20. januar 2009 hadde sjefredaktøren i Jerusalem Post, David Horovitz, en artikkel om hva Israel kan vente seg av Barack Obama, som ble innsatt som USAs president den dagen. Les bakgrunnsartikkel om Barack Obamas uttalelser under presidentvalgkampen Obama har sagt at han er dypt bekymret over tapet av sivile liv i Gaza. Det er de fleste. Men han har i meget sterke ordelag støttet Israels rett til å forsvare seg. Det har vært meldinger om at Obama vil snakke med Hamas, noe Bush-administrasjonen ikke har gjort. Men dette er blitt kraftig tilbakevist av den fremste talsmann for Obamas overgangsteam i sikkerhetssaker, Brooke Anderson. Han viser blant annet til uttalelser av Obama om at han vil isolere Hamas hvis ikke Hamas ”oppgir terror, anerkjenner Israels rett til å eksistere og overholder tidligere inngåtte avtaler&rdquo.
Om Gaza-krigen har han blant annet sagt at enhver stats første jobb er å beskytte sine borgere. ”Hvis noen sender raketter inn i mitt hus hvor mine to døtre sover om natten, vil jeg gjøre alt som står i min makt for å stoppe det. Og jeg vil forvente at israelerne gjør det samme.” Det er ikke noe som tyder på at Obama vil godta at Israel skal utsettes for terror og vold. Vestbredden President Bush hadde en intuitiv forståelse for at israelerne ville bygge og bo i Bibelens Judea og Samaria (Vestbredden). Obama har ikke noen slik forståels.
Horovitz siterer en kommentator i Sunday Times, Andrew Sullivan. Sullivan mener at Obama vil forsøke å gjøre med Midtøsten slik han har gjort i andre sammenhenger: Få folk til å se bort fra følelser og komme med en rasjonell løsning. Den er slik: En to-stats-løsning, israelske bosetninger må fjernes, en internasjonal styrke skal vokte grensen til Vestbredden, terror må slutte, og de palestinske flyktningene fra 1948 skal få økonomisk erstatning i stedet for ”rett til å vende tilbake” til selve Israe.
Obama vil nok være mer kritisk enn forgjengeren mot israelske bosetninger. Det gjelder særlig dem som Israel har lovt å fjerne (bosetninger som er ulovlige etter israelsk lov), men ikke har gjort noe særlig med i praksis. Obama har sagt at jødiske bosetninger på Vestbredden bryter i det minste med ånden, om ikke bokstaven, i avtalene som tidligere er inngått. Israelerne kan si at de trenger større områder enn 1967-grensen som buffersone, sier Obama. Men Israel bør tenke over om den bufferen er verdt når den møter motvilje hos motparte.
På den andre siden må araberne også forstå at over 40 år er gått siden 1967. Man kan ikke se bort fra de nye realitetene på bakken. ”Min følelse er,” sier Obama, ”at begge sider forstår at man må gi noe”. Europeerne er naive Da 6 europeiske toppledere var i Israel like etter at det var blitt våpenhvile i Gaza-krigen, snakket de som om fred er noe som ligger lett tilgjengelig fra arabisk side, det eneste problemet er om Israel er villig til å ”ta risiko for å oppnå fred”. De ser da blant mye annet bort fra hvor sterkt Hamas står på Vestbredden, og at Hamas fremdeles styrer Gaza. Og selv det relativt moderate palestinske styret (PA) under Mahmoud Abbas har ikke offentlig kommet med standpunkter som kan gi en levedyktig fred. Horovitz tror ikke at Obama er så naiv. Men han vil bli utsatt for et press fra Europa. Og han vil også oppleve et press for å få konflikten mellom Israel og araberne ut av verden, fordi han håper at det vil gi bedre mulighet til å få med seg muslimer på å stanse Irans atomprogra.
Det er spennende tide.
