Hva ligaen burde vært opptatt av

I en lederartikkel 26. februar 2003 tar Jerusalem Post opp møtet i den arabiske liga lørdag 1. mars i Sharm e-Sheikh i Egypt. Selv om møtet altså ennå ikke hadde vært på det tidspunktet, var det en hel del punkter på agendaen man kunne vite temmelig sikkert på forhånd.

Mener du det er viktig at MIFF gjør faktasjekker av NRK og andre norske medier? Klikk JA eller NEI.

I en lederartikkel 26. februar 2003 tar Jerusalem Post opp møtet i den arabiske liga lørdag 1. mars i Sharm e-Sheikh i Egypt. Selv om møtet altså ennå ikke hadde vært på det tidspunktet, var det en hel del punkter på agendaen man kunne vite temmelig sikkert på forhånd.

Møtet vil rette fokus mot Irak og mot «Palestina». Om Irak vil møtet være enig om at krig er en dårlig ting, men ikke om hva de skal gjøre med den. Om «Palestina» er de enige om at Israel er en dårlig ting, men de kan ikke bli enige om hva de skal gjøre med det heller.
Derimot kommer de ikke til å snakke om hvordan de skal få innført demokrati i sine egne land. I en verden truet av arabisk og muslimsk uorden, møtes den arabiske liga ikke for å ta ansvar, men for å unndra seg det, mener Jerusalem Post.

Historien
Ligaen ble opprettet med støtte fra britene i Kairo 22. mars 1945. Den skulle fremme arabisk enhet, og har i dag 22 medlemsland i hele den arabiske verden. Da Israel ble opprettet 15. mai 1948, gikk ligaen imot en tostatsløsning. Azzam Pasha, den daværende generalsekretæren, sa at krigen mot jødene «vil bli en utryddelseskrig og en stor massakre som vil bli snakket om slik som den mongolske massakren og korsfarerne».

Ligaen gikk i spissen for en arabisk boikott av Israel. Det var også ligaen som kom med erklæringen om de «tre nei» etter seksdagerskrigen i 1967: «Ingen fred, ingen anerkjennelse og ingen forhandling» med Israel. I 1974 vedtok ligaen at PLO var «den eneste legitime representanten for det palestinske folket» og sluttet seg til planen om å ødelegge Israel i faser.

I 1977, etter at Anwar Sadat hadde vært på besøk i Jerusalem, vedtok ligaen at besøket var et alvorlig brudd på prinsippene og målene i den felles-arabiske kampen mot den zionistiske fienden. I mars 1979, da Egypt inngikk fredsavtale med Israel, ble Egypt suspendert fra ligaen.

Men i 1981 var ligaen blitt litt mer opptatt av å gi et godt inntrykk. Den kom med en fredsplan, Fahd-planen – som ikke nevnte den jødiske staten ved navn.

Hosni Mubaraks Egypt ble gjeninntatt i ligaen i 1989. I 1990 vedtok et toppmøte at «innvandring av sovjetiske jøder og andre til Palestina og de andre okkuperte områdene» var «en ny aggresjon mot det palestinske folket».

Da palestinerne slapp løs volden i oktober 2000, kom ligaen med oppmuntring og irettesatte medlemmer som beholdt forbindelser med Israel.

I 2002 vedtok ligaen at dersom Israel vender tilbake til våpenhvile-grensene fra 1948-67, vil den arabiske verden inngå «normale forbindelser» med Israel. Men samtidig vedtok medlemmene av ligaen at ingen av dem skulle «bosette» de palestinske flyktningene, som altså da skulle tilbake til Israel. [Se artikkelen Saudi-Arabias «fredsplan»]
Kort sagt: Den arabiske ligaen har mye av «æren» for å ha brakt palestinerne inn i det uføret de er i.

Hva ligaen burde være opptatt av
Arabiske land har utviklet seg langsommere enn sammenliknbare land andre steder i verden. Mer enn halvdelen av de arabiske kvinnene er analfabeter. Spebarnsdødeligheten er dobbelt så stor som i Latin-Amerika, og fire ganger så stor som i Øst-Asia. I de siste 20 årene har den økonomiske veksten vært lavere enn noe annet sted bortsett fra Afrika sør for Sahara. – Dette er hva ligaen burde være opptatt av og forsøke å gjøre noe med. I stedet er man opptatt av å kjempe mot demokrati og framskritt, skriver Jerusalem Post.

Ligaen frykter et fritt og demokratisk Irak. Diktaturer motsetter seg endringer. Ligaen kan ikke kjempe for frihet når medlemmene avskyr den. Den kan ikke gå inn for en realistisk løsning på konflikten mellom araberne og Israel når den ble født for å motsette seg jødenes stat. Den kan ikke lede folk flest, for lederskapet mangler legitimitet. I den arabiske verden betyr enhet en blanding av lammelse og ekstremisme.
Jerusalem Post ønsker at de arabiske landene en gang vil ta ansvar for å bygge et verdig samfunn i sine egne land. Det ville gjøre dem til bedre naboer, og gjøre verden til et tryggere sted.

 

 

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

Har du kommentarer til artikkelen?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site is protected by reCAPTCHA and the Google Privacy Policy and Terms of Service apply.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Opplever du problemer med kommentarfeltet? Send en e-post til post@miff.no for å beskrive feilen.

Facebook
Twitter
Email
WhatsApp
0

Your Cart