I sin forrige regjering (fra 2001) gjorde han Shimon Peres, kjent som «due» overfor araberne, til utenriksminister. Også forsvarsministeren Benjamin Ben-Eliezer var fra Arbeiderpartiet.
Både før og etter valget nå i januar gav Sharon uttrykk for at han ønsker en regjering hvor Arbeiderpartiet er med. Men dette partiet ville foreløpig ikke. Dermed satt Sharon igjen med Shinui. Det er et sekulært sentrumsparti (mange av lederne har fortid på venstresiden).
Likud har 40 mandater (inkludert 2 som kom da Nathan Sharanskys parti Yisrael B’Aliyah slo seg sammen med Likud). Shinui har 15 mandater. Det gir til sammen 55 mandater, mens det trenges 61 mandater for å ha flertall. Og siden ikke alle medlemmer av Knesset alltid stemmer med regjeringen (enten de stemmer annerledes eller ikke har anledning til å være til stede), bør flertallet være større.
Derfor valgte Sharon å knytte til seg to partier til:
Det nasjonalreligiøse partiet er ortodokst, men ikke ultra-ortodokst. Det står langt til høyre i forhold til palestinerne.
National Union, som er mer sekulært og står på ytre høyre i utenrikspolitikken. Ariel Sharon har lenge sagt at Israel neppe kan forhindre at det blir dannet en palestinsk stat. Derfor er det viktig å sørge for at denne staten i minst mulig grad blir i stand til å true Israel som en demokratisk stat med jødisk flertall. De to høyre-partiene står sterkt imot selve tanken om en palestinsk stat, og har presisert at de ikke vil delta i en regjering som forhandler om det. Men slik de politiske forholdene er for tiden, kan slike forhandlinger ikke foregå i den nærmeste framtid uansett.
Og skulle dagen komme at det blir aktuelt med reelle forhandlinger og «smertefulle kompromisser» (israelsk tilbaketrekning), vil det trolig være mulig å få Arbeiderpartiet inn i koalisjonen i stedet for de partiene som da vil trekke seg.
En helt annen type saker er også på sakslisten: Denne regjeringen er den første på lenge hvor det ikke sitter noen ultra-ortodokse partier. Det er ventet at den vil forsøke å ordne opp i en del forhold i konflikten mellom religiøse og sekulære i Israel. Det er nærmere behandlet i artikkelen Ortodokse og ultra-ortodokse.
