Artikkel 58b i den første tilleggsprotokollen fra 1977 av Genève-konvensjonene (av 1949) sier at partene i en væpnet konflikt «skal unngå å legge militære mål i eller nær tettbefolkede områder».
– Ingen bestrider at denne artikkelen gjenspeiler gjeldende folkerett, som er bindende for hele det internasjonale samfunn, selv om staten Israel ikke har undertegnet protokollen, sier professor Yoram Dinstein, ekspert på folkerett og tidligere president ved Universitetet i Tel Aviv.
Men Kirya-området har vært israelsk hovedkvarter siden februar 1955, og har blitt brukt til militære formål lenge før 1949.
Før vi nordmenn dømmer Israel nord og ned for brudd på artikkel 58b, kan vi kanskje først flytte Forsvarsstaben og forsvarsdepartementet ut av Akershus festning og Oslo sentrum, Norges største militære flystasjon ut fra Bodø sentrum og Stavanger-kommune kunne stanse storstilt sivil utbygging nær opp til NATO-hovedkvarteret på Jåttå. Disse tre eksemplene er nok tilstrekkelig for å vise at folkeretten ikke alltid styrer lokale arealplaner og lokaliseringsvalg, heller ikke i Norge.
– Har fienden lov til å angripe [Kirya] uten begrensning? spør journalist Nir Mann.
– Regelen for å tillate et angrep på militære mål er underlagt prinsippet om proporsjonalitet. Det er forbudt å angripe et militært mål dersom de forventede indirekte skadene på sivile og sivile objekter [som angrepet medfører] er store relativt sett i forhold til den forventede militære fordelen. Men den militære fordelen av et vellykket angrep mot forsvarsdepartementet og generalstaben er så stort at de indirekte skadene på sivile, selv om de skulle være omfattende, generelt ikke vil bli sett på som et brud på prinsippene om proporsjonalitet, sier Dinstein.
– Sier du at Saddam Hussein ikke brøt folkeretten under Gulf-krigen?
– Iraks angrep på Tel Aviv med Scud-raketter i 1991 var ulovlig, fordi disse rakettene, selv om man skulle anta at de var rettet mot Kirya, hadde et standardavvik på to til tre kilometer. Derfor oppfylte ikke angrepet de grunnleggende prinsipper som krever at man skiller mellom angrep mot militære mål og sivile objekter. Beviset er at ikke en eneste Scud-rakett traff Kirya, og mange landet i betydelig avstand. Men en fiende som bruker presise langtrekkende raketter mot bygningene i Kirya vil oppfylle sine forpliktelser [etter krigens folkerett]. Likevel er det slik at ikke noe våpen er 100 prosent nøyaktig. Det er alltid tekniske problemer og menneskelige feil. Risikoen for bygningene som ligger i nærheten til Kirya (og de sivile som bor i dem) er ekstrem høy. Fordi staten Israel velger å ikke flytte de nye bygningene i Kirya utenfor byen, er det den som til syvende og sist bærer ansvaret, sier professoren.
Professor Dinstein gir vel en foreløpig oppsummering av denne saken, når han sier:
– Den historiske plasseringen til forsvarsdepartementet og generalstaben i Tel Aviv Kirya er ganske enkelt beklagelig, men det er vanskelig å endre livets faktum i saker som denne, sier Dinstein.
I Ha’aretz kan du lese hele historien om hvordan Kirya ble hovedkvarter for IDF.
