I mange år har tusenvis av arabiske foreldre sendt sine barn til private skoler, det gjelder anslagsvis 20.000 barn. Noen er i Jerusalem, noen i det palestinske området. Noen av disse skolene blir drevet av FN, noen av religiøse grupper (muslimske og kristne), enkelte også av Hamas. Barna har dels gått på disse skolene fordi foreldrene ønsket det, men manglende plass i den offentlige skolen kan også ha vært en faktor for noen av dem. Skolepengene ligger på 4-15.000 kroner i året.
Dette skoleåret er det en ny situasjon for mange foreldre. På grunn av intifadaen har mange av fedrene mistet sitt arbeid, og den økonomiske situasjonen er blitt betydelig forverret for mange. I tillegg har de fleste arabiske familiene svært mange barn å forsørge. Resultatet av det er at over 70 % av de arabiske familiene i Jerusalem nå ligger under den offisielle fattigdomsgrensen.
Dette har ført til at mange arabiske foreldre som tidligere hadde sine barn på privatskoler, nå vil ha dem inn i offentlig skole. Problemet er at det ikke finnes klasserom til så mange nye elever. For de kommer på toppen av en veldig sterk økning i barnetallet på grunn av de store familiene. Antall arabiske barn i offentlig skole i Jerusalem har økt fra 20.000 til 32.000 på 8 år. Flere tusen av dem er elever som tidligere gikk på privatskoler, men nå går på offentlige skoler.
Kommunen har derfor måttet bestemme seg for en nødløsning: De arabiske barna som melder seg til førskole og til første klasse, skal alle få plass. Men hva som skal skje med de eldre elevene, som i stor grad har gått på privatskoler, var ikke klart ved skolestart.
Kravet i den nevnte rettssaken er at dersom kommunen ikke klarer å skaffe plass til barna på en offentlig skole, skal den ha plikt til å betale for en plass i en privatskole. De fikk ikke gjennomslag for dette kravet, for mange av skolene er ikke godkjent av utdanningsmyndighetene. Men kommunen fikk ordre om å lage en plan.
En foreldregruppe har lagt fram ei liste over mulige klasserom i leide lokaler. Kommunen svarer at mange av disse rommene har for dårlig standard til å kunne godkjennes, og andre ligger i strøk som er regulert til andre formål. Foreldrene svarer at loven om rett til skolegang er viktigere enn reguleringsbestemmelser.
Ifølge arabiske talsmenn går bare 7-11 % av kommunebudsjettet til de arabiske delene av Jerusalem, selv om 33 % av befolkningen bor der. Av investeringsbudsjettet går bare 1/6 til det arabiske Jerusalem.
Mange påpeker at når araberne i Jerusalem har dårligere standard på de offentlige tjenestene enn jødene har, svekker det argumentet om at Jerusalem er en by, og svekker arabernes tilhørighet til byen og til Israel. Men araberne vet nok at med alle sine utvilsomme mangler, har de det tross alt vesentlig bedre under Israel enn de ville få det under Arafat.
