Begge parter innser at dette ikke er tiden til å irritere amerikanerne.
«Ro i Israel og de palestinske områdene er den beste hjelpen president Bush kan få,» sier en av Sharons rådgivere. Og palestinerne vil ikke gjøre noe som kan føre til at «veikartet» blir utsatt enda mer, eller som kan påvirke innholdet av det i deres disfavør.
«Veikartet» er en slags fredsplan som USA, EU, Russland og FN skal legge fram, men som USA hittil har holdt igjen. Statsminister Blair presser på for å offentliggjøre det så raskt som mulig. I en felles pressekonferanse i uka etter at krigen i Irak brøt ut, brukte Bush uttrykket «snart» om dette. Han vil måtte avgjøre om han vil legge fram «veikartet» og arbeide seriøst for en «fredsprosess» mellom Israel og naboene før han blir for mye opptatt med valgkampen til neste presidentvalg, da han håper å bli gjenvalgt som USAs president.
Utenfor krigen
USA har forsøkt å få Sharon til å love at Israel ikke skal gripe inn i Irak-krigen uansett hva som skjer. Sharon har svart at Israel vil holde seg rolig hvis det ikke blir angrepet av kjemiske eller biologiske våpen med et stort antall drepte og skadede, eller utsatt for «mega-terror» (terroangrep hvor et stort antall mennesker dør). Dessuten har Sharon lovt å «rådføre seg» med USA uansett. Det gir nok USA noe bortimot et veto. – Men hittil er spørsmålet heldigvis ikke blitt aktuelt fordi Irak ikke har angrepet Israel i det hele tatt.
Avbrøt våpensalg til India
Sharon har kjørt den linjen i forholdet til USA at Israel prioriterer sine egne interesser så mye som mulig i saker som direkte angår konflikten med palestinerne. I andre saker skal Israel føye USA så langt som mulig. For eksempel har Israel tatt hensyn til USAs ønske om å ikke selge noen av sine avanserte overvåkingsfly til India, og heller ikke Arrow-raketter. Israel har bøyd seg, selv om det betyr tap av store beløp til israelsk industri, og et mindre varmt forhold til en av verdens viktigste stater.
Hovedkilde: En artikkel av Aluf Benn 27. mars i avisen Ha’aretz.
