Gabriel Edland var leder for MIFFs hovedstyre fra 2001 til 2008, og mangeårig leder av MIFF Kristiansand. For kort tid siden sendte Edland et leserinnlegg til Aftenposten. Det er ikke ofte Aftenposten slipper til pro-israelske perspektiver i sine leserbrev-spalter, men nå sa avisen ja.
Aftenposten hadde bare én innvending til innlegget. Edland hadde skrevet: «I dag finnes det svært få palestinske stemmer som støtter en reell tostatsløsning. Mange ser fortsatt hele Israel som illegitim.» Til dette ville debattredaksjonen ha «link til en kilde som dokumenterer».
Edland viste først til en artikkel av Adi Schwartz og Einat Wilf, som påpeker at palestinske ledere prioriterer høyere å ødelegge den jødiske staten enn å løse situasjonen for palestinske flyktninger. Han viste også til at MIFF helt siden 2016 har etterlyst navn på palestinske politikere, samfunnsledere, journalister, partier etc. som offentlig har tatt til orde med anerkjennelse av Israel som et nasjonalt hjemland for det jødiske folk. Antallet kan telles på én hånd, og de blir trakassert og undertrykt av palestinske selvstyremyndigheter.
Fakta er jo at palestinske ledere har avvist en tostatsløsning helt siden 1930-tallet.
Etter at han hadde delt disse lenkene, forsøkte Edland seg med en forsiktig omformulering: «I dag finnes det svært få palestinske ledere som støtter en reell tostatsløsning – en jødisk og en arabisk stat; de fleste ser fortsatt den jødiske staten som illegitim.»
Men heller ikke dette var godt nok for Aftenpostens debattredaksjon.
«Jeg kan ikke se dokumentasjon i sakene du har lenket til. Om ikke du kan vise til uavhengige kilder, må du omformulere eller fjerne akkurat dette avsnittet,» svarte journalisten.
Det kan være utfordrende å finne dokumentasjon på at noe man hevder det finnes få av eksisterer.
Edland svarte Aftenposten slik:
«Når man blir bedt om å dokumentere noe det finnes svært få av, er det vel egentlig de som hevder det motsatte som har bevisbyrden. Hvor er uttalelsene fra palestinske ledere som viser at de aksepterer at Israel skal forbli en jødisk stat?
I 2014 fikk PLO/ Palestinske selvstyremyndigheter med seg hele Den arabiske liga på å avvise Israel som en jødisk stat.
Hamas er den mest populære bevegelsen i det palestinske samfunnet. De skriver i artikkel 20 av sitt policy-dokument fra 2017:
Article 20: «Hamas rejects any alternative to the full and complete liberation of Palestine, from the river to the sea. However, without compromising its rejection of the Zionist entity and without relinquishing any Palestinian rights, Hamas considers the establishment of a fully sovereign and independent Palestinian state, with Jerusalem as its capital along the lines of the 4th of June 1967… to be a formula of national consensus.»
Se siste rapport om palestinske skolebøker side 286 og utover, hvordan Israel er fjernet fra kartet.
Han [Yasser Arafat] takket nei til en palestinsk stat med Øst-Jerusalem som hovedstad, som skulle bestå av 96% av Vestbredden og 4% av Israel som skulle gjøre opp for de 4% som Israel etter planen skulle annektere av Vestbredden, sa Bill Clinton i 2024.
Hvis du fortsatt ikke er fornøyd med mitt forrige avsnitt, kan du for eksempel bruke dette:
FN fremla allerede i 1947 en tostatsløsning som delte mandatpalestina i en jødisk og en arabisk stat. Denne planen ble akseptert av de jødiske lederne, men avvist av palestinske ledere og flere arabiske stater. Fortsatt forblir kjernen i problemet at palestinske ledere ikke har anerkjent at Israel skal forbli en jødisk stat, som for eksempel uttrykt i resolusjonen fra Den arabiske liga i mars 2014.»
Palestinske (og arabiske) leders avvisning av det jødiske folkets rett til Israel som jødisk nasjonalhjem er kjernen i konflikten, som nesten hele den utenrikspolitiske eliten i Norge ignorerer. Derfor er journalister i Aftenpostens debattredaksjon uvitende om det.
Men Edlands lenke til Al Jazeeras rapportering fra 2014 overbeviste til slutt Aftenposten. 9. desember ble hele innlegget publisert slik:
Israel har rett til å eksistere – historien endrer ikke folkeretten
Gabriel Edland
Med Israel for fred (Miff), Kristiansand
Palestinernes rettigheter og lidelser er reelle og viktige, men anerkjennelsen av Israels sikkerhet og eksistens er like ubestridelig.
Midtøsten-forsker Lars Gule gir i sin kronikk en grundig historisk gjennomgang av konflikten mellom Israel og Palestina. Historien er viktig, men den avgjør ikke dagens folkerettslige realiteter.
Israel ble etablert som stat i 1948 gjennom et vedtak i FN, med internasjonal anerkjennelse. Det er derfor misvisende å si at Israel ble opprettet på «palestinsk territorium». Området var et britisk mandat, administrert av Storbritannia, og ingen suveren palestinsk stat eksisterte på dette tidspunktet. Dette gir Israel en legitim rett til å eksistere og til selvforsvar – akkurat som enhver annen stat. Historiske tragedier eller fortolkninger kan ikke endre denne realiteten.
FN fremla allerede i 1947 en tostatsløsning som delte mandatet i en jødisk og en arabisk stat. Denne planen ble akseptert av de jødiske lederne, men avvist av palestinske ledere og flere arabiske stater. Fortsatt forblir kjernen i problemet at palestinske ledere ikke har anerkjent at Israel skal forbli en jødisk stat, som for eksempel uttrykt i resolusjonen fra Den arabiske liga i mars 2014.
Palestinernes rettigheter og lidelser er reelle og viktige, men anerkjennelsen av Israels sikkerhet og eksistens er like ubestridelig. En bærekraftig løsning krever konkret politisk handling og sikkerhet for begge folk – ikke historiske misforståelser som setter en parts eksistens i parentes.
