Israels kritikere, noen av dem vil se på seg selv som velmenende venner, hevder ofte at Israel har kort tid på seg for å sikre en fred med palestinerne. Dersom ikke Israel raskt bøyer av for de palestinske og arabiske krav, vil den zionistiske staten bli historie, hevder de.
Professor Efraim Inbar, direktør for Begin-Sadat senteret for strategiske studier ved Bar-Ilan universitetet, er av en annen formening. Tiden er på Israels side, argumenterer han i en artikkel publisert 1. september.
Israels relative styrke
Ifølge Inbar er den første suksessfaktoren til Israel landets forsvarsstyrker og deres relative styrke i forhold til styrken til nabostatene og militante grupper i området. IDF er en avansert og effektiv organisasjon, som bruker høyteknologiske våpen.
«IDFs seire har signalisert til de arabiske statene at Israel ikke kan bli utslettet med makt, og at slike forsøk vil bli veldig smertefulle [for dem som forsøker]. Israels militære overlegenhet har bidratt betydelig til reduksjonen i intensiteten i den arabisk-israelske konflikten,» skriver Inbar.
Den siste større konvensjonelle krig hvor Israel stod overfor en fiende som brukte fly og stridsvogner var i 1982. IDF har overvunnet terrorgruppene på Vestbredden og skapt teknologi som beskytter mot rakettene til Hizbollah og Hamas. «Israel har også et velutviklet atomalternativ,» skriver Inbar. Akademikeren bryter med dette israelske myndigheters policy med å ikke bekrefte eller avkrefte at landet har atomvåpen.
I Israels nabolag er det sterke krefter som ønsker å se landets ødeleggelse, men alle disse kreftene har store utfordringer på hjemmebane. «Fremveksten av politisk islam kan skape en større motivasjon til å ødelegge den jødiske staten, men det som teller til slutt er evnen,» skriver Inbar. Han mener Israels fiender ikke har evne til å ødelegge Israel, og mener Israel har kapasitet til å stanse atomtrusselen fra Iran alene.
Israels sterke økonomi
Den andre suksessfaktoren for Israel er den sterke økonomien. Den er et resultat av «god politikk, som vektlegger markedet og tilpasser seg globaliseringen», skriver Inbar. I tillegg til militærteknologi, er Israel verdensledende i landbruk, medisin, kommunikasjon og høyteknologi. I mai 2010 ble Israel tatt opp i OECD, organisasjonen med de 33 mest utviklede økonomiene i verden, land samtidig har forpliktet seg til demokrati og markedsøkonomi.
I perioden 2008-2012 hadde Israel en økonomisk vekst på 14,7 prosent i brutto nasjonalprodukt. Gjennomsnittsveksten blant OECD-landene skal ha vært 1,4 prosent i samme periode, ifølge Inbar. Arbeidsledigheten i Israel er også lavere enn gjennomsnittet i OECD. Landets statsgjeld er redusert betydelig de siste ti årene.
Israels økonomiske suksess og høye utdanningsnivå gjør landet attraktivt for utenlandske investorer og multinasjonale selskaper. Mens vestlige land har alt for lave fødselstall til å opprettholde sin egen befolkning, har Israel tre barnefødsler per kvinne. Fødselsoverskuddet gir «vind i ryggen» til økonomien, skriver Inbar.
Israel har hatt stor suksess i 65 år uten betydelige naturressurser. Nå er dette endret. I løpet av noen få år vil landet være nettoeksportør av naturgass.
Sterkt samfunn
Den tredje suksessfaktoren er Israels sterke samfunn. Det stemmer ikke at det israelske samfunnet er preget av dypere og større interne konflikter enn noen gang, argumenterer professoren. I flere saker hvor det før var dyp splittelse, har det vokst fram en konsensus. De fleste israelere stemmer på partier som står for markedsliberal økonomi. Konflikten mellom jøder fra europeiske og arabiske land er i stor grad tilbakelagt, og immigrantene fra det tidligere Sovjetunionen er bra integrert. Det er fortsatt konflikt mellom religiøse og sekulære, men dette er ikke noen større konflikt enn det man finner i andre vestlige land med identitetskrise, hevder Inbar.
Den store konflikten om hva Israel skal gjøre med landområdene som ble erobret i 1967 er også på mange måter over. «Etableringen av en palestinsk stat, som en gang ble sett som en dødelig fare, er akseptert av det israelske folk, selv om skepsisen til statsbygningsevnen til palestinerne er utbredt,» skriver Inbar. Samtidig har ikke israelere flest noen illusjoner om at fred er rundt neste sving. Israelerne forstår at de er låst i en tragisk konflikt med palestinerne, men de er villig til å vente på bedre tider.
Levende demokrati
Den fjerde suksessfaktoren er Israels levende demokrati. De siste 36 årene har skiftende politiske eliter fra tre ulike politiske partier (Likud, Arbeiderpartiet og Kadima) ledet israelske regjeringer. Israel har et sterkt uavhengig rettssystem, som har tiltalt (og i noen tilfeller dømt skyldig) president, statsminister, regjeringsmedlemmer og Knesset-medlemmer. Israel har en mer mangfoldig presse enn noen gang tidligere. Når det gjelder rettigheter for minoriteter er situasjonen i Israel bedre enn mange demokratiske land, skriver Inbar.
Noen kritikere hevder Israel er et militaristisk samfunn, hvor generaler har for stor makt. Inbar tilbakeviser denne «grunnløse påstanden» med å påpeke at landet aldri er blitt utsatt for noe militærkupp. Han nevner tre eksempler bare fra de siste 20 år hvor den sivile regjeringen tatt viktige strategiske avgjørelser på tvers av IDF-toppenes anbefalinger. Militæret ble holdt utenfor de hemmelige forhandlingene som førte fram til Oslo-avtalen i september 1993, og IDF gikk imot de ensidige tilbaketrekningene fra Sør-Libanon i 2000 og Gaza-stripen i 2005.
Internasjonal kontakt
Den siste suksessfaktoren er Israels internasjonale legitimitet. Ved utgangen av 2012 hadde Israel diplomatiske forbindelser med 156 av 193 medlemsstater i FN. Israel har uformell kontakt og også hemmelige handelsforbindelser med en rekke arabiske land. «Den arabiske økonomiske boikotten har mistet mye av sin styrke. På samme måte har de internasjonale kampanjene for å boikotte, trekke seg ut og sanksjonere [BDS] Israel ikke lykkes med å gjøre et skikkelig innhugg i landets diplomatiske status eller kraftfulle økonomi, og det har påvirket det kulturelle livet bare marginalt,» skriver Inbar.
Mange av Israels naboland står overfor en situasjon hvor mer kontakt med Israel er i deres sterke egeninteresse. Sunni-muslimske land føler seg truet av Irans og shia-muslimenes trusler. I allianse mot Iran har Israel også bygd ut sterke forbindelser til muslimske land i Kaukasus og Sentral-Asia.
De siste årene har Israels forbindelser til Kina og India blitt styrket. Begge land bygger på gamle sivilisasjoner som ikke bærer på en antisemittisk historie som i Europa og den muslimske verden. Kinesere og indere ser på den jødiske staten med beundring, og føler slektskap med jødenes gamle, men revitaliserte sivilisasjon.
Israels forhold til USA er kraftig forbedret de siste 40 år, og støtten til den jødiske staten i det amerikanske folket er stabilt høy. «Washington vil fortsette å være den ledende globale makt i en tid fremover, noe som er godt for Jerusalem,» skriver Inbar.
Konklusjon
Inbars analyse av variablene som påvirker Israels evne til å lykkes i en langvarig konflikt gir grunn til optimisme. 65 år gammel er Israel en stor suksesshistorie, og dersom landet lykkes med å videreføre sin zionitiske basis og ikke gjør noen store feil, ser fremtiden lys ut, konkluderer professoren. «Selv om fred er ønskelig, er det ikke en nødvendig betingelse for overlevelse.»
Relatert:
I juni 2013 holdt David M. Weinberg, Inbars kollega ved Begin-Sadat senteret, et foredrag på MIFFs Israel-konferanse i Trøndelag. Tittelen på foredraget var The Islamic war against Israel, and why Israel is winning. Du kan se det på YouTube ved å klikke her.
