I en artikkel i Jerusalem Post 21. april gir Ron Dermer en analyse av situasjonen for den arabiske verden. Han tar utgangspunkt i en artikkel som nylig stod i Newsweek, der forfatteren advarer om at USAs angrep på Irak vil rote opp grunnfestede følelser av nedverdigelse og usikkerhet i den arabiske verden.
Dermer mener at en slik følelse er nettopp det den arabiske verden trenger. Den trenger å tvinges til å stille noen viktige spørsmål som den hittil har unngått, og finne et fornuftig svar på det.
I sine første århundrer etter at Islam oppstod trengte den arabiske verden ikke å se på seg selv som underlegen. Matematisk, vitenskapelig, kulturelt og litterært hadde den islamske sivilisasjonen resultater som stilte den kristne verden helt i skyggen. Kristenheten satt fast i en tusenårig stagnasjon [middelalderen], mens islamsk sivilisasjon tok opp i seg lærdommen fra oldtiden og det beste som vitenskap og teknologi kunne tilby.
Noen århundrer med renessanse, reformasjon og opplysningstid snudde opp ned på det. Frihet og kunnskap utviklet seg med stor fart i det kristne Europa. Det gjorde slutt på muslimenes overlegenhet og førte til at Vestens stjerne steg.
Men lenge etter at araberne kunne ha grunn til å føle seg underlegne, var de lykkelig uvitende om situasjonen. De fleste kunne ikke lese, de visste rett og slett ikke hva som var skjedd. Selv da Napoleon klarte å invadere Egypt med en ganske liten styrke i 1798 vakte det ikke noen særlig oppsikt i regionen.
Men da det ottomanske imperiet brøt sammen og ble fulgt av imperialismen, ble araberne nødt til å innse at noe var galt. Siden har debatten i den arabiske verden ikke bare forsøkt å komme til rette med spørsmålet «Hva gikk galt?»
Dessverre har denne debatten tillatt araberne å begrave hodet enda dypere i sanden. For de har overbevist seg selv om at kolonialismen er årsaken til at det har gått feil vei med dem, og ikke at den er resultatet av en slik utvikling.
Da Nasser ble slått av Israel i 1967 (Seksdagerskrigen) og Saddam Hussein ble slått av den USA-ledede koalisjonen i 1991, bidro det til at arabisk nasjonalisme etter hvert ble kastet på historiens skraphaug. Etter hvert har islamsk fundamentalisme overtatt med en hovedforklaring på hvorfor den arabiske verden er så svak:
Fundamentalistene sier at tilbakegangen skyldes at araberne har sviktet den sanne tro. Bare hvis de vender tilbake til den sanne tro (det er jo en viss uenighet om hva den er), kan Islam igjen herske over verden.
Dermed er det blitt en dyd å avvise modernisering. Med det har muslimsk fundamentalisme vist seg å være enda mer skadelig for de arabiske massene enn nasjonalismen var.
Fundamentalistene seiret i Iran og i Afghanistan, så lenge USA var svake (før 11. september 2001). Islamistene fikk bringe sitt muslimske raseri inn i sine madrasser, moskeer og treningsleirer for terror. Men så bestemte president George W. Bush seg for å starte en krig mot terror. Siden har muslimsk fundamentalisme vært på rømmen.
Krigen i Irak har fått «nedverdigelse og usikkerhet» til å komme til overflaten igjen i den arabiske verden. Ved at amerikanerne vant «alle krigers mor» så raskt og overlegent, har koalisjonen avslørt arabisk svakhet i de arabiske massenes egne øyne. Gapet mellom den kristne og den muslimske verden har aldri vært så vidt.
Det er å håpe at araberne vil gi spørsmålet om hva som er gått galt det riktige svaret: De er tilbakeliggende fordi de er blitt nektet frihet av sine egne i så lang tid. Etter som verden gikk fra før-litterær tid til en moderne industrialder og videre til postmoderne teknologi, er frihet (politisk, økonomisk og sosialt) uunnværlig for å oppnå framgang.
Å mønstre nok mot til å svare på spørsmålet sitt, vil oppleves traumatisk for araberne. De vil måtte innrømme at de har kastet tiden bort på å synes synd på seg selv og legge skylden på andre. For sin egen sikkerhets skyld bør USA hjelpe araberne gjennom denne prosessen og ikke la seg friste til å bøye av for muslimsk «raseri». Den arabiske verden må tvinges til å se sin fiasko i øynene.
Hvis ikke den arabiske verden kan bygge frie samfunn, vil de aldri kunne oppnå så mye som en flik av sin gamle storhet, konkluderer Ron Dermer.
