Da Barak var på besøk i München søndag ble han den første i regjeringen til åpent å innrømme at Israel stod bak angrepet som rammet ett eller flere militære mål i Syria i forrige uke. Under en pressekonferanse sa forsvarsministeren at han ikke hadde noe å legge til i denne saken, «enn det som har stått i avisene».
– Dette er bevis på at at når vi sier noe, så mener vi det […] Vi sier at vi ikke synes det bør aksepteres å bringe avanserte våpensystemer inn i Libanon [til Hizbollah], sa Barak.
Vil forhindre å gi fienden fordeler
Innrømmelsen har provosert Ha’aretz, som valgte å sitere forsvarsministeren. De mener hele poenget med pressesensuren i saker som har med landets sikkerhet å gjøre, blir meningsløs dersom den øverste lederen for landets sikkerhet ikke følger prinsippet selv.
Poenget med den israelske militærsensuren i krigstid er å forhindre at nasjonal presse avslører etterretnings-, atomteknologisk eller militærtaktisk informasjon som kan gir fienden taktiske fordeler i strid. Det har lenge vært praksis for myndighetene å ikke innrømme offentlig at de står bak militæraksjoner som den i Syria, for å forhindre motangrep av både juridisk, diplomatisk og militær art. Ha’aretz har i mange år vært sterk motstander av hele sensurloven og mener det må være redaksjonenes eget ansvar å bedømme hva som kan være sikkerhetsmessig risikabelt å trykke.
Krever at Barak må stå til ansvar
Amir Oren, politisk korrespondent, mener det militære kontoret som overser at alle overholder pressesensuren de pålegges i enkelte sikkerhetssaker i krigstid, også må etterforske Barak selv.
– Dersom [militær sensursjef Sima] Vaknin-Gil ikke gjør det samme med ministeren, […] som hun gjør i langt mildere saker mot journalister, dersom hun ikke kontakter statsadvokaten og krever at han innleder en etterforskning, nei, da finnes det ikke lenger noen som helst faktor som rettferdiggjør militær sensur. Men Vaknin-Gils manglende tiltak [i etterkant av Baraks uttalelser], viser at sensurordningen døde i München, skriver han.
– Om ikke Vaknin-Gil handler etter sitt materielle og juridiske ansvar, dersom hun fortsetter å bøye hennes hode under presset fra regjeringsledere, vil hun ikke lenger ha noen moralsk myndighet til å kreve at [israelske] medier holder kjeft, mens ministerne snakker, legger Oren til.
