Man skulle tro at disse jødene, som hadde bevist sin lojalitet ved å bli igjen, ville bli godtatt som fullverdige medlemmer av det irakske samfunnet. Men nei. Den gamle diskrimineringen av jøder, typisk for de fleste muslimske samfunn, fortsatte. Og etter seksdagerskrigen i 1967 ble det rent ille. Jødene fryktet for livet. Jødiske menn fikk i mange tilfeller ikke arbeide i det yrket de kunne. Kvinnene våget ikke å bevege seg ut på gatene. Jødisk ungdom fikk ikke komme inn på irakske universiteter, og de fikk heller ikke forlate landet for å utdanne seg andre steder. Jødene måtte leve av det de måtte ha spart og av støtte fra jøder i resten av verden. De ble overvåket hele tida. Det hemmelige politiet registrerte alle deres bevegelser.
Torturert
Tross denne overvåkinga ble mange jøder arrestert, noen av dem ble torturert, noen drept. I 1969 ble 9 jøder hengt offentlig, angivelig for spionasje. To av dem var ungdommer på 15 og 16 år.
I årene 1970-71 flyktet 2.500 jøder fra Irak. Jødene kom seg over grensen på mulesler, til fots, i jeeper. Noen ble drept i forsøket. Nå er det svært få jøder igjen i Irak, antakelig er nesten alle eldre.
Det var først og fremst kurderne som hjalp jødene til å flykte. Det var den gangen et nært samarbeid mellom Israel og kurderne. Samarbeidet gikk via nabolandet Iran. Det ble umulig da mullahene overtok i Iran og stanset Israels muligheter for kontakt.
Jødenes skjebne i arabiske land, både tradisjonelt og på 1900-tallet, er en av de glemte – men viktige – faktorene i Midtøsten-debatten.
Fritt etter en lang artikkel i Jerusalem Post av Raine Marcus.