Der tar man for seg at Arafat sa i et intervju med samme Ha’aretz at han nå godtar den planen USAs forrige president, Bill Clinton, la fram like før han gikk av i januar 2001. Avisen skriver: «Den leksen den israelske offentligheten har lært de siste 21 månedene av Arafats oppførsel, er at vi ikke kan stole på hans ord, siden det er et uoverstigelig gap mellom det han sier og det han gjør».
Avisens lederskribent skriver videre: «Til og med mange israelere som er sterkt kritiske til sin egen regjering for dens bidrag til å puste til flammene og dens manglende vilje til å gi diplomatiske kanaler en sjanse, kan ikke ha tiltro til Arafats forsonlige erklæringer. Han må dømmes etter hva han gjør og hva han unnlater å gjøre, og dette er systematisk og utvetydig det motsatte av de erklæringene han kom med» om dette.
Avisen skriver videre at Arafat ikke har forklart hva som har forandret seg siden Clintons forslag ble avvist. Og når Arafat uttrykker støtte til de palestinske intellektuelle som uttaler seg mot terror, er det ikke troverdig. Som leder har han ganske andre midler til rådighet enn å støtte et protestskriv. Han kan stanse, eller i hvert fall begrense, de morderiske angrepene.
I tillegg til sine gjerninger skal Arafat også dømmes etter hva han sier til sine egne, i motsetning til det han sier til israelerne og til verden, mener Ha’aretz. I disse talene velsigner han terrorangrepene. Og selv når han tilsynelatende tar avstand fra dem, dropper inn et hint om det motsatte. Han har f. eks. gjentatte ganger referert til avtalen mellom profeten Muhammed og Quresh-stammen (Muhammed inngikk en avtale med dem som han siden brøt). Dermed sier han avtaler med jødene er bare taktiske, og det gir hans ord et helt annet innhold.
