I de siste tre ukene har det internasjonale samfunnet stolt forkynt den såkalte «nedgangen i vold». Til og med president George W. Bush kom med i koret nylig, og roste Arafats «framgang» i å forhindre terrorangrep.
Men fakta inneholder ikke en trevl av bevis for denne konklusjonen. Siden «våpenhvilen» trådte i kraft 13. juni er en israeler – de fleste sivile – drept hver to og en halv dag. Det er for det første et helt uakseptabelt tall. For det andre er det omtrent det samme som før «våpenhvilen».
Dessuten har det vært et stort antall terrorforsøk som lett kunne ha ført til flere dødsfall, noen av dem er rene mirakler.
Siste fredag og lørdag (under «våpenhvilen») kan vi notere følgende: Syv bombekastergranater skutt mot bosetninger og militære stillinger, en Molotov-cocktail ble kastet mot Hadassah-sykehuset i Jerusalem, en bombe eksploderte i Jisre’el-dalen, en bombe ble kastet mot grensepolitiet ved Efrat, 14 granater ble skutt mot en militær utpost ved Rafah, det ble skutt mot hus i en bosetning i Gaza og mot seks militære utposter der, israelske kjøretøyer ble beskutt og fikk Molotov-cocktails kastet mot seg, og steiner og Molotov-cocktails ble kastet mot israelske soldater flere steder i områdene.
Dette var de episodene som, mirakuløst, ikke førte til at noen ble drept eller alvorlig skadet, fem grensepolitimenn ble lettere skadet. Dette er altså en «betydelig nedgang i volden». Men ville noe annet land tåle en daglig liste som denne?
På noen måter er volden blitt verre. Yekaterina Weintraub, 27 år gammel, ble myrdet i et overfall langs veien på torsdag. Fram til «våpenhvilen» hadde det vært en militær stilling på dette stedet. Men som en del av «våpenhvilen» trakk militæret seg ut av denne stillingen. Hadde det ikke vært for «våpenhvilen», ville hun trolig fortsatt ha vært i live.
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor det internasjonale samfunnet desperat ønsker å tro at en slutt på volden er i sikte. Men det er vanskelig å forstå hvordan så mange kan tro at de oppnår det ved å lukke øynene for virkeligheten. De oppnår jo det motsatte: Når Arafat høster fordeler uten å stanse volden, vil han selvsagt ikke gjøre det heller.
Det er dette som ligger bak når statsminister Sharon krever at det skal være flere uker med full stans i volden, ikke bare en ubestemt «reduksjon i volden», før diplomatiske initiativer kan bli gjenopptatt.
Fritt etter en artikkel i Jerusalem Post av Evelyn Gordon 03.07.2001.
