Dermed blir Vestmuren, også kalt Klagemuren, det helligste stedet som alle kan besøke. Vestmuren var ikke en del av templet, heller ikke av plassen rundt templet. Men den var en del av en støttemur, en enorm steineske, som Herodes bygde rundt Tempelfjellet for å utvide og støtte opp hele komplekset.
Den sørligste delen av denne støttemuren, som nå er en del av Ophel arkeologiske park (med inngang like innenfor «Møkkaporten»), er stedet for dem som vil se noe opprinnelig. Der kan man gå de trappetrinnene som utallige tusener av jøder gikk mot Tempelfjellet under pilegrimsturene. Du kan stå på stedet hvor de bar sine ofre og sine dypfølte bønner. Vestmuren derimot var ca. 15 meter ovenfor en handlegate. Likevel har denne muren i 1700 år vært fokus for jødenes bønn, håp og kombinasjonen av nærhet og fjernhet til selve helligdommen.
Under denne intifadaen (som araberne har kalt Al Aqsa-intifadaen etter moskeen på Tempelplassen) har det vært advart mot å gjøre stedet til gjenstand for noe som kan ligne avgudsdyrking. Det er Torah, ikke noe bestemt sted, som opprettholder jødedommen, ble det hevdet.
Men templet kan oppfattes som en forlengelse og et resultat av Torah. Der får jødene denne beskjeden (5Mos 16:16): «Tre ganger om året skal alle menn blant dere vise seg for Herrens, din Guds åsyn på det sted han utvelger: på de usyrede brøds høytid [påske] og på ukenes høytid [pinse] og på løvhyttefesten. .. » Da monoteismen ennå var en svak flamme, truet av de omkringliggende religionene, hjalp templet i Jerusalem til å sikre, konkretisere og symbolisere gudsdyrkelsen.
I nabofolkenes religioner spilte naturen og årstidene en stor rolle. Templet bidro til å knytte jødene til Gud Herren i stedet for til naturen omkring.
De første århundrene av Islam erkjente muslimske lærde og observatører åpent jødenes forbindelse til dette stedet. Men nå benekter araberne det. Men dette stedet, og hva det stod for, har vært og er sentralt i jødisk bevissthet.
Fritt etter en artikkel i Jerusalem Post av Allan Rabinowitz i februar 2001.
