Bli en aktiv Israel-venn nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai for å høre svært aktuelle foredrag. Vær rask med påmelding, begrenset antall plasser.

Negev i går og i dag

Negev ser ut som en trekant satt på hodet. Det er et område på omlag 12 000 kvadratmeter som utgjør den sydligste del av Israel. Negev er synonymt med ordet negba som betyr sydover.

Negev er ca. 63% av Israel, og består av kystområdet, høydene, Eilat-fjellene og Arava-dalen. Lengst i syd ligger havnebyen Eilat som gir adgang til Rødehavet og derfra til Øst-Afrika og Det Indiske hav. Vitenskaplig sett er Negev ørken, men det er mange slags ørken, og Negev er ikke bare en levende, men også i høy grad bebodd ørken. Gjennom århundrene har kontrollen over Negev vært nøkkelen til kontrollen over Israels land. I tillegg til de store mineralrikdommene var Negev kjent for sine trafikkerte landeveier. Gjennom Negev gikk viktige forbindelsesveier fra land til land i Midtøsten, og derfor var Negev også et mål for angrep fra forskjellige stater i området. Kontrollen over Negev betød forskjellen mellom å være en sterk og uavhengig stat eller en vasallstat.

Når en god sentralregjering med en en god hær beskyttet grensene, under Israel, nabateerne eller romerne, blomstret Negev med et fremgangsrikt landbruk ved å ta vare på ørkenens økologiske balanse, særlig m.h.t. vannet. Men når det ikke var noen sterk politisk eller militær autoritet ble Negev ingenmannsland for banditter og plyndrere. De rike byene ble baser for raider mot nord og øst. Byene ble spøkelsesbyer når innbyggerne flyttet til bedre beskyttede områder. Kultiverte områder ble ødelagt av beduinenes dyr og overutbytting av de sparsomme naturlige ressursene. De sorte geitene er de verste. De spiser alt de kommer over.

Negevs historie kan fortelles ved hjelp av dens byer: Beersheba, Abrahams by, Sodoma ved Dødehavet, Arad og Timna med kong Salomos koppergruber, Shivta og Avdat og andre av nabateernes og byzantinernes eldgamle byer, og Eilat, Israels adgang til Afrika og India. Da Israel og Judea var forenet og sterkt, blomstret Negev og byene var sentre for karavanerutene, men da Juda rike ble ødelagt, falt Negev igjen i hendene på beduinene som bragte ørkenen tilbake.

Hvem var disse nabateerne? Man tror de var en sterk nomadisk handelsstamme fra det sydlige Arabia. De ble sterke fordi de hadde monopol på handelsrutene fra det fjerne Østen til markeder i vest. Deres hovedstad var Petra i Jordan, som i dag er Jordans mest besøkte turistattraksjon. De bygde mange byer i Negev, mest kjent er Avdat og Shivta. Byene beskyttet deres handelsruter. De var uten tvil den tidens viktigste vann-ingeniører. De samlet vinterregn på tak og hellelagte plasser og ledet vannet inn i sisterner. Under de voldsomme regnskyllene som av og til kommer om våren, raser flodbølgene gjennom vadiene (uttørkede elver). Med et fantastisk system av dammer og kanaler ledet de vannet ned i sisterner som brukes den dag i dag av beduinene. En gruppe ungdom lever på en rekonsturert farm i Avdat og dyrker plommer, ferskener og aprikoser. Alt blir vannet slik nabateerne gjorde det. Disse tidlige ørkenbøndene dyrket bygg, hvete, oliventrær og vindruer. Man har funnet spor i Avdat etter vinpresser og oljepresser. Deres byer vokste seg rike på karavanene, og deres sivilisasjon blomstret i de avsidesliggende ørkenbyene. Dere styre varte fra ca. 600 f. K. til 300 e. K. De bevarte sin religion etter at romerne hadde erobret Negev, men gikk senere over til kristendommen. Man har funnet spor av byzantinske kirker fra den tiden.

Da overtok romerne, og etter dem tyrkerne som erobret Negev i år 700. De var bare opptatt av å knuse restene av det byzantinske og romerske styret. Handelen gikk tilbake og befolkningen flyttet. Nomadene inntok igjen landet med sine flokker av geiter og kameler som ødela den sparsomme vegetasjonen som var tilbake. Tyrkerne hadde bidratt til ørkenspredningen ved å hugge ned det som var av trær til fyring av sine lokomotiver. De eneste store trær fra tyrkertiden finner man nær graver. Historien om moderne bosetting i Negev begynte i slutten av 1800-tallet da europeiske jøder inspirert av Theodor Herzl begynte å kjøpe opp områder i Negev. De første som bosatte seg der var to jøder som bygde en mølle i Bersheva i 1906. I dag har Negevs hovedstad ca. 300.000 innbyggere.

I 1939 begynte oppkjøpet for alvor, tross britiske restriksjoner. Britene mente at området var ubeboelig og forsøkte å hindre all bosetting der.
Men jødene tenkte annerledes. De opprettet utposter for å finne ut hvilke avlinger som egnet seg best, forsøkte med tallrike plantesorter, og vannet med ferskvann og brakkvann. Pinoerene beviste at med vanning og stell kan en mengde planter dyrkes i ørkenens sandjord. Da englenderne ikke blandet seg mer i saken, opprettet de 11 nye bosettinger i 1946, og da britene forlot Palestina i 1948 var det 27 kolonier som sikret at Negev forble på jødiske hender da delingsplanen ble vedtatt i 1947.

Under uavhengighetskrigen i 1948 overlevde nesten alle de nye bosettingene, og da Israel først hadde klart å sikre sin eksistens, begynte man å sette Ben Gurions drøm ut i livet: En storstilet kolonisering av Negevørkenen. Moderne teknologi ble brukt for å transportere vann fra nord til syd. Det bidro til Lachish-planen for bosetting av noen tusen nye immigranter i 50-årene. De var bymennesker, bodde i enkle hus, forsto seg ikke mye på jordbruk og hadde dårlige veier. I dag krysser moderne ørkenveier Negev. Det er vanskelig å forstå at de harde pionertidene bare ligger godt og vel 50 år tilbake.

Kibbutzer og moshaver trives. De har fått nye ben stå på: Dyrker druer og blomster i stedet for kål og poteter. Det var en kamp mot elementene. De fleste steder får ca. 100 mm regn om året bortsett fra i nord. Vinterregnet oversvømmer vadiene og flommer nedover åssidene. Det fører til oversvømmelser og revner i sandjorden (løss).
De tidlige bøndene dyp-pløyde og brøt ned løss-skorpene med muldyr og plog. Det var mangel på ferskvann, mange måtte bo i skur langt hjemmefra hvor de hadde dyrkbare områder. I dag, med gode kommunikasjoner, når man dit på et par timer med bil. Skoler og kulturinstitusjoner nyter også godt av bedre veier.

Man hadde funnet underjordiske saltvannssjøer og lurte på hva som kan vokse der? David Ben-Gurion så på Negev som et aktivum og oppfordret unge til å slå seg ned i ørkenen. Selv bodde han i Sde Boker, som i dag er et forsøksinstitutt, hvor man forsker på alt som har å gjøre med ørkenen og utvikling, også i andre land. All teknikk dreier seg om utnyttelse av vannet. Man bruker vannkanoner og sprinklersystem, men den israelske oppfinnelsen dryppvanning er best. Det bringer vannet direkte til plantene tilsatt gjødsel i riktig mengde, det hele styrt av computere.

Plastik beskytter mot fordampning. Drivhus av plast er til god hjelp. Ørkenjordbruk krever hardt arbeid, men gir gode resultater. Stikkord er: Dyp-pløying, jordforbedring, moderne jordbruksmaskiner. Man fjerner grus og stein, fyller på ny jord, drenerer, bygger voller for å hindre flom. Blomsterdyrking er blitt storindustri og en viktig eksportartikkel. Man utnytter det saltholdige vannet til bomull, oliven, meloner og tomater. Fiskeoppdrett er blitt en god næringsvei i ørkenen.

Elekstrisitet får man fra solenergi. Trær plantes for å binde sanddynene. Overalt ser man spredt i ørkenen grupper av trær, de såkalte limaner som bryter det ensformige landskapet. Det er bygd store reservoarer som tar vare på overskuddsvann fra byene, Negev er igjen blitt en blomstrende hage. Negev som var så forsømt vil kanskje gi muligheter for bosetting av ytterligere 100.000 mennesker eller enda flere i løpet av noen få år, og sannsynligvis innta en nøkkelposisjon når det gjelder forsyning av jordbruksprodukter.

Suksessen avhenger av god planlegging, iherdig arbeidsinnsats og samarbeid med mennesker over hele verden som vil gjøre Jesaias profetier til virkelighet: «Og ørkenen skal blomstre som en rose, den skal fryde seg med glede og sang. Vann vil jeg gi i ørkenen floder i det tørre land for å leske mitt folk.»

Ørkenen krever mye av vitenskapen. Både i Beersheba-universitetet og i Ben Gurions forskningsinstitutt har man spesialisert seg på vitenskap tilknyttet ørkenen: kjerne-energi, solenerigi, geologi, utdannelse av lærere og en helt speiell form for medisinsk utdannelse. Resultatene kan komme hele verden til gode. Vitenskapsmenn fra hele verden kommer hit for å lære om Israels resultater, særlig med utnyttelse av vann, og israelske eksperter er ettertraktet som lærere, særlig i afrikanske land. Neste skritt blir å finne rimelige metoder til avsalting av havvann. Vannforskningen forener de gamle nabateernes metoder med moderne


Kan du hjelpe på én eller flere måter?

  1. Bli medlem (fyll ut skjemaet under)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel.
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Denne artikkelen kan du lese gratis på grunn av over 13.000 MIFF-medlemmer og andre frivillige givere. Men vi trenger støtte fra mange flere nå!

Gi gave her eller Vipps 39881

Bli medlem ved å fylle ut skjemaet under og trykk «send»!

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart