JERUSALEM: Etter et besøk i Israels nasjonalforsamling Knesset, tar jeg en drosje tilbake til mitt oppholdssted i Gamlebyen.
Drosjesjåføren er en hyggelig araber, som på ingen måte har noe i mot feiringen av Israels 60-årsjubileum. Han liker livet i Israel, sier han, på tross av politiske uenigheter med majoriteten av befolkningen. Etter å ha forsøkt å flytte til både Spania og Sverige, måtte han bare reise tilbake til Jerusalem. Det var her han hørte til. Det er her som er hjemme.
Argyla
Etter at jeg har stilt noen spørsmål om politikk fører han samtalen over til et helt annet tema.
– Har du forsøkt argyla?, spør han meg. Det er hva vi i Norge kjenner som «vannpipe». En merkelig lang og tynn pipe av glass og stål, som man røyker en mild frukttobakk gjennom. Tobakken brennes ved hjelp av en spesiallaget kullbit. Når man trekker inn røyken, renses mye av de urene stoffene ut i en kolbe fylt med vann. Dermed sitter man igjen med den gode fruktsmaken. Det er en arabisk spesialitet med lange tradisjoner, og en pipe kan gjerne vare i over en time. Ofte er man flere som røyker fra samme pipe med hvert sitt munnstykke.
– Ja, det kjenner jeg til, svarer jeg tilbake, og forklarer at det er mange arabere i Norge som har importert slike og selger dem til nordmenn.
Han ber meg forsøke en inne i Gamlebyen, hvor de visstnok skal være «meget gode». Drosjesjåøfren sier det er voldsomt sosialt og at det holder ungdommen borte fra sigaretter. Her i Jerusalem pleier mange arabere å samles ved solnedgang hjemme hos hverandre og røyke på hustakene eller på verandaer.
Greta Tubal er jøde fra Argentina. (Foto: Kenneth O. Bakken)
Argentinsk-norsk hygge
Jeg tar sjåføren på ordet og finner en vannpipekafé ikke langt fra Gravkirken. Jeg ber om én falafel og én vannpipe.
Mens jeg sitter der kommer det en gruppe med spansktalende jøder og setter seg på bordene rundt meg. Ettersom det ikke er flere plasser rundt, setter en av dem seg ved mitt bord.
Hun heter Greta Tubal og er fra Argentina. Hun og to hundre andre jøder fra Buenos Aires er på ferie i Israel, forklarer Greta. Dette er hennes fjerde tur til Det hellige land. I likhet med meg er argentinerne her for å få med seg Israels 60-årsmarkering.
– Er dere vant med slike i Norge?, spør hun mens hun peker på vannpipen min. Greta ler litt av synet av en hvit nordmann som sipper på en argyla. Jeg forteller henne det samme som jeg gjorde til drosjesjåføren. Deretter oversetter hun til sine argentinske venner, som sitter og lener seg smilende over bordet vårt for å få med seg dette enestående synet.
– Hvor mye koster det?, spør en av Gretas mannlige medreisende.
– 20 shekel, svarer jeg og ser ansiktet hans lyse opp. Straks er det flere argentinere, og én nordmann, som sitter og sipper på hver sin pipe.
Vanskelige tider
Dermed har jeg muligheten til å få en god samtale. Jeg spør Greta om hvordan livet er for de mange jødene i Argentina.
– Å, det er ikke så lett det, sukker hun. Det er religiøs frihet og vi blir respektert som jøder, det er ikke det. Men økonomien er så ujevn, legger hun til.
I Argentina har den økonomiske situasjonen vært svært vanskelig de siste årene, med en statskasse som har gått konkurs. Jeg får vite at det i 3-4 år var en tid med nesten null inflasjon, før den de siste fire årene har ligget på godt over tjue prosent.
Mens jeg og Greta sitter og stapper i oss hver sin falafel, spør jeg om hun har vært inne på tanken på å flytte til Israel.
– Nei. Meg og min mann har for mange forpliktelser i Argentina, med en stor bedrift. Jeg liker livet der, selv om det ikke ser så lyst ut nå økonomisk, som for dere i Norge eller for dem her i Israel. Dessutten liker jeg meg i Argentina. Det er der jeg har levd hele mitt liv.
Hun er på ferie i landet sammen med sin datter. Hennes to andre barn, en yngre sønn og en yngre datter, vil reise til Israel neste år sammen med sin far. Nå som tidene er så trange har de ikke råd til å reise samlet som familie.
Vakkert og vakrest
En av Gretas venninner pirker borti henne og spør hvor jeg er fra. Da hun blir forklart at det er «Norvegia» smiler hun.
– Jeg har vært i Norge en gang. Hvilket vakkert land!, utstråler hun. «Med fjordene, og ikke minst Bergen og Aalesund – kjempenydelig!»
Ydmykt takker jeg, og bukker forsiktig, før Gretas venninne tilføyer:
– Men det er ikke så vakkert som Israel.
Noen ord blir utvekslet på spansk. Reiselederen vil ha dem med seg videre. Alle rundt meg reiser seg.
– Beklager, men vi må visst komme oss videre. Det var hyggelig å treffe deg, sier Greta.
– Kos deg i Israel – ja, og hils dine lesere, legger hun til mens hun går.
Det er herved gjort.
