Da kong Hassan II av Marokko døde, var det store utbrudd av sorg blant jødene av marokkansk bakgrunn i Israel. Tusener av dem har skrevet i kondolanse-protokoller. Og det har vært meget idylliske beskrivelser av livet for jødene i Marokko. Den kjente kommentatoren Herb Keinon i Jerusalem Post tok dette opp i en artikkel.
Han spør: Hvis livet i Marokko var så fint som noen sier, hvorfor er det da i dag bare ca. 5.000 igjen av de 250.000 jødene som bodde der i 1948?
Det er riktig at den marokkanske kongefamilien har vært positiv til sine jøder. Den kanskje aller største handlingen var at kong Hassans far, Muhammed V, nektet å utlevere lister over jødene til det franske Vichy-regimet under 2. verdenskrig [selv om Frankrike var kolonimakt].
Det mange i Israel nå glemmer når de ser tilbake, er at ikke alle marokkanere var som kongen mot jødene. De glemmer århundrer med ydmykende restriksjoner og tidvis pogromer. En pogrom i 1948 drepte 43 jøder. Det var en alvorlig fattigdom blant jødene, en høy analfabetisme, de bodde i overbefolkede områder, mange var syke, og det var anti-jødisk propaganda i pressen. Fram til 1961 var utvandring til Israel forbudt, likevel var det mange som dro.
Så det er ikke uten grunn at nesten alle er dradd, og praktisk talt ingen drar tilbake. Dette bør man huske på selv om mange jøder bruker en idyllisk beskrivelse av livet i Marokko som et slags våpen i den indre kampen i Israel, hvor de ofte har følt seg lite verdsatt. Men ikke så lite verdsatt at de ville reise tilbake.
Det gjelder tydeligvis også dem som kunne reise til et liv i velstand i Marokko.
