Barack Obama kom med første bokbind om tiden som president denne måneden. Tidligere Knesset-medlem Dov Lipman kritiserer deler av boken i en artikkel publisert av Jewish News Syndicate. Lipman var medlem av Knesset for sentrumspartiet Yesh Atid fra 2013 til 2015, overlappende med Obamas siste presidentperiode i Det hvite hus.
– Jeg har aldri kritisert Obama offentlig, verken da jeg var i Knesset eller noen andre steder, til tross for at jeg har vært uenig med mye av hans politikk, begynner Lipman.
– Men hans memoarbok A Promised Land (Et Lovet Land på norsk) inneholder historiske unøyaktigheter. Obama røper ikke bare feil forståelse av regionen, men «villeder leserne på en måte som for alltid vil forme deres negative perspektiv på den jødiske staten», fortsetter han.
Her er Lipmans kritikk oppsummert:
Obama skriver at Storbritannia «okkuperte Palestina» da de ga Balfour-erklæringen, men utelater at Folkeforbundet ga britene mandat til å legge til rette for «etableringen i Palestina av et nasjonalt hjemland for et jødiske folk». Folkeforbundet understreket også «det jødiske folkets historiske forbindelse til Palestina». Lipman frykter Obamas historiefortelling vil få leserne til å tro at bevegelsen for en jødisk stat i Palestina ikke hadde noen legitimitet eller internasjonal støtte.
I Obamas fortelling «mobiliserte sionistiske ledere en økning av jødisk innflytting til Palestina» etter første verdenskrig. Han forteller ikke om sammenhengende tilstedeværelse i landet, også i de to tusen årene etter at romerne fordrev de fleste jøder fra området, eller at mer enn hundre tusen jødiske immigranter kom på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Jødene kom ikke bare på grunn av «mobilisering», men fordi de opplevde økende forfølgelse i Europa, og fordi Obamas hjemland i 1924 innførte kvoter på hvor mange jøder som kunne komme inn i USA. «Historisk kontekst er viktig, og når Obama velger å skrive om historien, burde han gitt full kontekst og fremstilt jødene som de var – et forfulgt og desperat folk som søkte etter sikkerhet, og ikke, som han antyder, sterke erobrer som strømmer inn i Palestina.»
Obama skriver at de nye jødiske immigrantene «organiserte veltrente væpnede styrker for å forsvare sine bosetninger». Lipman mener det ville være mer presist å skrive: «Fordi araberne i regionen nådeløst angrep de jødiske områdene, hadde ikke de jødiske flyktningene noe annet valg enn å ta opp våpen for forsvare seg selv.»
I forbindelse med omtalen av FNs delingsplan, skriver Obama at planen ble avvist av de arabiske palestinerne og «arabiske nasjoner som akkurat hadde blitt fri fra kolonialt styre». Dette oppfatter Lipman som at Obama unnskylder arabisk side. Men Lipman peker på at alle nabolandene, med unntak av Egypt, hadde fått sin selvstendighet fra mandatmaktene som vant første verdenskrig, på samme måte som jødene.
Om etableringen av Israel i 1948 bruker Obama to setninger: «Da Storbritannia trakk seg tilbake, ble de to partene raskt kastet ut i krig. Og da jødiske militser hevdet seier i 1948, ble staten Israel offisielt født.» Her er det vanskelig for Lipman å vite hvor han skal begynne. Partene hadde vært i kamper i noen tiår, araberne hadde angrepet og jødene hadde forsvart seg selv. Det var ikke noen jødiske militser som hevdet seier. Det var en samlet jødisk hær som utgjorde de israelske forsvarsstyrkene. Alle var klar over at de arabiske nabolandene ville starte et fullt angrep i det øyeblikket en jødisk stat ble erklært uavhengig. Kampene for å sikre den nye staten varte inn i 1949. «Obamas perspektiv på etableringen av staten Israel påvirket uten tvil hans utenrikspolitikk mot den jødiske staten. Dersom man ser Israel som en kolonialstyrke som okkuperer land med væpnede militser, da vil landet blir behandlet som en outsider som krenket andre for å etablere seg som en stat. Den tidligere presidenten villeder andre til å tro på dette også,» skriver Lipman.
«De neste tre tiårene skulle Israel kjempe i en rekke konflikter med sine arabiske naboer…» fortsetter Obama. Lipman: «Jeg måtte lese den setningen mange ganger, for jeg kunne ikke tro at en amerikansk president kunne skrive noen så villedende og skadelige ord om sitt lands nære allierte.» Det tidligere Knesset-medlemmer understreker at arabiske hærer og terrorister angrep Israel igjen og igjen, og Israel kjempet for å forsvare seg.
Obama forteller historien om Seksdagerskrigen uten å fortelle om arabiske militærforflytninger og trusler om utslettelse før krigen. Han tar ikke med at Israel ba Jordan holde seg utenfor krigen, og heller ikke at Jordan ikke hadde noen juridiske rettigheter til Vestbredden (som de hadde okkupert i 1948 og annektert mot folkeretten i 1950). Obama nevner heller ikke Israels vilje til forhandlinger og tilbaketrekninger i bytte mot fred etter krigen. De arabiske landene sa «nei til fred med israel, nei til anerkjennelse av Israel og nei til forhandlinger med Israel». Lipman mener Obamas historiefortelling fremstiller Israel som en aggressiv okkupant som er ute etter konflikt og ikke fred.
Obama skriver PLO vokste fram «som et resultat» av Seksdagerskrigen. Men Lipman påpeker at PLO ble grunnlagt i 1964, og kjemper for «frigjøring» av hele området mellom Jordan-elven og Middelhavet, ikke bare Vestbredden og Gaza. Slik Obama forteller historien blir «okkupasjonen» og bosetningene fremstilt som roten til konflikten, ikke arabernes motstand mot å anerkjenne noen slags jødisk stat i området.
Obama er ufullstendig også når han skriver om den andre intifadaen. Han får ikke med at det voldelige opprøret og terrorbølgen ble satt i gang av Yasser Arafat fordi den palestinske lederen ikke fikk alle sine krav oppfylt i Camp David-forhandlingene. Obama knytter utbruddet av intifadaen til Ariel Sharons besøk på Tempelplassen, som han omtaler som «provoserende» og «et stunt». Obama forteller ikke at en palestinsk sikkerhetsleder hadde forsikret at det ikke kom til å bli noe opprør av Sharons besøk. Obama skriver at Tempelplassen er «en av de helligste steder innen islam», uten å nevne at det er det helligste stedet i jødedommen. På den selektive måten Obama forteller historien, mener Lipman, «blir man ledet til å konkludere at Israel var ansvarlig for de fem år med blodsutgytelser under den andre intifadaen».
Obama skriver en del om spenningen mellom Israel og Gaza, men uten å nevne at Israel trakk seg helt ut av Gaza i 2005. Han skriver også at «israelske Apache-helikopter har lagt hele nabolag [i Gaza] i grus». Lipman innvender at målet for Israels militære aksjoner har vært terrorledere og raketter som blir avfyrt inn i israelske byer. «Tragisk nok bruker Hamas-ledere uskyldige palestinere som menneskelige skjold og skjuler seg bak dem i sivile nabolag, og de avfyrer raketter derifra, og fra sykehus og moskéer, inn i Israel. Lipman skriver at Israel gjør sitt beste for ikke å drepe uskyldige mennesker.
Lipman er skuffet av Obamas bok. Kapittelet om Midtøsten i den nye boken mener han styrker teorien om at Obama var anti-Israel.
– Ingen bør akseptere en bok som er full av historiske unøyaktigheter som alltid leder uskyldige og uvitende lesere til falske konklusjoner, konkluderer Lipman.
MIFF har ikke lest Obamas bok.
