Lederne kalte samlingen for «historisk» og «første i sitt slag». En rekke «tunge» ledere både på jødisk, kristen og muslimsk ledelse deltok. – Erklæringen ble godkjent av Arafat før den ble undertegnet.
Erklæringen inneholdt syv punkter hvor lederne lovte å bruke sin «religiøse og moralske autoritet til å arbeide for å gjøre slutt på volden og gjenoppta fredsprosessen». Den fastslår at å drepe uskyldige er å vanhellige Guds navn og å bringe religionen i vanry. «Vi søker å bo sammen som naboer som respekterer integriteten i hverandres historiske og religiøse arv. Vi oppfordrer alle to å motsette seg oppfordring til vold og hat og feilaktige framstillinger av de andre.»
Men erklæringen var slik laget at den kunne tolkes ulikt av partene.
Ett av punktene i erklæringen var: «Helligheten og integriteten til de hellige stedene må bevares, og alle må sikres frihet til gudsdyrkelse.» Til tross for dette hevdet sjeik Abdulsalam Abu-Shkhaidem, mufti for det palestinske politiet, at jøder og kristne ikke skal ha adgang til Tempelfjellet, for det er – i sin helhet – en moské, og der har jøder og kristne ingen adgang. Man har bare adgang til sin egen religions hellige steder. (Og, underforstått: Alle steder som er hellige for både Islam og andre religioner, skal være eksklusivt muslimske.) – Vestmuren ville han ikke uttale seg om.
Erkebiskop Carey sa at det er opprettet en fast komite for å arbeide med slike spørsmål som Tempelfjellet og uenigheten om å bygge en stor moské like ved Bebudelseskirken i Nasaret. Ingen kan vente at de skulle løse alle spørsmål på 36 timer, sa han. De religiøse lederne er ikke naive. Men det er deres plikt og deres ønske å gjøre det de kan for å bringe fram det gode og skape håp der det onde og fortvilelse rår. Melchior sa at det i kke kan bli fred hvis det ikke blir «et nytt språk mellom våre religioner». Hensikten med samlingen var å begynne å skape dette språket, sa han.
Liten interesse i Egypt
Denne samlingen vakte stor omtale i Israel og til dels i andre land. I Egypt ble den bare meldt ett sted: Som en kortmelding på s. 9 i avisen Al-Akbar. På den samme siden var det et bilde av en palestiner som sopte i Rafah foran en vegg hvor man kan se en rød davidsstjerne og et hakekors med et likhetstegn mellom. På samme side er det også et bilde av statsminister Ariel Sharon og utenriksminister Shimon Peres med billedteksten: «Slakteren og reven.»
Det er ikke vanskelig å forstå hva dette betyr: Den egyptiske presidenten, Hosni Mubarak, ønsker at Vesten i alminnelighet og USA i særdeleshet skal få inntrykk av en fredsvilje som han ikke ønsker at hans egen befolkning skal legge merke til. – Lederen ved Al-Azhar-universitetet i Cairo deltok i samlingen, men sa at han ikke ville ha gjort det hvis ikke Mubarak hadde støttet den offentlig.
«For tidlig å feire»
Raphael Israeli er professor i Islam og Midtøsten ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. Han er en meget talefør representant for høyresiden i israelsk politikk. Han hadde en kommentar-artikkel i etterkant av samlingen i Aleksandria.
Hovedpoenget i hans artikkel er at når samlingen blir framstilt som «en stor prestasjon», «historisk» og «et enormt gjennombrudd», er det grunn til å ta det litt rolig. Ellers kan noen få forhåpninger som vil lede til nye skuffelser. Her er noen få punkter som tilsier litt nøkternhet, ifølge Israeli:
De jødiske representantene ved samlingen er valgt til sine verv og representerer folkemeningen. De muslimske lederne er utpekt av og ansvarlig bare for regjeringene. Folkemeningen er bedre representert i de gruppene som ikke ville delta: Det muslimske brorskapet, Hamas, Hizbollah og muftien av Jerusalem, Ikrama Sabri, som er utpekt av Arafat.
Selv om disse folkelige retningene hadde deltatt, ville det ikke ha nyttet stort. For de har «distansert seg» fra «den militære fløyen» av sine bevegelser. Dermed kan de si at de «ikke har noe gjøre med terrorister», selv om de oppfordrer til terror. Dessuten sier de at terroristene bare handler i «selvforsvar».
Det mest naive uttalelsen som deltakere kom med om samlingen, var erklæringen om å «gjenopplive gullalderen» fra tiden da muslimene styrte Spania. De vet visst ikke, skriver professor Israeli, «at muslimene styrte Spania i 800 år. De utgjorde aldri mer enn en tredel av befolkningen. De styrte det kristne flertallet og den jødiske minoriteten som dhimmi-folk, som annenklasses innbyggere.» Dette er nøyaktig hva de muslimske retningene som ikke ville delta i konferansen har som sitt mål: Muslimene skal styre over alle ikke-muslimer. Israeli spør om det virkelig er dette den ærverdige rabbineren ønsker å vende tilbake til.
Når jøder og kristne taler om «toleranse», betyr det å godta andre til tross for ulikheter, uten å nedvurdere dem. For muslimer betyr «toleranse» at de skal «beskytte» folk av andre religioner selv om de har en innebygd underlegenhet. Er dette det «enorme gjennombruddet» som vestlige mennesker vil bringe sine folk tilbake til [slik jødene hadde det i århundrer i muslimske land]? Man undrer seg.
Andre kommentarer
Den norske regjeringen var med å finansiere konferansen, sammen med den anglikanske kirken og en FN-organisasjon.
Herb Keinon, reporter i Jerusalem Post, synes at å sitte og lytte til uttalelsene av betydelige rabbinere, biskoper og sjeiker om å gjøre slutt på blodsutgytelser m.m., gir en følelse som kan sammenliknes med å lytte til Beethovens 9. symfoni. Men når musikken tar slutt, hva da?
Da ble f. eks. konferansedeltakerne flydd til Cairo, hvor de traff president Hosni Mubarak. Han brukte 5 minutter på å lovprise erklæringen, og så en times tid til å skjelle ut statsminister Ariel Sharon. Og da de israelske delegatene hadde flydd hjem til Israel, fikk de høre om en terrorist bevæpnet med maskingevær som skjøt ned forbipasserende, han drepte to kvinner (79 og 56 år gamle).
Tamini, den palestinske politi-muftien, ble spurt om terrorangrepet noen dager før hvor en palestiner skjøt i bat mitzvah-selskapet («konfirmasjonen») til ei 13 år gammel jente. Han svarte at selvmordsbomberen har all mulig rett til å handle slik han gjør, grunnene må fjernes før man kan fordømme slike handlinger. – Noen refererte uttalelsen til rabbiner Melchior. Han grep fatt i Tamimi og ville ha ham til å bekrefte innholdet i erklæringen. Tamimi sa noen runde ord om at «Islam er imot å drepe uskyldige noe sted i verden», men unnlot å si noe om terror mot israelere spesielt. Melchior erklærte seg tilfreds med det.
Keinon må beundre viljestyrken til Melchior. Men han minnes også Oslo-prosessen: De som støttet den, lukket øynene igjen for palestinernes brudd på avtalene (ulovlige våpen, skolebøker med hatefullt språk, for mange «politifolk», …), og lurer på om ikke noen igjen driver ønsketenkning.