I oktober 1963, en måned før han ble skutt og drept, sa den amerikanske presidenten John F. Kennedy at en nasjon «viser sitt sanne jeg ikke bare av mennene den produserer, men også av mennene den ærer og hedrer».
Hvor sant er ikke det, ikke bare for nasjoner, men for alle ulike samfunn. Hvem gir man ære? Hvem gjør man til helter? Man kan lære masse om mennesker ved å forstå hvem deres helter er. Er heltene deres kjendiser eller forskere? Atleter eller lærere? Milliardærer eller sosialarbeidere?
Med dette i bakhodet er det fryktelig å tenke på overskriften i den israelske avisen Jerusalem Post på mandag. Der stod det: «Palestinske terrorgrupper hyller terrorangrepet i Jerusalem og oppfordrer til flere «heroiske operasjoner», skriver avisen på i en kommentar på lederplass.
Det var natt til søndag 14. august at en palestiner fra Øst-Jerusalem begynte å skyte mot sivile på vei ombord i en buss utenfor Gamlebyen i Jerusalem. Åtte uskyldige personer ble skadet, flere av dem alvorlig. En høygravid amerikansk-jødisk kvinne ble skutt i magen. Barnet ble født med hasteskeisersnitt på sykehus og svever fortsatt mellom liv og død.
Hvordan var reaksjonen i det palestinske samfunnet? Operasjonen ble kalt «heroisk», altså at terroristen blir sett på som en helt. Hva slags samfunn mener det er «heroisk» å skyte en høygravid kvinne i magen?
Alle velmenende mennesker verden over som ikke kan forstå hvorfor israelerne og palestinerne ikke kan finne en løsning på konflikten, trenger ikke å se lenger enn denne overskriften for å forstå hvorfor:
«Hyller terrorangrepet og oppfordrer til flere «heroiske» operasjoner».
Hvordan er det mulig å oppnå fred med noen som ser på det som heroisk å skyte en høygravid kvinne i magen? Hvordan er det mulig å oppnå fred med mennesker som hyller dem som utfører slike angrep som helter? Hva slags løsningen kan man finne med noen som ser en så foraktelig handling som heroisk, spør avisen på lederplass.
Men nevner man dette så kommer det forutsigbare motargumentet med at også israelere dreper palestinere. «Se bare hvor mange palestinere som er drept i år av det israelske forsvaret», svares det tilbake.
Ja, dessverre blir også palestinere drept av IDF. Noen sivile palestinere ble drept av IDF under den forrige konflikten med Islamsk Jihad. Men disse dødsfallene, som var dypt beklagelige, var et utilsiktet resultat av et legitimt selvforsvar. Og når det ikke er det, så fører det til sterke reaksjoner i det israelske samfunnet, skriver Jerusalem Post.
Et annet forutsigbart motargument er at det blir påpekt at det også finnes jødiske terrorister. Volden fra en marginal gruppe av bosettere blir også trukket frem.
Ja, det har dessverre vært noen tilfeller av jødisk terrorisme. Men å sammenligne det med det store antallet palestinske terrorangrep er like besynderlig som det er latterlig. Og ved de få tilfellene av jødisk terrorisme, blir angrepene utvetydig og kraftig fordømt av landets ledere og av det store flertallet av landets innbyggere, skriver avisen.
Kontrasten er stor til den velkjente setningen som ofte står i israelske medier etter de utallige palestinske terrorangrepene. «De palestinske selvstyremyndighetene vil ikke gi noen kommentar til angrepet».
Det finnes utvilsomt anstendige mennesker på Vestbredden som blir opprørt av slike angrep. Dessverre hever de ikke stemmene sine, og hvis de gjør det så når det ikke den israelske offentligheten.
Hvor er innleggene i sosiale medier på arabisk fra Vestbredden som tar avstand fra disse angrepene? Hvor blir det av marsjene i Øst-Jerusalem for å vise motstand mot terrorismen og støtte til de jødiske ofrene?
Når det skjer og disse stemmene slipper til, så vil man få et glimt av håp. Men inntil det skjer, og de eneste stemmene som israelere hører etter palestinske terrorangrep er dem som deler ut godteri for å feire, de som hyller angrepene som heroiske og som oppfordrer til flere angrep, så fremstår alt snakk om å finne en løsning virkelighetsfjernt og hult.
Handling etterlater et inntrykk, det samme gjør hvordan samfunnet reagerer på disse handlingene, hvem de beundrer og hvem de kaller sine helter, skriver Jerusalem Post avslutningsvis.
