Det følgende bygger på en artikkel i Jerusalem Post 11. august 2006 av Anshel Pfeffer.
Mobiliseringshær
Staten Israel ble opprettet i 1948. I årene etter ble det klart at den måtte være forberedt på å forsvare seg mot hærene fra land som har mange ganger så stor befolkning. Løsningen ble å ha en forholdsvis liten stående hær av vernepliktige og yrkesmilitære, mens størsteparten av hæren var en mobiliseringshær.
Mobiliseringssoldatene (reservistene) fikk jevnlig trening, men var for det meste i det vanlige sivile livet hos sine familier og som industriarbeidere, leger, selvstendig næringsdrivende og alle andre yrker.
Hvor avgjørende mobiliseringshæren var, ble synliggjort under krigen i 1973. De egyptiske og syriske soldatene rente det israelske forsvaret i senk i første omgang, og Israel var direkte truet med å bli utslettet. Først da mobiliseringshæren etter hvert kom til, snudde situasjonen seg.
Ikke nødvendig lenger?
For 15 år siden ble Ehud Barak (som siden ble statsminister) utpekt som øverstkommanderende i det israelske forsvaret. Han sa at det Israel trenger, er en «liten og dyktig hær». Siden har finansdepartementet og forsvaret sett på reservestyrkene som en nedskjæringspost. Filosofien er at moderne kriger blir utkjempet med fly, skip og raketter, og gjennom raid med mobile enheter. Store formasjoner av reservesoldater er ikke lenger nødvendige.
Dermed kunne man spare disse avdelingenes dyre depoter av våpen, kjøretøyer, uniformer, stridsrasjoner og alt mulig annet. Man kunne spare de årlige, dyre øvelsene, hvor reservesoldatene får dekket mye av sitt inntektstap.
Våren 2002
Våren 2002 satte palestinske terror-grupper inn en offensiv med et stort antall selvmordsbombere. Israel kunne ikke leve med dette, og satte i gang en stor motoffensiv rettet mot terrorbasene i noen av de palestinske byene.
Det viste seg at denne operasjonen ikke kunne gjennomføres med Israels stående hær. Reservist-brigader måtte mobiliseres for å gjennomføre aksjonen. Den førte til en sterk nedgang i terroren.
Rammet av nedskjæringene
Dette burde fått noen til å tenke seg om. Men virkeligheten fikk ikke forstyrre teoriene, og nedbyggingen av mobiliseringshæren fortsatte.
En av infanteribrigadene som nå ble mobilisert og kjempet i Libanon med store tap, hadde ikke hatt ordentlig militær trening i mer enn tre år. De har riktignok tjenestegjort på Vestbredden, men det er en ganske annen type tjeneste.
En panserbrigade som ble stasjonert på Golan for å redusere syrernes lyst til å angripe Israel, var sist i aktiv tjeneste i september 2004. I nesten et år var avdelingen «frosset», og skulle oppløses.
På et oppsamlingssted ble 12 reservister drept av en Katyusha-rakett. Hadde det vært en vanlig avdeling, ville de ha blitt utstyrt med hjelmer og skuddsikre vester når de var innenfor skuddvidde.
Da så reservistene skulle kjempe i Libanon, oppdaget en bataljon at de fleste «nattbrillene» (for bedre syn i mørke) var fjernet fra avdelingens depot og gitt til andre avdelinger. Noen avdelinger fikk ikke mat eller drikke i dagevis under kampene. Og det var mange andre mangler.
Lavt prioritert
I de stående styrkene (som mest består av vernepliktige og i tillegg yrkessoldater) er det ofte lagt stor vekt på «korpsånd», identitet og stolthet for de ulike avdelingene. I reserve-avdelingene er det ikke noe slikt. De har bare arbeidsuniformer, og det er ingen som sjekker skopussen. Mange forsøker å sykemelde seg, søke velferdspermisjoner m.m. for å unngå tjenesten. Den oppleves kjedelig og utilstrekkelig, med dårlige leveforhold og et utstyr som er dårlig og noen ganger mangler.
Den årlige reservetjenesten koster tusenvis av kroner for mange av soldatene. De bruker mye penger på å reise til og fra tjenesten. De kjøper mat for å spe på forsvarets dårlige kost. Noen kjøper til og med utstyr for egne penger. I tillegg kommer tap som noen lider ved å være borte fra sin vanlige virksomhet, det gjelder særlig selvstendig næringsdrivende.
I krig
Men når det er krig, er holdningen annerledes. Slik var det i 2002, og slik var det nå. Nesten alle meldte seg til tjeneste. Nesten ingen nektet av samvittighetsgrunner. De registrerte manglene i trening, utrustning og forsyninger, men gjorde det beste ut av det som var og kjempet tappert og dyktig.
En fallskjermsoldat ble ikke innkalt fordi kona akkurat skulle få deres første datter. Men da han hørte at avdelingen hans kjempet i Libanon, meldte han seg frivillig.
Israel kan ikke unnvære dem
I de fleste kompaniene er det en gruppe «gamlinger». De er over 40 år (da slipper man fri), men søker årlig om å fortsette som frivillig. De tar med seg tradisjoner og kameratskap inn i avdelingen, og bidrar sterkt til å holde avdelingen sammen, selv de som ikke er offiserer. De får ikke, og venter ikke, noen takk. Det gjør ikke de andre reservistene heller.
Det er virkelighetsflukt å tro at Israel ikke lenger trenger sine lojale og dyktige reservister, mener Pfeffer og mange andre israelere. De trengs når det er krig, og de trengs til å hindre krig fordi motparten frykter dem. Forsvarsledelsen må ta et grundig oppgjør med gjeldende doktriner. Når politikere fra ytre høyre til ytre venstre nå sier at Israel må «forberede neste runde», har en oppgradering av mobiliseringshæren en viktig plass i forberedelsene.
