Væpnede grupper
Da Oslo-avtalen ble inngått i 1993, var et kjernepunkt at Arafat skulle ha sikkerhetsstyrker av nærmere avtalt størrelse. Israel gav disse styrkene våpen. Ingen andre grupper skulle være bevæpnet, det var det enighet om.
Men helt fra begynnelsen bestemte Arafat seg for ganske enkelt å overse dette avtalepunktet (som de fleste andre som forpliktet palestinerne). Dermed var i virkeligheten en ekte fred umulig. Når ledere i ulike grupper fanatikere sitter med et stort lager av våpen og folk som er trent til terrorformål, er det ikke mye håp for fremtiden.
Og ikke bare det: En skikkelig, sivilisert palestinsk stat er også umulig. For de væpnede bandene driver ikke bare terror mot Israel. De driver også terror innover i det palestinske samfunnet. Helt uavhengig av konflikten med Israel er det en stor grad av lovløshet i de palestinske områdene.
Leirene som baser
I flere år har flyktningeleirene vært fristeder hvor Arafats folk ikke har hatt noen kontroll med våpenlagre, rekruttering, trening av selvmordsterrorister og i økende grad fabrikker til å framstille alle slags våpen.
I den senere tid har det vært produsert gode «magebelter» med sprengstoff. De har gjort det lettere for selvmordsterrorister å komme seg til målet (steder hvor mange sivile er samlet) uten å bli oppdaget og der sprenge seg selv i lufta på en «vellykket» måte, dvs. slik at de dreper og skader dem som er i nærheten. Det har også vært produsert raketter som kan skytes flere kilometer inn i boligstrøk. Disse primitive våpnene er ingen militær trussel mot Israel. Men jeg tror nok at dine naboer (også PLO-venner) ville ha vært lite glade dersom de visste at noen hadde slike raketter som pekte mot deres bydel eller deres bygd. Alt blir så mye enklere her oppe i steinrøysa når det bare er jøder det går ut over.
«Gjøre mer for å hindre terror»
Å ha områder som er fristeder for terrorister, og som myndighetene ikke kontrollerer, gjør en ekte fred umulig. Arafat har en lang rekke ganger sagt at han «gjør sitt ytterste for å bekjempe terror». Så lenge flyktningeleirene er fristeder for terrorister, er den slags uttalelser en stor vits. Han kan riktignok presse dem til å utsette terrorhandlingene for en periode. Men ikke noe mer.
Det kan ikke være slik at når terrorbaser legges i tettbygde strøk, må de få ligge i fred.
Når politikere fra mange land sier at «Arafat må gjøre mer for å stanse terroren», men ikke forlanger at han rydder opp i leirene, er også det tomme ord.
Det er israelerne som må betale regningen. Etter flere år med tomme løfter, og da terroren tok fullstendig overhånd, har Israel nå gått til denne aksjonen. En viktig grunn var etterretningsrapporter om at palestinerne planla en storstilt serie terroraksjoner i slutten av mars. Israelerne håper at disse aksjonene vil begrense denne terroren.
Kampene
Palestinerne trodde ikke at israelerne torde å gå inn i leirene. De hadde forberedt kraftig motstand hvis de likevel skulle gjøre det. De regnet med at tapene ville bli så store at verden ville tvinge israelerne til å la terrorbasene være i fred. – De hadde da regnet med at israelerne eventuelt ville følge de smale veiene, hvor det er lett å legge bakhold av ulike slag.
Men israelerne valgte en annen taktikk. I stedet for å følge veiene med tanks (det gjorde de også), gikk de mange steder rett gjennom husene ved å slå ut veggene. Det hadde ikke palestinerne ventet. Det førte til at tapene i drepte og sårede (på begge sider) ble langt lavere enn man kunne forvente. Det var, så vidt jeg har kunnet finne ut, ca. 150 palestinere og 50 israelere på 10 dagers kamper. Dersom amerikanerne hadde ført krig i et så tettbygd strøk, ville det nok ha vært minst en null mer bak tallene, i hvert fall fiendens tall.
Israelerne omringet en rekke flyktningeleirer, gikk inn der og tok soldatene til fange. De fikk bind for øynene og ble siden forhørt. Ifølge israelske opplysninger overga 1200 palestinere seg ved Kalkilya og Dehaishe, og mange andre steder. Mange av terroristene klarte å komme seg vekk. Men Israel fikk tak i noen av lederne.
Israelerne har beslaglagt og ødelagt et stort antall våpen, mange av dem kunne brukes til terror-aksjoner: Bomber, raketter, sprengstoff, magebelter for selvmordsbombere, likeså fabrikker som framstiller slike våpen.
Aksjonene er de største Israel har gjennomført siden Libanon-krigen i 1982. Det meste av den stående hæren deltok, så mange militære kurser ble utsatt.
Kamp med tiden
På slutten av aksjonen var den en kamp mot tiden. Den amerikanske utsendingen, Anthony Zinni, skulle komme til Midtøsten, og da skulle Israel trekke seg ut av de områdene Arafat kontrollerer. Men Israel har nå bevist at dersom palestinerne ønsker krig, har de ingen trygge steder på Vestbredden eller i Gaza. Håpet er at det vil styrke ønsket om våpenhvile på den palestinske siden.
Uansett ønsker ikke Israels hær å stå i leirene i lengre tid. Dels er soldatene meget utsatte når de er der lenge. Dels skal hæren drive med andre ting, først og fremst å øve for en mulig storkrig.
