På 1800-tallet var reform-jødedommen meget kritisk til tradisjonell, jødisk tro. Man var sterkt oppsatt på å distansere seg fra «primitive» jødiske tradisjoner, f. eks. med hensyn til klesdrakt og mat. I gudstjenestene var språket stort sett engelsk (i USA), hebraisk ble brukt i svært liten grad.
På 60-tallet begynte reform-jødedommen å vende delvis tilbake til røttene. Jødiske ritualer og symboler er kommet tilbake, likeså bruk av kippa (jødisk hodeplagg). Hebraisk blir brukt i større grad i gudstjenesten. Selv om få reformjøder holder jødiske spiselover (kosher) strengt, er det mange som holder dem til en viss grad. Noe lignende gjelder, for manges vedkommende, sabbatsbudet. Også utenfor synagogene er det økt interesse for jødisk religion, historie og kultur.
Men på noen felter frontkolliderer reformjødedommen med ortodoks jødedom, som er nesten enerådende i Israel: Reformjødene godtar som jøder personer som har jødisk far, men ikke jødisk mor. De tilbyr også en lettvint konvertering til jødedommen. Dette fører til en sterk uenighet mellom reformjødene og de ortodokse om hvem som er jøder. Her ligger det nok mye farlig sprengstoff for framtida.
Et annet konfliktpunkt er en parallell til dette med «kvinnelige prester» som vi kjenner fra Norge: Mens reformjødene ordinerer kvinner til rabbinere, har de ortodokse hittil ikke vært villige til det. – I tilknytning til dette kommer også andre spørsmål om likestilling mellom kjønnene, blant annet med kjønnsnøytrale betegnelser på Gud. Reformjødene godtar praktiserende homoseksuelle, mens de ortodokse holder seg til Bibelens forbud. Det er også uenighet hvor stor vekt man skal legge på sosiale og politiske tiltak.
Noe av det som irriterer reformjødene sterkt, er at de ikke blir anerkjent i Israel. Deres rabbinere får ikke lov til å vie ektepar, blant annet. Men i Israel står reformjødene meget svakt. Hvorfor er forklart i artikkelen Ortodoks eller reform.
