Omtrent 50.000 av disse jødene er så fattige at de får støtte av jødiske hjelpeorganisasjoner. Noen har mistet sine hjem og er blitt uteliggere. Blant jødene er det et stort antall akademikere og forretningsfolk. Men i det siste har mange av dem livnært seg som drosjesjåfører eller andre yrker som har liten sammenheng med deres kvalifikasjoner, hvis de har hatt arbeid i det hele tatt.
Den argentinske økonomien er brutt sammen, og det politiske systemet er i krise. Mange av Argentinas jøder ser nå til Israel som sitt «lovede land». De vet om terroren, om at Israel har høyere ledighet enn på lenge og om sosiale spenninger. Men i forhold til problemene i Argentina fortoner ikke dette seg særlig avskrekkende.
Likevel: Å dra til Israel er et stort sprang. En ansatt i Jewish Agency (som bl. a. har med innvandring å gjøre) anslo at ca. 20.000 ville komme til Israel i løpet av de nærmeste 5 årene. I 2001 kom ca. 1.500.
I en artikkel 30.12.01 forteller Leora Eren Frucht i Jerusalem Post om innvandrere fra Argentina. Gabriel Salis, 43 år gammel, var systemanalytiker og tjente mer enn 35.000 kroner i måneden. Så mistet han jobben. Han og kona Rachel måtte få billetten til Israel av Jewish Agency. De måtte selge datamaskiner, kjøleskap og vaskemaskin for å få råd til å kjøpe pass. Riktignok eier de fremdeles et fint hjem i en fasjonabel forstad til Buenos Aires. Men det står tomt. Ingen har råd til å kjøpe det, ikke en gang til å leie det. Nå kjøper de brukte ting eller skaffer seg ting andre har kastet for å klare seg i Israel. Hun har en enkel jobb. Og når de blir bedre i hebraisk, regner de med å få jobb innenfor sine fagfelt.
Det er forskjell mellom å være arbeidsledig i Argentina og i Israel. I Argentina betyr ledighet at man ikke har syketrygd (det er en forsikring man må betale for) og at man ikke har råd til å sende barna på skole. I Israel er det et sosialt sikkerhetsnett. Alle får skolegang, helsetjenester og andre grunnleggende behov dekket.
Når nye innvandrere kommer til Israel, får de en betydelig ekstra støtte det første året. Deretter forventes de å kunne klare seg selv. Ressurssterke innvandrere klarer vanligvis det.
Frucht har også intervjuet et legepar. Han er anestesilege, hun er spesialist både på gynekologi og psykiatri. De hadde jobb i Argentina, men fant likevel situasjonen umulig. For det var mangel på senger og medisiner, og noen ganger var det rett og slett urenslig. Og når mange ikke kunne betale for behandlingen, ble det usikkert med inntektene. Han sliter nå med hebraisken. Men hvis han ikke skulle få jobb innenfor sitt eget fagområde, er han villig til å gjøre noe annet. «Jeg takker Gud for to hender og en god helse,» sier han.
Mange av innvandrerne venter ikke noe særlig av framtida i Israel for sin egen del. De er villig til å ta til takke med nesten hva som helst. Når man skifter kultur i 40-årene eller høyere, er det gjerne begrenset hva man kan oppnå på det nye stedet. Drivkraften er tanken på barna. De får en ny start, og vil forhåpentligvis kunne få et bedre liv enn man kunne regne med der de kom fra.
Terroren og selvmordsbomberne bekymrer de fleste lite. «Det er mye mer vold i Argentina,» sier en. I Israel kan barna gå fritt ute både dag og kveld. I Argentina måtte de ha følge med voksne hele tiden. Og går vi noen år tilbake i tiden, til slutten av 70-tallet og militær-regimet, «forsvant» 20.000 mennesker – drept av paramilitære med tilknytning til regimet. Mange av de drepte var jøder.
En stor del av jødene i Argentina kom dit fra Øst-Europa omkring år 1900. Det var en sterk tendens til at deres rabbinere heller dro til USA. Et resultat var at jødene i Argentina i stor grad ble sekulære, mange også sosialister. Og de ble zionister, av den gamle Arbeiderparti-typen. Blant annet har de fleste unge i Argentina gått på jødiske skoler, eller i hvert fall hatt undervisning i jødiske emner ved siden av. Mange har lært en viss hebraisk, og det har de nytte av når de kommer til Israel. Men i de senere årene har færre foreldre hatt råd til å betale for en slik utdanning. Derfor har ungdommen mindre kjennskap til israelske kultur og til zionismen enn de eldre har.
Siden Israel ble opprettet i 1948, er ca. 70.000 jøder kommet fra Argentina til Israel. En stor del av dem har bosatt seg i sosialistiske kibbutzim. Og det ser ut for at de stort sett har funnet seg godt til rette i Israel. Også de nye innvandrerne sier nå stort sett at det riktignok var den økonomiske krisen som gjorde at de flyttet til Israel. Men når de først er i Israel, finner de seg så godt til rette at de ikke vil reise tilbake til Argentina selv om forholdene skulle bedre seg der. I Israel er de sammen med sine egne.
