Den dramatiske måten diktaturet i Irak er falt på, gjør framtiden usikker for resten av Midtøstens mange tyranner. Den store overlegenheten koalisjonens styrker har vist burde bare overraske dem som hardnakket nekter å innse at despotismen har innebygde mangler, som at den er dårlig til å inspirere til tekniske framskritt og til ekte lojalitet.
Den frie verden har vist en utrolig likegyldighet for den forakten de fleste arabiske regimene har vist overfor nesten all sider av friheten: Fredelige opposisjonelle blir fengslet i Syria, homoseksuelle blir fengslet i Egypt, utenlandske publikasjoner er forbudt i Saudi-Arabia og Syria okkuperer FN-medlemmet Libanon. Og, ikke minst: De arabiske samfunnene mangler totalt det vi forbinder med virkelig demokratiske valg. Det gjelder til og med valg på ordførere i bortgjemte landsbyer.
I Europa er det blitt på moten ikke bare å tolerere alle slags diktaturer i Midtøsten. Man skylder alle de triste tingene på Vesten i stedet for på de selvutnevnte lederne og på elitegrupper som bare er opptatt av sine egne interesser.
Den første store uttalelsen i rene utenrikssaker fra det som etter hvert ble EU, kom i 1980 i Venezia-erklæringen. Den forlangte at Israel skulle anerkjenne PLO og godta en palestinsk stat på Vestbredden og i Gaza. Denne linjen har Europa holdt fast ved siden og stadig framholdt overfor israelerne. Det er en viktig grunn til at stadig flere israelere ble overbevist om at PLO virkelig søker fred.
Det israelerne har opplevd de siste 30 månedene [intifadaen], har brakt dem ned på jorda. Israelere flest ser det nå slik at problemene i Midtøsten ikke har noe å gjøre med hvordan Israel behandler de få millionene arabere de er i konflikt med. Det avgjørende er hvordan 280 millioner arabiske innbyggere blir behandlet av sine egne ledere. I den arabiske verden arbeider færre enn én av ti kvinner, 65 millioner voksne kan ikke lese og skrive, det brukes lite penger på utdanning, osv. Der finner man lite håp og stor frustrasjon, og dermed rikelige muligheter for fundamentalister til å skape terrorgrupper.
I USA kom samme type oppvåkning etter angrepene 11. september 2001 på New York og Washington. Amerikanerne fant ut at det er mange folkegrupper i denne verden som har minst like rettferdige saker som araberne, men de lufter ikke sin frustrasjon ved å drepe tusener av uskyldige mennesker.
Når det nå er blitt klart at det problemet folket i Irak har hatt, har vært med sine egne ledere, er det på tide at Europa gjør den samme kursendringen som USA og Israel har gjort. Det stemmer ikke at USA støtter Israel, mens Europa er «objektivt» (slik EUs ambassadør i Israel sa nylig). De kravene USA stiller til Israel, for eksempel om landområder, er ikke så forskjellige fra dem Europa stiller. Men USA ser kampen også som en historisk kamp mellom tyranni og frihet. Hvis de europeiske landene vil bli tatt alvorlig, må de gjøre det samme.
