Det er oppsiktsvekkende fordi Asa-El har tilhørt den moderate venstresiden i Israel, mennesker som bare hadde forakt og til dels hat til overs for Sharon, som anså ham som en ekstremist og farlig for demokratiet i Israel. Nå får Sharon en ganske annen omtale. Her er noen punkter, fritt gjengitt.
Sharon er amatørfiolinist. Av yrke er han bonde, og det var det han aller helst ville være. Men situasjonen har gitt ham en helt annen oppgave. Sharon har sveiset sammen et samfunn som var gått i limingen. Han har mobilisert selve den israelske fastheten og viljestyrken som fienden trodde at israelerne ikke lenger kunne vise. Det var for å utnytte denne antatte svakheten at Arafat satte i gang sin intifada.
Under Sharons lederskap har hæren gjenvunnet sin kampånd og den evnen til taktiske fornyelser som også tidligere var dens kjennemerke. [Det gjelder ikke minst i evnen til å føre krig i tettbygde strøk, noe den israelske hæren har gjort med langt lavere tap i drepte og sårede på begge sider enn palestinerne og andre trodde var mulig.] Dette har riktignok ikke vært nok til å gjøre slutt på krigen.
Det har heller ikke gjort slutt på den økonomiske nedgangen som kom i krigens kjølvann. Men Sharon har i hvert fall tvunget gjennom tiltak som har forhindret at det har gått Israel som det gikk Argentina. Sharon har tvunget gjennom en ansvarlig pengepolitikk, en skattereform, lover som hindrer at Knesset kan vedta dyre tiltak uavhengig av budsjettet, budsjettkutt og hard budsjettdisiplin – slike tiltak har gjort at økonomien ikke har brutt sammen, slik mange fryktet for noen måneder siden.
Shimon Peres hadde en plan for «fred i vår tid». [Ved å velge dette uttrykket plasserer redaktøren Peres på linje med den britiske statsministeren Chamberlain som sa dette etter sin avtale med Hitler som tysk kontroll over Tsjekkoslovakia.] Denne planen er død. Men det er ikke bare Peres som har fått sine drømmer knust det siste året. Det gjelder hver eneste israeler, ikke minst Ariel Sharon, skriver Asa-El.
Sharon føler seg neppe «på toppen av verden» som statsminister nå. Han merker fiendskapen fra palestinerne nå som for 50 år siden. Og det er en skjebnens ironi at det er Sharon som bygger det gjerdet som skiller Hebron fra Tel Aviv. Sharon har vært en talsmann for at hele landet vest for Jordan skal være åpent for israelere. Nå får han, som statsminister, den lærepengen at heller ikke Israel bør forsøke å spise mer enn det kan fordøye.
