Islam, den katolske kirke og østlig-ortodokse kirker er ulike i mye. Men de deler en felles grunnholdning til religion: Religion er en gitt og uforanderlig størrelse. Hvis man ikke liker prestene eller gudstjenesten, holder man seg hjemme. Men man venter ikke at religionen skal forandre seg ut fra hva man selv ønsker og mener.
Protestantismen er helt annerledes: I siste omgang er det den enkeltes dypeste overbevisning som avgjør. En grunnidé er at «alle troende er prester». Dersom man ikke er enig med den gudsdyrkelsen som foregår i det trossamfunnet man tilhører, kan man arbeide for å forandre det, bytte trossamfunn eller lage et nytt.
Reformjødedommen, som er omtalt i artikkelenReformjødedommen i USA, står sterkt i land hvor protestantiskkristendom står sterkt, ikke minst i USA. Den har det samme nokså «frie» forholdet til tradisjoner og religion som protestantismen har.
De fleste jødene i Israel har sin bakgrunn fra muslimske land (ca. halvparten), katolske land og østlig-ortodokse land. De støtter derfor ganske naturlig den «ekte varen»: Ortodoks jødedom. Et typisk uttrykk blant lite religiøse israelere, er: «Den synagogen jeg ikke går i, er ortodoks.» Synagoger skal ha skille mellom menn og kvinner, rabbinere skal ikke kjøre bil på sabbaten, osv. Om man ikke selv holder religionens bud, ville man anse det som galt om religionen ble forandret for å tilfredsstille ens egen manglende innsats på det religiøse feltet.
Et resultat av dette er at mens reformjødedommen er den største retningen blant de amerikanske jødene, har den mindre enn 1 prosent av befolkningen bak seg i Israel. En grunn til det er at reformjøder fra USA ikke har vist noen særlig interesse for å gjøre aliyah (innvandre til Israel).
(Hovedpoeng fra en artikkel i Jerusalem Report av Gershom Gorenberg.)