengre sikt finnes det ikke noe som er bedre for Israel enn et godt utdanningssystem. Det styrker økonomien og velferden, reduserer den sosiale kløften og øker den jødiske identiteten.
Noen sier at Israel trenger et nytt politisk system for å kunne klare slike krafttak. Men Melchior mener at systemet er godt nok bare de rette menneskene blir valgt. De som er valgt nå, mangler dybde og perspektiv i den nasjonale dialogen, sier han.
Religiøse og sekulære
Melchior er opptatt av det store skillet mellom religiøse og sekulære jøder i Israel. Det som styrker jødisk forståelse og identitet, er fjernet fra pensumet i sekulære skoler i Israel. Det er en utrolig uvitenhet om jødisk historie, jødisk tanke og jødiske tekster.
Samtidig er de religiøse jødene mer og mer opptatt av de rent religiøse sidene ved jødedommen, slik at interessefeltet blir smalere og smalere. Jødedommen skulle dekke hele livet. Det kommer mye fint fra de religiøse samfunnene, bl. a. et utstrakt frivillig hjelpearbeid og en vilje til å ta ansvar i militæret (ortodokse bemanner en stor del av kampavdelingene).
Men ekstremisme har også trengt seg inn på flere felter. En følge av det er at det ikke kan være en virkelig debatt. Når rabbinere gjør tilbaketrekning fra Gaza til en synd mot Gud, blir det vanskelig å føre en ordentlig debatt. Man kan ikke argumentere om religion. 80 % av religiøse zionistiske lærere mener at en jødisk stat ikke nødvendigvis må være demokratisk. Dette er nytt, tidligere var en fast demokratisk holdning mer utbredt.
Melchior mener at de nasjonalreligiøse legger for mye vekt på landområder. Det er ikke nok å «forløse» landområder. Også mennesker skal «forløses» og ha en god livskvalitet.
Melchior, som altså både er aktiv politiker og ortodoks rabbiner, sier det slik: «De jeg kan be med, forstår ikke min politiske verden. Og de jeg har med å gjøre i min politiske verden, forstår ikke min bønn.»
Det jødiske folket
Melchior legger mest skyld for konflikten på de sekulære. De har oppgitt sin jødedom. En følge av dette er at jødiske barn i Israel ikke lærer noe særlig om jødene i diasporaen, i USA og andre land. De er israelere, men forståelsen av seg selv som jøder i fellesskap med jøder over hele verden er svak. Verken i skolene eller i media blir det jødiske fellesskapet understreket.
Det finnes et program som kalles «birthright», det betyr vel i denne sammenhengen «medfødt rett». Det skal understreke den retten jøder over hele verden har til Israels land. Jødiske studenter fra ulike land (særlig USA, hvor det er flest jøder) kommer til Israel og møter der israelske studenter og soldater. Melchior har snakket med mange israelske ungdommer som har vært med på programmet, og de opplever også en kraftig styrking av sin jødiske identitet. Mange har sagt til Melchior at dette programmet gjorde mer for deres jødiske identitet enn 12 års skolegang. Det blir også arbeidet med undervisningsopplegg som skal styrke samhørigheten med det jødiske folket generelt.
Religionsdialog
Melchior deltar i religionsdialog med muslimer. Det stemmer at det finnes totalitære trender i den muslimske verden som ikke kan godta at jødene bor her. Men Melchiors erfaring fra 20 år med religionsdialog med den muslimske verden, er at de først og fremst er redd for sin livsstil, det tradisjonelle samfunnet, deres familieverdier. De ser israelerne som et folk som har tatt inn i seg den billigste moralen fra Vesten.
De siste 5 årene har Melchior snakket både åpent og hemmelig med en hel rekke muslimske ledere, også noen andre israelere vil kalle «slemme gutter». Alle er enige om at dette (trusselen mot deres livsstil og verdier) er hovedfaren.
Melchior, en ortodoks rabbiner som har vært zionist hele livet, er blitt hemmelig invitert til muslimske konferanser. Det er ikke lette samtaler. Men han har sett at når tillit blir bygd opp, faller motsetningene.
Det betyr ikke at araberne ikke ville ødelegge Israel hvis de kunne. Det ville de. Men det kan de ikke. Befolkningen i Israel er for stor. Den siste innvandringsbølgen brakte befolkningen i Israel over «den kritiske massen» i den muslimske verdens øyne, mener Melchior.
På toppmøtet i Beirut godtok alle arabiske stater, inkludert de mørkeste diktaturene, det saudi-arabiske initiativet. I slutt-teksten der godtok de arabiske landene Israels eksistens. Angående «retten til å vende tilbake» godtok de en formel hvor det kreves at Israels regjering godtar tilbakevendingen. «Jeg sier ikke at dette er nok, men det er en revolusjon,» sier Melchior.
Hamas‘ charter er rasistisk, antisemittisk og ulovlig, det er helt klart. Hamas må velge hva det ønsker. Dersom en slik politikk er den palestinske regjeringens politikk, er det ingenting å samtale om. Israel må forandre seg. Men Hamas må forandre seg mer.
Demokrati
Melchior støtter demokratiet sterkt. Det er den eneste styreformen som virker. Den som skal gjenvelges, må tenke på å gjøre det godt for velgerne. Og jeg mener at de arabiske landene kan bli demokratiske.
Men vi kan ikke gjøre som noen (blant andre Nathan Sharansky) sier: Vi kan bare forhandle med demokratiske stater. Hadde Israel gjort det, ville det ennå ha vært i krig med Egypt og Jordan. Freden med Egypt er riktignok ikke så bra som den burde være. Men den er sterkt å foretrekke i forhold til krig.
Sannheten er absolutt. 99 % sannhet er løgn. Men fred er ikke slik. Noe fred er bedre enn ingen fred.
Dyp samtale
Israel trenger en dyp samtale israelerne imellom om hva som er hensikten med Israel, hvilke mål staten skal sette seg. Lever Israel opp til sin store, historiske utfordring? Israel skal ikke bare være en nødhavn. Det skal også være til ære for Guds navn, mener Melchior.
