Hvordan myndighetene forsøkte å frata Israel-relaterte organisasjoner skattefradrag for gaver

Hvordan myndighetene forsøkte å frata Israel-relaterte organisasjoner skattefradrag for gaver

Av advokat Jan Benjamin Rødner

Sammendrag

Dette notatet viser hvordan myndighetene, gjennom Skatteetaten, forsøkte å frata Israel-relaterte organisasjoner rett til skattefradrag for gaver, se Skatteloven § 6-50. Myndighetene viste til en FN-resolusjon som ikke er bindende, nektet på ulovlig grunnlag innsyn i saken og manglet hjemmel for sitt kontrollbrev. Kravet om innsending av organisasjonens styreprotokoller fremstår som misbruk av statsmakten til, uten noe legitimt formål, å få innsyn i organisasjoner som er under sterkt politisk press fra Israels fiender. Notatet viser også en påfallende iver efter å ramme Israel, støtte palaktivistene og skjerme organisasjoner som støtter terror finansielt, boikott av Israel og krav som vil føre til utslettelse av Israel.

Notat om skatteetatens forsøk på å frata Israel-relaterte organisasjoner rett til skattefradrag for gaver, se Skatteloven § 6-50

1. Innsyn i egen sak. Varselet om kontroll hos organisasjonene er datert den 19.11.24 og viste at det hadde vært kontakt mellom UD, Finansdepartementet, Skattedirektoratet og Skatteetaten. For å forstå hva kravet var basert på var det nødvendig å få innsyn i bakgrunnsdokumentene. Dette ble nektet med henvisning til offentleglova. I dette lå det en vilje til å se bort fra norsk lov idet kravet om innsyn åpenbart skulle vært behandlet i hht skatteforvaltningsloven. Skatteforvaltningsloven gir større rettigheter til skattyder fordi terskelen for å nekte innsyn i egen sak er svært høy. Likevel ble anmodningen om innsyn avslått i to omganger ved å ignorere hva som var riktig lov. Skattyderne måtte varsle om bruk av klage til Sivilombudet og søksmål til domstolene. Det endte med at det ble gitt nesten fullt innsyn. Efter å ha sett hva som ble forsøkt holdt hemmelig, kan det ikke sees noen god grunn for å nekte innsyn. Hvordan spørsmålet om innsyn ble behandlet viser en forbausende vilje til å nekte skattyder opplagte demokratiske rettigheter i brudd med legalitetsprinsippet i Grl § 113. Dette tyder på et administrativt politisk ønske om å behandle Israel-relaterte organisasjoner, i strid med normal offentlig saksbehandling.
2. Manglende hjemmel for inngrep fra skatteetaten. Tidlig i saksbehandlingen pekte organisasjonene på at skatteloven ikke hjemlet inngrep. Da den interne korrespondansen i det offentlige ble kjent, viste det seg at etaten var enig i at de ikke hadde hjemmel. Dermed falt saken og forsøket måtte trekkes. Organisasjonene fikk fullt medhold.
3. Hvem tok initiativet? Det første offentlig kjente tiltaket kom fra UD. Norge anerkjente Staten Palestina den 28.05.24. Samme dag skrev UD til samtlige departementer og ba dem om å vurdere behovet for å foreta oppdateringer og justeringer i relevant norsk regelverk og forvaltningens praksis for øvrig på respektive områder.

Uten at det var fremkommet noen ytterligere korrespondanse, sendte Finansdepartementet brev den 05.06.24 til Skattedirektoratet som spesielt gjaldt føringen av Folkeregisteret. Den 23.10.24 sendte Finansdepartementet brev til UD og ba UD om å bistå med en oversikt over relevante FN-resolusjoner idet spørsmålet om fradrag for gaver ble spesielt nevnt. Allerede den 24.10.24, tilsynelatende uten at det var kommet noe svar fra UD, viste Finansdepartementet til FNs sikkerhetsråds resolusjon 465 fra 1980. Heller ikke senere ser det ut til at UD svarte på anmodningen om å gi en oversikt over relevante resolusjoner. I skatteetatens varselbrev av 19.11.24 om kontroll ble det bare vist til resolusjonen fra 1980.

Det er påfallende at Skatteetaten ikke avventet svar fra UD og at UD ikke svarte konkret på forespørselen. Dette tyder på at det har vært mere kontakt, skriftlig og/eller muntlig, mellom etatene enn det som fremkommer av den korrespondansen som er blitt fremlagt. Det er derfor egentlig umulig å si hvilket offentlig organ som tok initiativ i denne saken og hvilke personer som har vært involvert.

4. Holder det oppgitte grunnlaget for tiltak? UD påstår generelt at FN-vedtak er bindende for Norge og at Norge derfor er forpliktet til å nekte skattefradrag for gaver når organisasjonen som mottar gaver støtter bosettere i «Palestina».

Det fremgår av FN-pakten at det kan fattes vedtak som er bindende for Norge. Det er da en forutsetning at vedtaket er fattet i henhold til FN-paktens kapittel VII. Imidlertid er alle vedtak som vedrører Israel, også vedtaket fra 1980, fattet i henhold til FN-paktens kapittel VI og er derfor ikke bindende. Jeg viser til Torkil Åmland: Israel og FN fra 2007 s.93-94:

«Er så Hovedforsamlingens vedtak folkerettslig bindende? FN-pakten fastslo klart at vedtak i Hovedforsamlingen ikke er bindende (art. 10), og at det kun er Sikkerhetsrådet som kan gjøre bindende vedtak. Mallisons argument om at Hovedforsamlingens vedtak er uttrykk for internasjonal rett, er ikke i samsvar med FN-pakten. Medlemslandene har ikke avgitt bindende myndighet til Hovedforsamlingen gjennom sin tilslutning til pakten. Det vil være i strid med folkeretten det vil si prinsippet om statenes suverenitet om Hovedforsamlingen skulle hevde at dens resolusjoner er bindende.» og

«I praksis innebærer dette at Hovedforsamlingens vanlige flertallsvedtak må ses på som politiske ytringer, uten folkerettslig virkning.»

Videre viser jeg til Morten Ruud og Geir Ulfstein: Innføring i folkerett 2. utgave fra 2002 s.214, 217-218:

«Den viktigste begrensningen på Generalforsamlingens kompetanse til å vedta regler i folkerettssamfunnet er at dette organet bare kan vedta anbefalinger, ikke treffe bindende vedtak (art. 10.»

Om Sikkerhetsrådets kompetanse: «Sikkerhetsrådet kan i likhet med Generalforsamlingen vedta anbefalinger. Det spesielle med Sikkerhetsrådet er imidlertid at det kan treffe vedtak («decisions»), som er bindende for medlemsstatene (art. 25) og, som vi skal se, tvangstiltak etter kap. VII. Statenes suverenitet innebærer imidlertid at det kreves hjemmel i Pakten dersom bindende vedtak eller tvangstiltak skal besluttes. På tilsvarende måte som ved tolkning av traktater (se kapittel 4), kan vi også her snakke om et folkerettslig legalitetsprinsipp. Men heller ikke Sikkerhetsrådet er et alminnelig internasjonalt lovgivende, eller for den saks skyld utøvende, organ. Rådets hovedfunksjon er knyttet til løsning av trusler mot og brudd på freden, ikke vedtakelse og håndhevelse av generelle regler i verdenssamfunnet.»

Om Sikkerhetsrådet i hht FN-paktens Kap. VI: «Videre kan Rådet bare vedta anbefalinger om tvisteløsningsordninger eller løsning av konflikten, ikke treffe bindende vedtak.»

Annen seriøs litteratur over emnet bekrefter det ovenstående. Således er det sentrale argumentet for å påberope seg FN-vedtak feil. Allerede av denne grunn er tiltaket ikke berettiget.

UD har i handling erkjent at det er feil å påstå at alle FN-resolusjoner er bindende. På UDs hjemmesider het det om FN-systemet pr den 16.01.2019: «Sikkerhetsrådet kan innkalles til enhver tid, og vedtakene rådet fatter, er bindende for medlemsstatene.» Efter klage fra Med Israel For Fred ble denne teksten motvillig endret til «Sikkerhetsrådet kan innkalles til enhver tid. Sikkerhetsrådet kan fatte avgjørelser som er rettslig bindende for medlemsstatene.» Dette er formelt korrekt idet FN kan fatte rettslig bindende vedtak i hht FN-paktens kap. VII. Men i realiteten er det villedende fordi det nesten aldri forekommer at resolusjoner blir vedtatt i hht kap. VII.

Det er en grunn til at andre FN-vedtak enn efter kapittel VII ikke er bindende. Andre FN-vedtak  blir bare ikke-bindende meningsytringer for at statene skal kunne diskutere fritt de forskjellige spørsmål som oppstår i verden. Stormaktene ønsker imidlertid ikke å bli underlagt bindende vedtak, vedtatt av et uforutsigelig flertall. I så fall ville internasjonalt samarbeide blitt sterkt hindret og umuliggjort.

Ved avstemninger i FN har hvert medlemsland én stemme, uansett geografisk, befolkningsmessig, økonomisk, militær betydning eller grad av demokrati. I et møte i UD den 15.01.2019 om Norges kandidatur til et sete i Sikkerhetsrådet opplyste utenriksminister Søreide at 40-50 av FN-ambassadørene bestemmer selv hva de skal stemme. Dette systemet legger til rette for allianser og utstrakt politisk hestehandel hvor den jødiske staten Israel med sin ene stemme møter et automatisk flertall på cirka 130 stater. Liberale demokratier som det norske utgjorde i 2024 bare 29 av FNs 192 medlemsland (se https://www.v-dem.net/documents/60/V-dem-dr__2025_lowres.pdf ). Det har muliggjort at FN har opprettet en rekke spesialkomiteer med det eneste formål å vedta resolusjoner som er designet for å fordømme Israel om og om igjen hvert eneste år. Det er grunnen til at Israel får mange flere resolusjoner imot seg enn alle andre land til sammen, (https://unwatch.org/database/problems/csw/ ).

Det er typisk at FNs Menneskerettighetsråd i det vesentligste består av despotier som er unisont enige om å fordømme Israel for å lede oppmerksomheten bort fra deres egne moralske forfall.

Når FNs kvinnekommisjon vurderer kvinners situasjon i verden er det bare Israel som blir kritisert. FNs kvinnekommisjon har aldri rettet noen resolusjon mot Palestina, Saudi Arabia, Jemen, Kongo, Pakistan, Afghanistan eller Iran, land som systematisk bryter kvinners rettigheter. Det er bare Israel, det eneste landet i Midtøsten hvor kvinner har fulle rettigheter, som FNs kvinnekommisjon fordømmer. Det gjør de til gjengjeld hvert eneste år.

Unescos hovedstyre vedtok den 13.10.2016 en resolusjon om Jerusalem, Judea og Samaria som fortier jødisk tilknytning til byer og steder der og fremstiller det som at bare muslimer og kristne har en historisk eller religiøs rot i området ( https://www.timesofisrael.com/full-text-of-new-unesco-resolution-on-occupied-palestine/ ) Resolusjonen ble vedtatt nesten likelydende av UNESCOs verdensarvkomité en uke senere.

Unrwa er blitt en viktig kilde for å indoktrinere barna i Judea, Samaria og Gaza til jødehat, forherligelse av martyriet og krav om at alle såkalte flyktninger skal ha rett til «retur» selv om det er ensbetydende med slutten av den jødiske staten Israel, ( https://www.impact-se.org/wp-content/uploads/PA-Reports_-Combined-Selected-Examples_2019-20.pdf og https://miff.no/opplaering-i-hat/2019/10/09nye-palestinsk-skoleboker-er-mye-mer-ekstreme-enn-for.htm ).

5. Legger man likevel, for diskusjonens skyld, til grunn at FN-resolusjonen fra 1980 er bindende,- hvilke konsekvenser vil det få? Resolusjonen er fra 1980 og skiller ikke mellom om Palestina er anerkjent eller ei. Det kan derfor ikke sees at en norsk anerkjennelse av staten Palestina 44 år senere gjør noen forskjell slik det påstås av UD. Anerkjennelsen i seg selv gir derfor ikke grunnlag for tiltak.

Da PLO ble opprettet ble det uttrykkelig erklært at det ikke var hensikten å opprette noen stat i Judea, Samaria og Gaza. Hensikten var og er å utslette den jødiske staten Israel. Se PLOs nasjonalcharter fra 1964, særlig artiklene 17 og 24. ( https://archive.org/details/palestine-liberation-organization-the-original-palestine-national-charter-1964 ) Heller ikke charteret fra 1968 erklærer Palestina som en uavhengig stat, men som en del av det arabiske hjemland.

Staten Palestina ble proklamert først den 15.11.1988 (https://en.wikipedia.org/wiki/Palestinian_Declaration_of_Independence).

Det grunnleggende problemet i konflikten, som blir konsekvent fortiet, er at poenget med opprettelsen av en Palestinsk stat til – i tillegg til den palestinske staten Jordan – er å utslette staten Israel.

6. Oslo-avtalenes betydning. Oslo-avtalene ble inngått i 1994/5. De ble inngått mellom den palestinske myndigheten PA som internasjonalt ble ansett som representativ for befolkningen i Judea, Samaria og Gaza på den ene side, og Israel på den annen. Disse avtalene fordeler området og en rekke oppgaver mellom PA og Israel. Det er anerkjent internasjonal rett at avtaler som er inngått mellom de direkte berørte partene, går foran og nuller ut tidligere vedtak fattet uten partenes direkte medvirkning. Det følger av at avtaler inngått mellom partene selv har forrang og at nyere avtale går foran eldre. Det er intet i Oslo-avtalene som forbyr jøder å bosette seg i område C, hvor de såkalte bosettingene er. Det er heller intet i internasjonal rett som forbyr jøder å bosette seg noe spesielt sted i verden. Det er betenkelig at det ikke stilles spørsmål ved et absolutt forbud mot at jøder skal kunne bosette seg i området. Men poenget er at Oslo-avtalene nuller ut den påberopte resolusjonen fra 1980.
7. Likhet for loven og internasjonale avtaler. Norske myndigheter fremholder sterkt at Norge som et lite land er tjent med internasjonale avtaler. Men da er det en forutsetning at alle land blir behandlet efter samme målestokk. Når det gjelder Israel, er det ikke tilfellet. Allerede antallet Israel-kritiske FN-resolusjoner demonstrerer det til fulle. For at det skal være likhet, må mer eller mindre like tilfelle bli behandlet likt. Men Israel er alene om å bli behandlet på en så grunnleggende fiendtlig måte. Eksempelvis blir palestina-arabiske flyktninger behandlet på en helt annen måte enn alle andre flyktninger. Det er ellers intet som gir rett til retur for efterkommere av flyktninger efter 77 år. Det er ingen som forsøker å forby Tyrkias tilstedeværelse på Nord-Kypros som faktisk er okkupert land osv. Norge søker nu å følge opp anti-israelske resolusjoner, vedtatt med et flertall som i overveldende grad består av ikke-demokratiske stater. Det fortoner seg som forfølgelse av den jødiske staten basert på en systematisk og urimelig forskjellsbehandling mellom Israel og andre. Det er derfor ikke grunnlag for tiltaket da det ikke tilfredsstiller kravet om likebehandling.
8. Staten skal ikke tiltvinge seg innsyn hos private personer og organisasjoner uten svært god grunn. En ting er innsyn i egen sak som skatteetaten forsøkte å forhindre uten lovhjemmel. Men denne sak dreier seg også om at etaten har forsøkt å skaffe seg innsyn i interne dokumenter så som styreprotokoller. Kravet er basert på en lovendring som var dårlig utredet og hvor den aktuelle problematikken ikke var vurdert eller tenkt på. Når staten søker å tiltvinge seg innsyn i private organisasjoners interne forhold og dokumenter, følger det av legalitetsprinsippet at den må ha et godt og legitimt grunnlag. Det er ikke nok at staten har formell hjemmel.

Denne sak dreier seg i snever forstand om at skatteetaten ville finne ut om midler er gått fra disse organisasjonene til formål som er i strid med resolusjonen fra 1980. Det dreier seg om pengeoverføringer som er gått fra bank til bank, ført i reviderte regnskap og transparent lagt ut på nettet sammen med årsberetning, herunder revisors beretning. Skatteetaten har ikke behov for ytterligere innsyn i organisasjonenes interne dokumenter. Kravet fremstår som misbruk av statsmakten til uten noe legitimt formål å få innsyn i organisasjoner som er under sterkt politisk press fra Israels fiender. Jeg viser til et internt notat i Skatteetaten av 14.11.24 hvor det heter:

«Merknad: Det er relativt omfattende opplysninger vi ber om. Videre så vil et vedtak etter § 6-50 (4) virke fra vedtakstidspunktet. Har vi behov for å innhente opplysninger utover 2024, eventuelt siste avlagt årsregnskap/årsmelding? Nei – det må være tilstrekkelig.»

Likevel ble det omfattende kravet opprettholdt i brevet til organisasjonene fem dager senere. Det er bekymringsfullt at sentrale demokratiske prinsipper blir satt til side slik det har skjedd her. Det er vanskelig å fri seg fra tanken om at det ikke ville skjedd mot andre enn Israel- eller jødisk-relaterte) organisasjoner.

9. Systematisk gunstig behandling av palestinere. Innsyn i sakens dokumenter har avdekket en systematisk gunstigere behandling av Staten Palestina og palestina-arabere enn andre «stater» og folkegrupper. Dette har skjedd uten at det har vært diskutert eller godkjent efter en offentlig saksbehandling.

Korrespondansen viser at godkjenning av akademiske referanser i mange år har unntatt palestina-arabere fra kravet om at eksamenspapirer må komme fra en stat som faktisk eksisterer. Inntil den 28.05.24 hadde Norge ikke anerkjent noen Palestinsk stat. Likevel ble eksamenspapirer derfra godkjent i mange år. Det vises til brev fra Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse til Kunnskapsdepartementet av 02.10.24.

Korrespondansen viser også at palestinere som har søkt asyl blir fordelaktig behandlet både før og efter den 28.05.24, men da med tilnærmet motsatt begrunnelse for å kunne gi asyl. Også dette uten noen offentlig oppmerksomhet. Det vises til Rundskriv av 17.10.2024, Instruks fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet – 3/2024 Avklaring av praksis etter Norges anerkjennelse av Palestina, som konkluderer:

«Personer som anses som borgere av Palestina omfattes ikke av statsborgerlovens særregler for statsløse eller særreglene som fremgår av instruks G-08/2016 (http://www.regjeringen.no/no/aokumenter/instruks-om-tolkning-av-statsborgerloven-gjeldende-rett-forstatslose-sokere-som-er-fodt-i-norge/id2518182/). Det dispenseres etter statsborgerloven § 19 for borgere av Palestina som søkte om statsborgerskap før 28. mai i år, slik at de får sine søknader behandlet som om de fortsatt er statsløse.»

10. Byråkratisk iver. Korrespondansen viser vilje og iver efter å kunne straffe Israel-vennlige organisasjoner ved å nekte dem fradragsrett, dersom man bare kan finne en unnskyldning for å gjøre det. Det synes å være et ønske om å bedrive aktivistisk departementalt BDS-arbeide mot Israel. Finansdepartementet skrev i epost 24.10.24:

«Avgjørende i en utelukkelsesvurdering er at departementet kan dokumentere at en aktuell organisasjon bidrar med økonomisk støtte til en type aktivitet som er i strid med formål som er nedfelt i FNs resolusjoner mv. Departementet har bedt om at UD sender en oversikt over andre relevante resolusjoner fra FN enn den som er nevnt over, som direktoratet kan benytte ved gjennomgangen av listen.»

Iveren fremkommer eksempelvis av Finansdepartementets brev av 23.10.24 til UD hvor det bl.a. heter:

«Videre kan det reises spørsmål om vilkåret bør endres til å gjelde folkerettsbrudd mer generelt, og ikke begrenses til kun å gjelde sikring av norsk oppfølging av vedtak i FNs sikkerhetsråd. Vi ønsker derfor innspill til hvilke andre rettslige grunnlag innenfor folkeretten som kan egne seg som grunnlag for en objektiv vurdering av folkerettsbrudd som bør føre til utelukkelse fra gavefradragsordningen.»

Skatteetaten forstår oppdraget fra Finansdepartementet slik i epost av 25.10.24:

«En gjennomgang av listen over godkjente organisasjoner for gavefradrag. Gjennomgangen skal ha som formål å fange opp organisasjoner som kan ha gitt Israel noen form for assistanse (min understreking) som kan brukes i forbindelse med bosettinger i okkuperte områder, jf. FNs sikkerhetsråds resolusjon 465 (1980)»

Dette åpner for en nærmest grenseløs mulighet for hvor lite som skal til for å utelukke fra skattefritak. På den annen side nevnes det ikke noe sted at andre land enn Israel kan stå i fare for å bli utelukket, selv om det ville vært mere nærliggende å utelukke på grunnlag av konvensjoner som Norge er tilsluttet eller av norsk lovgivning så som Den internasjonale konvensjon om bekjempelse av finansiering av terrorisme, særlig Art. 2, som Norge er tilsluttet, og straffeloven kap. 18. Men det ville vært politisk problematisk idet den norske stat bevilger betydelige beløp som i praksis støtter og går til organisasjoner som bedriver utstrakt terror, diskriminering osv.

Den 16.10.24 skrev Klassekampen til Finansdepartementet og argumenterte for at særlig Jødisk Nasjonalfond skulle utelukkes fra fritaksordningen. Departementet svarte:

«Gjennomgangen av listene skal blant annet sikre at ingen av organisasjonene på listen gir Israel noen form for assistanse som kan brukes i forbindelse med bosettinger i okkuperte områder, jf. FNs sikkerhetsråds resolusjon 465 (1980). Dersom det ved denne gjennomgangen fremkommer grunnlag som viser at en eller flere organisasjoner bidrar til støtte eller handlinger i strid med folkeretten, vil Finansdepartementet treffe vedtak om utelukkelse fra gavefradragsordningen.»

Departementet legger her listen for utelukkelse lavt og forsikrer at organisasjoner ville bli utelukket. I epost av 24.10.24 fra Finansdepartementet v/Nadja Strøm-Andresen heter det:

«Departementet er i e-post fra Klassekampen 16. oktober 2024 blitt anmodet om å vurdere utelukkelse av Jødisk Nasjonalfond. På denne bakgrunn ber vi om at Skattedirektoratet gjør nærmere undersøkelser av denne organisasjonen.»

Det opplyses at først ble organisasjonene nektet innsyn i disse dokumentene. Senere fikk MIFF oversendt dette dokumentet, men med ovennevnte avsnitt sladdet ut. Imidlertid mottok MIFF det samme dokumentet i en annen forbindelse og da uten sladden.

11. Hvilke organisasjoner er tilskrevet? Det fremkommer av korrespondansen at det totalt var 11 organisasjoner som ble tilskrevet i likelydende brev, hvorav 7 er kjente. Organisasjonene har vært nektet innsyn i hvilke de 4 siste er, angivelig pga taushetsplikt. Da de utsendte brevene har vært likelydende vil ikke en slik opplysning gi noen informasjon om de enkelte organisasjonene. Men det kan fortelle noe om hvordan myndighetene tenker, hvilket er av betydning for å forsvare den enkelte organisasjons rettigheter. Det kan ikke sees noen god grunn for å nekte innsyn.
12. Utenrikspolitikk gjennom skatteretten. Spørsmålet om å nekte skattemessig fradrag for midler innsamlet til Israel-relaterte organisasjoner er av utenrikspolitisk karakter på et område hvor det utvises stor aktivisme fra folk og organisasjoner som ønsker at staten Israel skal utslettes. Da er det påfallende at det er Finansdepartementet som viser iver og oppfinnsomhet for å følge opp henvendelsen fra UD gjennom en skatteteknisk tilnærming hvor den jødiske staten blir utsatt for spesialbehandling.

Skatteloven § 6-50 om gaver til frivillige organisasjoner mv. kom inn i skatteloven ved Lov om endringer i lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) på initiativ av Solveig Sollie og Einar Stensnæs, begge KrF som et paragraf 8 forslag. Bestemmelsen fikk da følgende ordlyd:

• 6-50. Gaver til visse frivillige organisasjoner

(1) Det gis fradrag for pengegave til selskap, stiftelse eller sammenslutning som har sete her i landet og som ikke har erverv til formål og som driver

1. omsorgs- og helsefremmende arbeid for barn eller ungdom, og for eldre, syke, funksjonshemmede eller andre svakstilte grupper,
2. barne- og ungdomsrettet arbeid innen musikk, teater, litteratur, dans, idrett, friluftsliv o.l.,
3. religiøs eller annen livssynsrettet virksomhet,
4. virksomhet til vern av menneskerettigheter eller utviklingshjelp,
5. katastrofehjelp og virksomhet til forebygging av ulykker og skader, eller
6. miljøvern, naturvern eller dyrevern.

(2) Selskapet eller sammenslutningen må ha minst 3.000 medlemmer 1. januar i det året gaven gis. Selskapet eller sammenslutningen plikter å melde fra til ligningsmyndighetene når medlemstallet synker under 3.000. Stiftelser må 1. januar i det år gaven gis oppfylle vilkårene i lov om stiftelser m.m. § 14 og motta offentlig støtte.

(3) Ved grove brudd på vilkårene kan fylkesskattekontoret for en periode på inntil tre år frata mottaker retten til å motta gaver med fradragsrett etter denne paragraf.

(4) Fradrag etter reglene i denne paragraf gis bare når gaven utgjør minst 500 kroner i det året da gaven er gitt. Det gis maksimalt fradrag for gaver etter denne paragraf og fagforeningskontingent med til sammen 900 kroner årlig.

(5) Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av denne paragraf, og kan herunder gi regler om krav til medlemskap, vedtekter, regnskap, revisjon, registrering i Enhetsregisteret og maskinell innberetning.

Paragrafen er senere blitt endret i flere omganger og lyder i dag slik:

• 6-50.Gaver til visse frivillige organisasjoner mv.

(1) Det gis fradrag for pengegave til selskap, stiftelse eller sammenslutning som har sete her i landet eller i en annen EØS-stat og som ikke har erverv til formål og som driver

1. omsorgs- og helsefremmende arbeid for barn eller ungdom, og for eldre, syke, funksjonshemmede eller andre svakstilte grupper,
2. barne- og ungdomsrettet arbeid innen musikk, teater, litteratur, dans, idrett, friluftsliv o.l.,
3. religiøs eller annen livssynsrettet virksomhet,
4. virksomhet til vern av menneskerettigheter eller utviklingshjelp,
5. katastrofehjelp og virksomhet til forebygging av ulykker og skader, eller
6. kulturvern, miljøvern, naturvern eller dyrevern. Departementet kan i forskrift gi nærmere regulering og begrensning av hvilke områder innenfor kulturvern som skal være omfattet.

(2) Selskapet eller sammenslutningen må ha nasjonalt omfang 1. januar i det år gaven gis. Stiftelser må i det år gaven gis motta offentlig støtte.

(3) Ved grove brudd på vilkårene kan skattekontoret for en periode på inntil tre år frata mottaker retten til å motta gaver med fradragsrett etter denne paragraf.

(4) For å sikre norsk oppfølging av vedtak av FNs sikkerhetsråd, kan departementet bestemme at en organisasjon som oppfyller vilkårene i første og annet ledd ikke kan motta gaver med rett til fradrag for giver. Det gis ikke fradragsrett for giver for pengegaver ytet etter at departementet har truffet bestemmelse etter forrige punktum. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om innhenting av opplysninger fra organisasjonen til bruk for departementets vurdering etter første punktum, samt om anledning for organisasjonen til å kreve ny vurdering etter tre år.

(5) Fradrag etter reglene i denne paragraf gis bare når gaven utgjør minst 500 kroner i det året da gaven er gitt. Det gis maksimalt fradrag for gaver etter denne paragraf med til sammen 25 000 kroner årlig.

(6) En stats alminnelige statskirke likestilles i denne paragraf med sammenslutning etter første ledd.

(7) Skattedirektoratet utarbeider så langt som mulig en årlig liste over alle organisasjonene som har mottatt fradragsberettiget gave etter denne paragraf, med oversikt over samlet gavebeløp for den enkelte organisasjon. Listen skal være offentlig tilgjengelig.

(8) Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av denne paragraf, og kan herunder gi regler om krav til vedtekter, regnskap, revisjon, registrering i Enhetsregisteret, maskinell innberetning, forhåndsgodkjenning og særlige krav til utenlandske selskaper, sammenslutninger og stiftelser, herunder registrering i offentlig register i hjemstaten, nærmere regulering av stiftelser med sete innenfor EØS-området, krav til dokumentasjon, utstedelse av kvittering for mottatt gave og nærmere regulering av innberetning

Særlig viktig er utelukkelsesmekanismen i 4. avsnitt (uthevet av meg) som kom inn i 2011 under en regjering med Ap, SV og Sp med virkning fra og med inntektsåret 2012. Den kom formelt fra Finansdepartementet, men det er ikke uten videre lett å finne ut av hvem som stod bak forslaget. I proposisjonen er begrunnelsen for mekanismen generell, tilsynelatende uten brodd mot noe bestemt land. I praksis er den imidlertid, pga hvordan FN-vedtak fattes, rettet mot kun ett land, nemlig Israel, se mitt notat punkt 4. Det er talende at det eneste eksemplet som nevnes i proposisjonen er FN-res. 465 fra 1980 som gjelder Israel. Det blir bare overfladisk drøftet hva som skal til for at uttalelser fra FN skal få virkning i norsk skatterett og hvorfor dette skal være det avgjørende. Det er et bemerkelsesverdig resultat at brudd på bindende norsk lov, eksempelvis finansiering av terrororganisasjoner, ikke rammes, mens Israel rammes fordi FNs automatiske flertall har vedtatt uttalelser som ikke er bindende. Det er også merkelig at det bare er uttalelser som gjelder Israel som norske myndigheter har funnet grunn til å problematisere når det gjelder fradragsordningen i § 6-50. For det er flere andre land (rett nok altfor få og altfor lite) som er blitt kritisert av FN. Men ingen av dem er blitt båret frem av en omfattende lobbyvirksomhet for å underminere et lands omdømme og eksistens, slik som Israel.

Terskelen for å bruke utelukkelsesmekanismen er i prinsippet satt svært lavt. Eksempelvis, dersom en norsk humanitær organisasjon yter økonomisk bistand til en israelsk humanitær organisasjon til arbeide i Israel innenfor de grønne linjene, men hvor den israelske mottageren også driver annet humanitært arbeide utenfor de grønne linjene, vil dette kunne være tilstrekkelig til å nekte fradrag for gaver. Jeg viser til proposisjonen punkt 13.3.3: «For godkjente organisasjoner er det ikke avgjørende at de fradragsberettigede pengegavene er gitt til det aktuelle formålet. Det kan således ikke forhindre utelukkelse at den aktuelle organisasjonen påberoper seg at deres støtte til det aktuelle formålet eller aktiviteten i strid med vedtak av FNs sikkerhetsråd, er finansiert med andre midler enn de som er mottatt fra gavefradragsordningen.»

Finanskomiteenes merknader viser at det ikke var politisk enighet om innføring av bestemmelsen idet Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre gikk imot regjeringens forslag. De mente at kriteriene for utelukkelse var for vage og heller burde vist til folkeretten. Det kan ikke være i Norges interesser å drive utenrikspolitisk aktivisme på denne måten som er designet for bare å ramme Israel. Det skaper hverken respekt for hvordan norsk utenrikspolitikk drives eller for hvordan skattepolitikken blir brukt til politisk godhetsposering. Det er også særdeles viktig at det fiendtliggjør viktige interesser for en av våre nasjonale minoriteter, nemlig jødene, samtidig som det bygger opp under en økende antisemittisme i Norge.