I Frankrike hadde religionen en betydelig makt (politisk), men liten innflytelse.
I Amerika hadde religionen ingen makt, men en enorm innflytelse. De religiøse lederne konsentrerte seg om å styrke familiene, menighetene og båndene i lokalsamfunnene. De virket ved undervisning og ved å være forbilder heller enn ved politikk og lovgivning.
I Frankrike var religionen frihetens fiende, i USA frihetens beste venn. – Så langt franskmannen.
Det har vært slik i jødedommens historie i diasporaen også, skriver Sacks: Det som gjorde at jødene holdt seg som et folk, var hjemmet, skolen, synagogen, et stort antall sosiale nettverk, felles støtte og hjelp.
Religionen i Israel er kommet mye nærmere Tocquevilles Frankrike enn hans Amerika. Den har mer makt enn innflytelse, skiller mer enn å forene, driver mer politikk enn moralsk karakterbygging av samfunnet og enkeltmennesket.
Tiden er inne for at rabbinerne legger om sitt siktemål, slik at de kan ta ledelsen i arbeidet med å bygge fellesskapsfølelse mellom borgerne, høflighet, gode hjem, ansvar for svake og funksjonshemmede, å ofre noe for fellesskapet.
Dette er noe som også trenges i hele den vestlige verden, skriver Sacks. Vi står overfor en situasjon hvor familien har brutt sammen, det er økt vold og kriminalitet, tenåringer som ikke fungerer, økt ulikhet mellom rike og fattige, etnisk og religiøs «balkanisering», en utbredt følelse av moralsk forvirring og fortvilelse.
Venstre-orienterte regjeringer har forsøkt å løse slike problemer med statsinnsats, men har ikke lykkes. Høyre-orienterte har forsøkt med det frie markedet, men det har også slått feil.
Mange i USA og Storbritannia er kommet til at det som trengs, er å bygge familiene, skolene, lokalsamfunn, frivillige organisasjoner og religiøse grupper.
Slike grupper innebærer relasjoner som ikke bygger på penger eller makt, men på kjærlighet, gjensidighet, lojalitet og tillit, skriver Sacks.
