11. september 2001 var det store terror-angrepet mot World Trade Center i New York. Det førte til sterke anti-islamske reaksjoner i Vesten. Kort etter kom Saudi-Arabia med sin «fredsplan». Siden har alle de andre arabiske landene sluttet seg til denne planen.
I planen er det mange fine ord. Men det som har betydning, er disse ordene: «en rettferdig løsning på det palestinske flyktningeproblemet som skal avtales i samsvar med FNs generalforsamlings resolusjon 194». Denne FN-resolusjonen er fra desember 1948. I teksten står det blant annet at de arabiske flyktningene (som siden begynte å kalle seg palestinere) kan velge om de vil flytte tilbake til Israel eller få erstatning.
De arabiske flyktningene var opprinnelig ca. 700.000. Det som er spesielt, er at også deres etterkommere regnes som flyktninger. Så i dag er det 4-6 millioner palestinske «flyktninger». Alle disse har, ifølge arabernes tolkning, «rett til å vende tilbake» til selve Israel. Det betyr at det blir arabisk flertall i Israel, og jødene igjen en minoritet i hele verden, uten noe eget land å flykte til når livet blir hardt som minoritet.
Befolkningsutveksling
Blant alle de ting FN-resolusjon 194 fra desember 1948 ikke kunne ta hensyn til, var at i årene etterpå flyktet flere jøder fra arabiske land enn de araberne som hadde flyktet fra Israel. Samtlige arabiske land har nektet å forhandle om noen form for erstatning til disse jødene. Og forholdene for minoriteter generelt og jøder spesielt i disse landene er ikke slik at jødene har noe verdig å «vende tilbake» til.
De arabiske land forlanger altså fremdeles rett til å vende tilbake eller erstatning for de arabiske flyktningene fra Israel (den enkelte flyktning skal selv velge mellom å flytte tilbake eller få erstatning). Samtidig nekter de enhver erstatning til de jødene de selv har fordrevet og som flyktet den motsatte veien. Det er dette som kalles en «rettferdig løsning» på flyktningproblemet. Det er for øvrig dette også Kirkenes Verdensråd mener når de snakker om «en rettferdig løsning». I hvert fall nevnes jødiske flyktninger overhodet ikke i deres dokumenter.
Vil mange «vende tilbake»?
Kirkenes Verdensråd, og Den norske kirke ved Mellomkirkelig råd, støtter helt åpent de arabiske (palestinske) flyktningenes «rett til å vende tilbake», noe som i praksis vil si å avvikle Israel som en stat med jødisk flertall. I et intervju som Kjetil Gillesvik i Vårt Land hadde 2. juni 2010 med Berit Hagen Agøy, generalsekretær i Mellomkirkelig Råd, sier hun: «Det er dessuten ikke slik at det står millioner av flyktninger klar til å vende tilbake. Dette er skremselspropaganda fra Miff sin side.»
Også fra annet hold sies det at det ikke er sikkert at et stort antall arabere (palestinere) vil flytte til Israel hvis de alle får rett til det.
Jeg vil si at dette nærmest er en hån mot vår intelligens. Israel er et land med europeisk levestandard, nabolandene er u-land. Å si at man tror at ikke et stort antall vil flytte fra fattigdom til relativ rikdom, er etter min oppfatning meget lite troverdig.
Ikke statsborgere
Men la oss nå tenke oss at det virkelig skulle være slik at få palestinere i utgangspunktet vil flytte til det mye rikere Israel. Da får de egentlig ikke lov til å la være. I den saudiske (som siden altså er blitt den arabiske) «fredsplanen» er det nemlig også et punkt som forbyr alle arabiske stater å gi statsborgerskap til palestinerne som flyktet i 1948-49, og alle deres etterkommere. De som ikke drar til Israel, vil forbli statsløse.
Dermed vil man altså presse palestinerne til å dra til Israel. Og dette skal være en del av «freden» fra de samme arabiske statene som har fordrevet så godt som alle sine egne jøder. Disse jødene skal gjøres hjemløse en gang til.
Terror
Hvis dette ikke er nok, kan vi huske tilbake til hva som skjedde da president Bill Clinton la fram sin fredsplan på slutten av sin president-tid (han gikk av i januar 2001). Han foreslo da at de arabiske (palestinske) flyktningene skulle få erstatning og hjelp til å starte et nytt liv andre steder enn i Israel. Det førte til trusler fra terror-grupper mot dem som ville gi opp «retten til å vende tilbake» og heller ta imot erstatning.
En pakke
Da araberne framla fredsforslaget, gjorde de det klart at dette var en pakke som man måtte godta i sin helhet, uendret, eller avvise. Det var altså ikke et utgangspunkt for forhandlinger.
Dermed var det helt uaktuelt for Israel. Det ville være nasjonalt selvmord for Israel å godta det.
Konklusjon: Enhver «fredsløsning» – fra Saudi-Arabia, Kirkenes Verdensråd, Mellomkrirkelig råd, SV og alle andre – som støtter «rett til å vende tilbake», støtter i virkeligheten et «Israel» som i løpet av kort tid får arabisk flertall. Det støtter at jødene igjen skal bli et mindretall overalt i verden.
Forutsetningen bak er at Israel – en stat som er mindre enn Nord-Trøndelag fylke – er altfor mye for jødene, selv om de er fordrevet fra både den arabiske verden og Europa. Riktignok har det vært noen forholdsvis gode år for jødene i Vest-Europa etter 2. verdenskrig. Men etter hvert som vi blir mer og mer muslimske, ser stadig flere jøder nå at de ikke har noen framtid i Europa og drar til landet hvor jødene kan styre sin egen skjebne, Israel.
Kilde til stoffet om den saudiske «fredsplanen»: En artikkel av Israel Harel 24. juni 2010 på haaretznews.com. Harel tilhører høyresiden i Israel.
