DU KAN HØRE FOREDRAGET ONLINE HER:
Lav kvalitet (MP3: 9MB)
Høy kvalitet (MP3: 25MB)
Noen tror at jødehat bare hører Nazi-Tyskland, og eventuelt Øst-Europa, til. Men sannheten er at Norge bærer på en tung, antisemittisk arv som er like gammel som vår nasjons eksistens. Jeg vil ta dere med på en slik reise gjennom antisemittismens historie i Norge. Det er en dyster reise. Men jo mer disse faktaene går i glemmeboken, jo større er sjansen for at jødehatet igjen får vekstvilkår hos oss. Historieløsheten er en av våre verste fiender.
Grunnloven
Vi feirer 17. mai med glede. Vi feirer dem som snekret sammen vår grunnlov på Eidsvoll for demokrati, nasjonal suverenitet osv. Men faktum er at 17. mais ja til nasjonal selvstendighet var samtidig et nei til jødene. Eidsvollsmennene satt sammen i flere uker. Paragraf 2 handler om vår religion. 16. april ble denne passusen behandlet, og det var en god del debatt om hva som skulle stå i paragraf 2. Det var flere ulike forslag.
Georg Sverdrup sa at ifølge jødisk religion og moralsyn er det en fortjenestefull handling for jøder å bedra kristne.
Hans Jakob Grøgård bekymret seg over at utskuddene i «denne sjakrende nasjon» ville oversvømme landet.
Lauritz Weidemann fryktet for nasjonens sikkerhet: Den jødiske nasjons historie viser intriger, de danner en stat i staten m.m.
Nicolai Wergeland, far til Henrik, mente at en sann jøde aldri kan bli noen god borger. Han ville ikke at noen jøde skulle kunne komme innenfor Norges grenser, langt mindre bosette seg der.
Prost Peter Magnus Hount syntes at det gikk for langt i jødefientlig retning. Hvis alle land gjorde som Norge, ville ikke jødene ha noe sted å bo. De bør få lov til å bo «et sted på Guds grønne jord».
Men resultatet ble at «Jøder ere fremdeles udelukkede fra adgang til riket». Det hadde de vært på forhånd også.
Henrik Wergeland
Henrik Wergeland kjempet utrettelig i en årrekke. Han mente at jødeparagrafen var en skamplett på vår grunnlov. Den ble opphevet i 1851. Henrik Wergeland døde 6 år før. Men hans utrettelige kamp mot loven blir markert hvert år av norske jøder.
Det ble ingen stor invasjon av jøder. Rundt 1870 var antallet jøder i Norge ca. 25. På slutten av 1800-tallet var det pogromer i Øst-Europa. Da kom det noen flere. Det ble et jødisk miljø i Oslo og senere i Trondheim. I 1910 var antallet jøder blitt ca. 1.000.
Slaktemetode
I 1914 var jødene tema i Stortinget. Det gjaldt den jødiske slaktemetoden. Den er en del av kosher-forskriftene. Det er noenlunde samme metode som samer bruker for å slakte rein. Dyret mister bevisstheten og kjenner ikke smerter.
Debatten gikk over fra å være et dyrevernspørsmål til å bli en sak med antisemittiske overtoner. I 1929 kom saken igjen opp i Stortinget. Da ble den jødiske slaktemetoden forbudt. Den debatten er nok noe av det mer giftige som er sagt om jøder fra Stortingets talerstol gjennom tidene.
Dette vedtaket plasserte Norge i en særstilling internasjonalt. Tyskland fikk også lovforbud mot den jødiske slaktemetoden da Hitler kom til makten i 1933. Men i 1945 ble det opphevet som et selvsagt resultat av oppgjøret med nazitiden. I Norge gjelder loven fremdeles i 2003. Det er veldig påfallende. Det er veldig lett å bevise at denne loven kom til med veldig sterke antisemittiske overtoner. Likevel beholder vi loven i dag. Ortodokse jøder må altså importere kjøttet de spiser fra Danmark eller Tyskland. For de jødiske menighetene er det fortsatt et stort problem. Det er også problemer med importkvoter m.m.
Det mosaiske trossamfunnet vil ikke kjempe for saken. Da må jødenes venner ta tak i denne saken.
Mellomkrigstiden
Jens Hundseid i Bondepartiet var en ivrig taler på Stortinget. I 1931 var temaet rasehygiene. Han sa at mange innvandrere var av mindreverdig rase. Ett år etter ble han statsminister i Norge. Vi hadde en jødehater og raseteoretiker som statsminister i Norge ett år før Hitler kom til makten. Han havnet på nazistenes side under krigen.
Aftenposten tillot seg lenge å tvile på «de påståtte jødeforfølgelsene i Tyskland».
Aftenposten og Nationen advarte mot jødisk innvandring. (Det var da et par tusen jøder i Norge.)
2. verdenskrig
De norske jødenes skjebne under krigen skiller seg sterkt ut fra de danske. I Finland stod myndighetene på nazistenes side under deler av krigen. Men jødene fikk mye bedre beskyttelse. Her i Norge mistet 739 jøder livet i det norske Holocaust, nesten halvparten av den daværende jødiske befolkningen.
Tyskerne begynte tidlig å kartlegge jødene. Det var det vanlige sivile, ikke-nazifiserte embetsverket (sorenskrivere, lensmenn m.m.) som hjalp tyskerne med å sette opp lister over norske jøder og deres formuesforhold m.m. – Ingen er straffet for det de hadde gjort.
I Nord-Norge ble jødiske menn arrestert allerede i 1941. Så kom turen til statsløse jøder.
Deportasjon
26. oktober 1942 skulle alle norske jødiske menn arresteres kl. 06.00. Kvinner og barn ble arrestert en måned etter. Det vanlige, hjemlige politiet hjalp nazistene med arrestasjonen, sammen med hirdpolitiet. Nazistene tvang ikke politiet til dette. I Nederland, Belgia, Luxembourg m.m. nektet politiet, tyskerne måtte gjøre det selv.
Og det kom ikke noe særlig protester. Det finnes positive unntak: Noen gjemte jøder, hjalp dem til Sverige, protesterte. Den «midlertidige kirkeledelsen» (Ole Hallesby, Ludvig Hope) sendte en sterk protest til Quisling. Men også i de kristne organisasjonene fantes svarte får. Den norske Israelmisjonen sendte et brev med støtte til «restriksjoner» mot jødene, riktignok «uten vold eller personlig forulempelse».
Den katolske kirken ville ikke være med på protestbrevet. De bad bare om at konverterte jøder skulle slippes løs. Men NS svarte at det ikke kom på tale, fordi jødespørsmålet ikke er religiøst, men rasemessig.
Norsk politi bisto med å frakte jødene til slaveskipet Donau, som fraktet jødene til dødsleirene. Tyskerne drev fangene opp landgangen med spark og slag.
Av de ca. 770 jødene som ble deportert, kom 26 tilbake. De fleste ble sendt rett til Auschwitz. De fleste som overlevde, kom seg over til Sverige før de ble arrestert.
Feldman-saken
Vi har en skamplett på vårt rettssystem. Rakel og Jakob Feldman. De var flyktninger fra Russland, men hadde bodd i Norge i nesten 30 år. Jakob var barberer, men begynte etter hvert en klesforretning. De ble etter hvert velstående. I oktober 1942 måtte de flykte. To unge, norske grenseloser skulle bringe dem over til Sverige. Men ungdommene fikk se at paret hadde betydelige verdier med seg. De tok en annen rute, mot et avsidesliggende tjern, Skrikerudtjernet. De slo i hjel ekteparet med kaldt blod. I januar 1947 tilstod guttene. Men de sa at de hadde handlet i nødverge, for flyktningeruten kunne bli oppdaget av tyskerne ettersom ekteparet Feldman ikke ville ha klart å komme seg over til Sverige. – Men små barn og handicappede ble brakt over der.
Morderne var hjemmefrontfolk. I august 1947 ble de stilt for retten. Vitneprovene gikk i de unges retning. De ble frifunnet, og har ikke hatt problemer siden. Jeg mener at det var et opplagt rovmord. – Forfatteren Sigurd Senje har skrevet boken Ekko fra Skriktjenn om denne saken
Etter krigen
I mars 1945 vedtok regjeringen Nygaardsvoll i London at Norge ikke skulle bruke penger på å hjelpe «statsløse som på grunn av sin avstamning hadde måttet forlate landet» tilbake til Norge. Det dreier seg altså om jøder som var kommet som flyktninger til Norge i årene før krigen. Men man ville ikke nekte dem adgang til å komme tilbake til landet.
Dette harmonerer med den holdningen som var generelt. «De hvite bussene» kom, som kjent, til Tyskland for å hente de skandinaviske fangene der. Alle unntatt jødene, enten de var norske statsborgere eller ikke. De jødene som overlevde, måtte ta seg hjem på egenhånd.
Zions vises protokoller
«Protokollene» er et kjent falsum som beskylder jødene for å være ute etter verdensherredømmet. De ble utgitt på nytt i Norge i 1999 av en nazistisk, norsk gruppe.
Det ble politianmeldt for tre år siden, men det førte ikke til noen form for reaksjon.
Farlig utvikling
Vi begynner i dag å se starten på noe som ikke er hyggelig. Sperrene mot rent jødehat faller i de store medier. Gamle naziskrifter blir spredt i Norge uten at noe skjer. Jeg vil oppfordre oss alle til å være oss vårt ansvar bevisst, og arbeide på den måten vi kan – mot antisemittisme.
Vi må vite hva som er skjedd.
